Friday, December 4, 2009

Transnasjonal moral


Det å stikke frå ansvaret for barna sine er foruroligande vanleg for nicaraguanske menn, samtidig som dette blir sett på som det verste ei nicaraguansk mor kan gjera.

Det er likevel ein del mødre som reiser vekk, men i motsetning til nicaraguanske fedre og ektemenn er det svært få som forlèt sine plikter for godt.

Lillian kjem frå Nagarote som ligg mellom León og Managua. Ho budde der fram til for få år sidan saman med sin mann og sine fire barn. Hennar mann var ikkje av den mest ansvarlege typen. Han byrja å drikke meir og meir og rota det til for seg på jobb. Dette fikk store økonomiske følgjer for familien, og når Lillian fekk eit tilbod om jobb gjennom si syster i Miami reiste ho til USA.

”(…)Når min mann fekk sparken hadde eg ikkje anna utveg. Eg ville ikkje la mine barn gå svoltne. Det var mi plikt som mor som gjorde at eg reiste”, fortel Lillian.

Ho fekk hjelp av si syster med å komma seg til USA og i Miami byrja ho å jobba som hushjelp hos ein familie frå Venezuela. Ho fekk eit rom i huset der ho jobba og hadde 6 dagars arbeidsveke. Frå bortimot fyrste veka byrja Lilian å sende pengar heim til sin familie. Ho hadde svært lite fritid og brukte lite pengar i og med at hu budde og åt der ho jobba, så ein stor del av lønninga blei sendt til Nicaragua.

Heime i Nagarote fortsette hennar mann med fyll og fanteri, og Lillian byrja å sjå seg lei av at store deler av hennar heimsendte pengar gjekk til å forsørgja hennar manns alkoholisme. ”(…) når mi eldste dotter blei ferdig med vidaregåande bestemte me oss for at ungane skulle flytta vekk frå faren. Eg fekk hjelp frå bror min og han fant eit hus der dei kunne flytta inn. Nå bur dei for seg sjølve og me har minst mogleg med min mann å gjera”.

Det fyrste året i Miami sendte Lilian pengar til sin mann, etter utflyttinga byrja ho å senda pengane til dottera. Desse pengane går til leiga av huset og dei andre utgiftene hennar barn skulle ha.

”På papiret er me fortsett gifte og ein dag kjem me til å ordna skilsmissa formelt. Då blir det nok ein krangel med advokatar og eg veit at han kjem til å hevda at eg stakk av og lot familien i stikken. Derfor har eg forberedt meg” seier Lillian og trekk fram ei veske fylt opp med Western Union kvitteringar. ”Ei dame eg traff her i Miami fortalte meg kva som skjedde i hennar skilsmissesak og anbefala meg å ta vare på alle bevis på at eg har bidratt , så nå har eg svart på kvitt kvar ein dollar eg har sendt, så om han anklagar meg for å ha stukke av frå ansvaret skal eg visa både han og advokatane.”

Sjølv om Lillian reiste vekk frå Nicaragua reiste ho ikkje frå machismoen og dei moralske forpliktelsane som morsrolla inneber. Ho rømte ikkje landet for å unnslippe dei daglege problema ein opplever i det nicaraguanske samfunn, ho reiste for å gjera problema mindre for dei som blei igjen. Heile intensjonen med å reisa var å vera ei god mor og ho såg det slik at ho kunne gjera betre nytte for seg om ho reiste ut for å tena penger i USA.

Remesas som emigranter sender til venner og familie i heimlandet er sjeldan eller aldri einsretta bidrag. Slike transaksjonar bør heller sjåast på som en del av et resiprositetsforhold, i og med at de reflekterer emigrantanes forpliktelser overfor heimlig slekt, samtidig som dei sikrar ens rettigheter i ens heimlige strøk. Lillian fekk gjennom sin økonomiske stilling som familiens forsørgjar ein moglegheit til å komma seg ut av eit ufordelaktig forhold, men hennar fridom var ikkje større enn at ho såg seg nødt til å bevisa sine faktiske bidrag i tilfelle det blei stillt spørsmålsteikn ved hennar morsrolle.

Av Olav Eggebø

Saturday, November 21, 2009

Welcome to Miami, Bienvenvenido a Miami


En av de mest utbredte feilslutningene innenfor migrasjonsforskning er å operere med to klare og uensarta kategorier; immigrant og fastboende. Immigrantene er de som kommer nye til landet og som må forholde seg til en ny kultur, med nye lover, regler og folk. Fastboende er kulturbærerne, de som alltid har vært der, de som har bebodd stedet hvor immigrantene skal integreres eller assimileres inn.

I svært mange samfunnsfaglige beskrivelser av immigrasjon har en operert med disse to variablene og en har sett beskrivelser av immigranter som forholder seg til sine egne (altså folk med samme nasjonalitet og bakgrunn) og de andre (altså folka som alltid har bodd der). For eksempel hvordan en nicaraguaner integreres eller har problemer med å bli integrert i USA og det amerikanske samfunn.

I beste fall er en slik beskrivelse upresis. For det første er det vanskelig å generalisere det nicaraguanske på grunn av det er store forskjeller nicaraguanske immigranter imellom. Det er store ulikheter mellom dem som kom på 1980-tallet og ble betraktet som politiske flyktninger og de som kommer i 2009 uten papirer. Det er stor variasjon på dem som kom med utdanning og penger på bok, og de som kom uten å kunne lese og skrive, og i Miami som alle andre steder er det er forskjell på nicaraguanere fra østkysten og vestkysten

Hvis en så skal generalisere de fastboende har en enda større problemer. I USA, kanskje spesielt på steder som Miami, er det svært vanskelig å sette fingeren på hva som faktisk er amerikansk og hva som tilhører immigrantene. USA er og har alltid vært et land bestående av migranter. Noen kom før de andre, men alle bortsett fra
the native americans har en eller annen utenlandsk bakgrunn.

Om en ser på nicaraguanske immigranters hverdagsliv i Miami ser en at disse generaliserte kategoriene har lite for seg. Innflytta nicaraguanere jobber for cubanere, colombianere og jamaicanere, kollegaene deres er fra Honduras, Argentina og Haiti, og de spiser på mexicanske, peruanske og kinesiske restauranter. I store deler av Miami er det ”tradisjonelt amerikanske” (det hvite, engelsktalende og protestantiske) bortimot fraværende. Det er ikke på noen som helst måte mer naturlig for innflytta nicaraguanere å forholde seg til “amerikanere” mer enn til cubanere, argentinere eller kinesere, og omvendt. Miami er en hovedsakelig katolsk by hvor over 50% av innbyggerne er født utenfor USA og der til og med de kinesiske kelnerne må kunne spansk.

Fisher og Henrickson skriver i sin artikkel om mayaene at ”(…)by their very nature all cultures are hybrids, constantly changing to adapt to new circumstances". Dette faktum er lett å se i en by som Miami, hvor mer enn halvparten er født utenfor USA, men kulturene er heller ikke statiske i Elverum eller Esteli. Å operere med et for klart skille mellom migrant og fastboende gir et feilaktig bilde av et statisk samfunn.

Troen på brukbarheten av disse kategoriene innebærer en tro på at en immigrant må gå veien via det amerikanske før en kan forholde seg til resten av verden. I den virkelige verden er et klart skille mellom migrant og fastboende ikke mer enn en generalisert idealoppfatning som har få andre effekter enn at en bygger opp om det hvite, engelsktalende og protestantiske hegemoniet som finnes i USA. Selv idealistiske samfunnsvitere som ønsker å beskrive immigranters vanskelige integrering kan være med på å opprettholde dette bildet.

Det kan være fristende å betrakte verden med klare og entydige kategorier, men når ting er generaliserte og enkle ligger det stort sett en agenda bak.

Av Olav Eggebø

Sanjek, Roger: “Rethinking migration, ancient to future” Global Networks vol
3.no 3 2003.
Krohn-Hansen, Christian: “Dominikanere i New York og forståelsen av migrasjon”, Norsk Antropologisk Tidsskrift,16 (2-3): 75-84 2005
Fischer, Edward F og Hendrickson, Carol: ”Tecpán Guatemala; A Modern Maya Town in Global and Local Context” Westwiew Press 2003.

Monday, November 16, 2009

Vikingos en León









Voy a contar una historia
que no he inventado yo,
me la escribieron dos noruegas
de un grupo anterior,
me preguntan lo qué piensa
la gente con la invasión
del cachimbo de vikingo
en mi querido León.
Que si las nuevas son fiesteras
que si toman mucho ron
que si les dicen los piropos
más bonitos de León
como adiós chelita guapa
o adiós gringuita mi amor
yo quiero ser cuando bañes
tu taquito de jabón.
Cuando aquí se encuentran ellas
cómo cambia mi León
apenas la noche llega
empieza la procesión
desde La olla quemada
Oxígeno y Don señor
y Big foot y Vía vía
agarran terminación.
Cuando ya se marchan ellas
cómo cambia mi León
parece que a la ciudad
la arrasara algún ciclón,
andan chicos ambulantes
sin rumbo y sin dirección
dándole vueltas y vueltas
a la iglesia Recolección.

Av Roger Osorio

Thursday, November 5, 2009

Transnasjonal trolldom

Av ein eller annan grunn blir hekseri og trolldom eit tema i fleire og fleire samtalar eg har i Estelí . Det virker som om trollkvinner og menn blir brukt meir og meir for å holda kontroll på familie, venner og kanskje aller helst uvenner, men óg for å ta kontroll over andre kvardagslege forhold.

Eg snakka nettopp med ein bilmekanikar som sjølv hadde vorte utsett for svart magi. Etter at kjærasten hans gjekk ifrå han etter press frå hennar foreldre opplevde han fleire unormale hendingar. - Fleire gonger var det som om noko inntok kroppen min. Eg kjente at eg blei varm og det var som om blodtrykket steig og etterpå mista eg all energi, seier han. - Når slike tinge skjedde hadde eg ikkje anna å gjera enn å pusta djupt og tenka på at Gud eksisterer og etter ei stund gjekk det over.

-I perioden det stod på som verst var eg ikkje i stand til å stå opp og gå på jobb og eg gjekk knapt nok ut av huset. Ting blei ikkje betre før eg sjølv oppsøkte ein person. Eg veit ikkje kva ho gjer, men eg veit at det fungerer. Ho gav meg nokon planter eg skulle eta og nokon eg skulle vaska meg med. Eg føler meg allereie mykje betre og ifølge dama i Sebaco skal eg vera tilbake til mitt gamle liv den 15 november. Ho fortalde meg òg at plagene eg hadde blitt utsett for var eit resultat av trolldom som foreldra til ekskjærasten min hadde fått utført hjå ein trollmann her i Estelí

Det er med magi som med alt anna, ein må kikka rundt og finna ut kven som tilbyr den beste tenesta. Eg blei med onkelen min som hadde kjennskap til dette og han tok meg med til ei dame i Sebaco. Ho blir rekna for å vera den dyktigaste og det var kø utanfor huset hennar av andre som var i same ærend. Desse evnene hennar har gått i arv, mora hennar og bestemora hennar hadde dei same kunnskapane og ho blei sendt til universitetet for å studera botanikk. Så nå har ho enda sterkare krefter, fordi ho kombinerer nyare plantelære med tradisjonell kunnskap.

Mange anbefaler henne og eg har høyrd mange historier om ting ho har gjort.(…) Ein gong blei fekk ho eit oppdrag frå ei dame frå Estelí som hadde mannen sin i USA. Mannen hadde innleia eit forhold med ei anna dame i Los Angeles og trolldama blei spurt om ho kunne gjera noko slik at han kom tilbake til henne i Nicaragua.(…) Eg veit ikkje kva ho gjorde, men få dagar etterpå blei mannen deportert av immigrasjonsmyndigheitene i USA og nå lever dei begge i saman i Estelí .

Du veit kor langt det er til California, så det er imponerande kor langt evnene hennar rekker.

Sjølv om denne historia ved fyrste augekast høyrest til å vera bygga på overdrivingar og tilsynelatande galskap er historia til mekanikaren konsekvent og logisk oppbygd. Den einaste tingen som gjer at me reagerer og trur at typen er gal er at me er ueinige i prinsippet om dei tradisjonelle overnaturlege kreftene virker eller ikkje.

Denne tilbakevendinga av gamle tradisjonar og overnaturlege krefter er ikkje berre eit nicaraguansk fenomen. Det mest nærliggande eksemplet er å visa til at Snåsamannen var den best selde boka i Noreg i 2008. Slik tradisjonalisme blir av enkelte samfunnvitarar sett på som ein reaksjon på modernismen[1]. Samfunnet og kvardagslivet i dag blir bestemt av mange forhold som ligg utanfor eins påverknad. Kva som skjer i finansmarknaden i USA, kva som skjer hjå migrasjonsmyndigheitene i Costa Rica og kva som skjer på den internasjonale kaffimarknaden er alle ting som påverkar det nicaraguanske samfunnet. Nyare samfunnsendringar og tap av kontroll har gjort at mange av dei alminnelige måtane for å påverka kvardagen ikkje lenger fungerar. Og då det naturlege ikkje virkar i ein ny og uoversiktleg verden kan det vera nærliggande og henta hjelp i det gamle og det overnaturlege.

Av Olav Eggebø

[1] Friedman, Jonathan: ”Cultural Identity & Global process” London: Thousand Oaks 1994

Monday, October 26, 2009

Globale bevegelser, lokal vekst




Det er ikke alle som reiser bort på ferie, noen reiser hjem. Ofte. Og bidrar til utvikling av hjemstedene sine med penger og hjemlengsel opparbeidet i utlendighet. Men er de turister? Forskere mener at denne typen turisme representerer en svært viktig og hittil undervurdert form for lokal utvikling (Orozco 2005).

Hvis vi forstår globalisering som en stadig raskere og mer effektiv flyt av varer, mennesker og tjenester over og mellom landegrenser og verdensdeler kan man trygt si at turisme er et globalt fenomen. I følge World Tourist Organization ble det totalt registrert 500 millioner internasjonale turistankomster fra januar til juni i år, verden rundt (www.unwto.org, 14.10.2009). Turisme er også den raskest voksende økonomiske aktiviteten i mange utviklingsland, og flere steder hovedaktiviteten. Sentral-Amerika var på nitti-tallet en av de raskest voksende turistregionene i verden (Robinson 2001: 545).

Vi tenker gjerne på turisme som internasjonale avreiser og ankomster, hvor mennesker, helst folk med penger, reiser fra et sted som ikke er hjemstedet deres, til et annet sted. Et drømmested, et nytt sted, et eksotisk, annerledes sted. Verdens turister reiser ofte fra et kjent sted til et ukjent sted, fra et rikere land til et fattigere. Og man har en idé om at en bidrar til utvikling på de stedene man kommer til, med pengene man legger igjen.

Dette er ikke nødvendigvis alltid sant, og denne turistflyten er ikke jevn. Det store flertallet av turister strømmer fra nord til sør, mens store deler av inntektene flyter rett nordover igjen (Robinson 2001: 545), gjennom for eksempel utenlandseide turistfasiliteter, eksternt kontrollerte reiseselskaper og import av varer. Denne balansen kan være i ferd med å snu (Robinson 2001: 545, 555), men turisme er fremdeles ingen enkel vei ut av fattigdom. Eller sikker. Svært mange av arbeidsplassene forskjellige reiselivsnæringer skaper krever begrenset eller ingen utdannelse, er dårlig betalte og svært arbeidsintensive. Og de er ofte en del av det uformelle arbeidsmarkedet, hvor arbeiderne har begrenset eller ingen sosial sikkerhet. I tillegg får gjerne disse mange lite balanserte møtene mellom fremmede mennesker og steder ofte mindre heldige sosiokulturelle konsekvenser (se blant andre Ness 2005, Smith 1985, Smith og Brent 2001).

Det er imidlertid ikke alle turistmøter som har like negative følger, og noen av disse møtene finner sted daglig i Latin-Amerika, mellom emigranter og deres familier. Transportsektoren, og da spesielt flyselskaper, har opplevd en voldsom vekst parallellt med emigrantstrømmen fra sør til nord. De frakter familiemedlemmene sørover og hjemover igjen, og mange av dem reiser hjem flere ganger i året (Orozco 2005). Og de legger igjen mye penger. I tillegg engasjerer mange seg i veldedig arbeid og prosjekter som bidrar til utvikling av lokalsamfunnene. Andre sektorer som tjener godt på denne menneskestrømmen er teleselskaper og handelsnæringer. Emigranter ringer ofte hjem og de kjøper flere varer hjemmefra gjennom såkalt nostalgisk handel, ved at de importerer lokale varer fra sine hjemsteder. Som for eksempel eksilnicas som spiser gallo pinto til frokost i USA.

Disse aktivitetene er resultater av våre bevegelser over grenser og mellom land. Og vi registrerer her to nesten motstridende tendenser: Vi får stadig større muligheter til å bevege oss globalt, men vi forblir lokale, og vår hjemlengsel bidrar til at hjemstedene våre - forstått som de stedene vi kommer fra - vokser. Vi er stedlige, vi kommer fra et sted, og vi reiser tilbake dit. Er vi da lokale eller globale, egentlig? Eller utfyller de to størrelsene hverandre? Hvor er vi, når vi sitter i et fremmed land og spiser mat hjemmefra, tilbringer mange timer i uken med kjente stemmer på øret og bare drømmer om neste tur hjem? Våre arbeidsplasser, muligheter og omgivelser blir mer globale og grenseløse, men det kan virke som om denne globale verdenen er for abstrakt til å være levelig. Vi er heller glokale biter av et stort bilde - og alltid bare en flyreise eller en telefon hjemmefra.

Av Nina Alnes Haslie



Kilder:


Ness, S. A. 1995. “Tourism-terrorism: The landscaping of consumption and the darker side of place”. I: American Ethnologist. A Journal of the American Anthropological Association. Vol. 32, No. 1. Side 118-140.


Orozco, M. 2005. "Transnationalism and development, trends and opportunities in Latin America". I: Maimbo, S. M. og Ratha, D. (Red.). Remittances: Development impact and future prospects. Washington DC: Verdensbanken.
(Tilgjengelig på nett:http://www.thedialogue.org/PublicationFiles/Part%206-Orozco.pdf)


Robinson, W. I. ”Transnational processes, development studies and changing social hierarchies in the world system: a Central American case study”. I: Third World Quarterly. 22 (4). 2001: 529-563.


Smith, V. L. 1989. Host and Guests. The Anthropology of Tourism. Pennsylvania: The University of Pennsylvania Press.


Smith, V. L. & M. Brent. (Red.) 2001. Hosts and Guests Revisited: Tourism Issues of the 21st Century. New York: Cognizant Communication Corporation.


Nettsider:



UNWTO. 14.10.2009. UNWTO World tourism barometer. Interim update september 2009.
http://unwto.org/facts/eng/pdf/barometer/UNWTO_Barom09_update_sept_en.pd

Saturday, October 24, 2009

"Kjærester som dreper"


Foto: La Prensa


I Stockholm torsdag denne uken vant Dora Luz Primero, en ung journalist i La Prensa, andreplass i Lorenzo Natalis konkurranse for journalister som jobber med Menneskerettigheter, demokrati og utvikling. Konkurransen organiseres hvert år av Europakommisjonen, og Primero deltok i klassen for Menneskerettigheter med reportasjen "Kjærester som dreper". Hennes tekst handler om "den økende volden mot kvinner i et land dominert av machisme". "Med et enkelt språk, fritt for adjektiver" skildrer hun alvoret i en type vold som vokser "beskyttet av samfunnet".

Hun forteller blant annet historien til Susana, 25 år, hvis kjæreste kuttet av henne hendene "på grunn av sjalusi", og om Brenda på 24 som ble drept med av glassbit av sin kjæreste da hun forsøkte å ende forholdet. Og om Luz Marina, 42 år, hvis mann kastet tåregass i øynene på henne og drepte henne med flere knivstikk. Motiv ikke oppgitt. I 2009 har det vært registrert 12 slike tilfeller, hvor kvinner blir drept av nære mannlige bekjentskaper. Det er kjærestene som dreper. Og mørketallene er store.

Stockholm er langt fra Managua. Men også i Sveriges naboland Norge var det en bølge av lignende saker i avisene før jeg dro i sommer. Om kvinner som blir drept av menn de kjenner godt. Eller familietragedier, som det kalles. Også i Europa "sover noen kvinner med fienden", som Romero sier det. Forskjellene er mange mellom her og der. En av dem er at kvinnene her ikke bare av og til sover med fienden, men også med stor sannsynlighet møter ham på politistasjonen, på sykehuset, i rettsapparatet. Machisme finnes ikke bare mellom personer, men også på institusjonelt nivå.

Journalisten uttrykker glede over at det finnes mennesker som visste å reflektere over og forstå artikkelen hennes. Jeg håper mange unge gutter her leste den. Jeg håper at mange lærere klippet den ut og kopierte den for bruk i undervisning. Og jeg vet at mange jenter her har lest den, og blitt sinte. Det er håp.

Av Nina Alnes Haslie

Kilder:

http://www.laprensa.com.ni/archivo/2009/octubre/23/noticias/nacionales/356203.shtml

http://www.premionatali2009.eu/content/es/prize/presentation/index.htm

Thursday, October 22, 2009

Viva Daniel, viva diktaturet?




"Borgerorganisasjoner ber om aksjon mot diktaturet" stod det på forsiden av La Prensa i går, en av Nicaraguas største dagsaviser. "Slaget mot Grunnloven" er overskriften på redaktørens leder, i en avis som ofte og gjerne kritiserer dagens president. Det går fram at en gruppe på seks høyesterettsdommere fra president Daniel Ortegas parti mandag denne uken endret Grunnloven ved å utforme en kjennelse som skal gi Ortega mulighet til nok et gjenvalg. Nå står striden om gyldigheten av denne nye loven. Man kan imidlertid med rette frykte at Ortega vil vinne denne kampen, også, siden han allerede har sørget for å plassere sine kandidater i de rette posisjonene, også i rettsapparatet (Orozco 2006).

"Dette er forløperen til gjeninnføringen av diktaturet (...)" advarer en Irving Dávila, også på førstesiden av La Prensa i går. Høyesteretts visepresident, Rafael Solís, hevder imidlertid at kjennelsen er fullstendig lovlig, og ber opposisjonen forberede seg på valget i 2011, der "kommandanten (Ortega)" vil stille. Som i Honduras i sommer registrerer vi her flere versjoner av det som har skjedd, i samme artikkel, i samme avis, og det er ikke sikkert bildet noen gang vil bli klart. Men basert på valgfusket i 2008, der Ortega sikret sine kandidater seier i lokalvalgene med svært tvilsomme metoder, er det grunn til bekymring på demokratiets vegne.

I dag er overskriftene like alarmerende og indignerte. La Prensa erklærer "Total samling mot Ortegas diktatur", og El Nuevo Diario rapporterer om en "Nasjonal motstandsblokk" mot "det ortegistiske gjenvalg", bestående av politiske partier, det sivile samfunn og handelsorganisasjoner. Motstanden mot Ortegas manøver virker overveldende, men nå gjenstår det å se hvilken gjennomslagskraft de har. Opposisjonen i Nicaragua har historisk sett hatt tendenser til å være både fragmentert og preget av indre stridigheter (Vilas 1992).

Også andre kjente stemmer kan leses i dag. Giaconda Belli, en av Nicaraguas mest kjente forfattere og samfunnskritikere, skriver under overskriften "Er vi alle sauer?" at avgjørelsen disse "danielistdommerne" (hennes ord) tok denne mandagen klokken fem er sluttføringen av ødeleggelsen av staten og dens makt. Hun sammenligner videre Ortega med solkongen Ludvig XIV, men skriver at han etter hennes mening er hakket verre, siden han "ikke bare tenker at han er staten, men også mener at han er folket", og at han på bakgrunn av dette rettferdiggjør alle sine handlinger som riktige og nødvendige.

Belli er bekymret og bruker sterke ord. Og det er ikke bare i Nicaragua man er bekymret for diktatoriske tendenser. I Honduras ble president Manuel Zelaya i juni i år kastet fra makten etter å ha foreslått en lignende lovendring som den Ortega nå angivelig står bak her i Nicaragua. Høyesterett stod bak kuppet i Honduras, støttet av de militære styrkene, og Zelaya er fremdeles ikke gjeninnsatt. I Venezuela er Chávez også på god vei mot mulighet for evig gjenvalg, og opposisjonen har ikke mye spillerom i hans bolivarianske republikk. Det skal imidlertid gjentas at opposisjonen i Venezuala og Nicaragua verken er samlet eller spesielt sterk. Den har historisk sett vært splittet og preget av til dels store indre uenigheter. Noe de respektive presidentene nå kan utnytte.

Både Chávez og Ortega har gode kontakter med sitt forbilde Fidel Castro. Han satt i 50 år, nå etterfulgt av lillebror Raúl. Ønsker Latin-Amerika seg tilbake til diktaturenes tid? Det er vanskelig å tro, og forskjellige meningsmålinger viser da også at demokratiet får stadig flere støttespillere i denne regionen (Latinobarómetro 2008). Allikevel fremmes altså disse ønskene om evig enevelde. Da gjenstår det å diskutere blant annet hva som menes med demokrati her, hvor mange stemmer disse spørreundersøkelsene representerer, hvem demokratiet vil lønne seg for - på kort og lang sikt - og hvem som har definisjonsmakten.

Redaktøren i La Prensa avsluttet sin leder i går med å si at "Ortega og FSLN nå sperrer veien om lovlige valg for å oppnå demokrati i Nicaragua. Men historien kan man ikke stoppe, og friheten og demokratiet må man uansett kjempe for med alle midler". Det kan virke som om Ortega nå tar saken i egen hånd og gjør nettopp dette. Kjemper med alle midler. Men jobber han for seg selv eller for folket?

På veien fra León til Managua i dag kjørte jeg forbi minst ti svære plakater av denne Daniel, glorete bilder hvor presidenten framstilles som en frelser, med undertittelen "Å jobbe for folket er som å jobbe for Gud". Spørsmålet er om ikke presidenten selv ønsker å ta Guds plass. Historien har vist at dette ikke går bra. Det gjenstår å se hvem som får det siste ordet nå. Mine medpassasjerer lo av plakatene, men som de sa: "Hva kan vi gjøre? Han er jo sjefen".

Av Nina Alnes Haslie

Kilder

Artikler:

Orozco, M. 2009. "Central America's Coming Crisis, Honduras is just the beginning".
http://www.foreignpolicy.com/articles/2009/07/06/central_americas_coming_crisis?ab

Orozco, M. 2006. "Of politics and democracy in Nicaragua in the XXIst century".
http://www.thedialogue.org/PublicationFiles/Politics%20and%20democracy%20in%20Nicaragua.pdf

Vilas, C. 1992. ”Family Affairs: Class, Lineage and Politics in Contemporary Nicaragua”. I: Journal of Latin American Studies 24: 306-341.

Aviser:
El Nuevo Diario. 22.10.2009. "Bloque nacional opositor".
La Prensa. 21.10.2009. "Organizaciones civiles llaman a enfrentar dictadura".
La Prensa. 22.10.2009. "Unidad total contra dictadura de Ortega".

Nettsider:


Belli, G. 21.10.2009. "Ovejas todos?"
http://www.elnuevodiario.com.ni/opinion/59934

Latinobarómetro. 2008. "Informe 2008".
http://www.latinobarometro.org/docs/INFORME_LATINOBAROMETRO_2008.pdf

Fra alkoholisert bråkmaker til nasjonalhelt


Verdens mest kjente nicaraguaner akkurat nå heter Vicente Padilla. Han er fra Chinandega og er pitcher for Los Angeles Dodgers. I løpet av 2009 har han blitt utskjelt i media for useriøs oppførsel, han har hatt svineinfluensa og han har fått sparken av sin forrige klubb, Texas Rangers. Likevel står han nå frem som en av de store stjernene i baseball og i løpet av den siste måneden har han vært en av hovedgrunnene til at Los Angeles Dodgers fortsatt har mulighet til å vinne det mest prestisjefylte trofeet i Baseball; The World Series.

Padilla har alltid hatt talent på baseballbanen, men har rota det til for seg selv utenfor. Ikke lenge etter at han ble hentet fra Nicaragua til USA og Major League fikk han rykte på seg for å være glad i alkohol. I starten lot det seg for så vidt greit å kombinere og Vicente var helt om dagen og helt om natta. Men ting forandret seg likevel etter noen år i USA. I 2002 hadde han en svært god sesong for Philidelphia og han ble tatt ut til seriens All Star lag, men unnlot å møte opp på banen da han ifølge rykter skulle ha drukket seg full i klubbhuset før kampen[1]. Etter denne episoden har det stort sett gått nedover med Padilla. Han har vært mye skadet og har oppført seg svært lite sportslig i tiden han har vært borte fra banen. Få av Padillas ugjerninger er offisielt bekreftet. Likevel skal han, i følge uoffisielle kilder, ha organisert hanekamper (som er en kriminell handling i USA), vært offentlig beruset utallige ganger og han skal ha vært med i en bilulykke der en av hans beste venner omkom. Alt dette i løpet av tiden i han var på lønningslista til Philadelphia[2]. Vicente Padilla ble sett på som uønsket i klubben i 2005 og gikk ufrivillig over til Texas Rangers.

Mange nicaraguanske sportskribenter har skrevet svært symbolladede kommentarer om Padillas karriere[3]. Han som kom fra enkle kår i Chinandega med et stort potesial havna i ulykka da han opplevde suksess ute i den store verden. På mange måter har han personliggjort det mange nicaraguanere mener er nicaraguansk ukultur; stort talent fra naturen side, men dårlig holdning og uprofesjonell oppførsel.

Karrieren til Padilla så ut til å være slutt i august da han fikk sparken fra Texas Rangers på grunn av hans "poor personal hygiene" og at han ble: ”regarded as a disruptive clubhouse presence[4]. Overraskelsen var derfor stor da storlaget Los Angeles Dodgers viste sin interesse og skrev kontrakt med den utskjelte nicaraguaneren. Padilla fikk en siste sjanse og denne gangen ser de ut som om rebellen har funnet tilbake til sitt gamle selv. Kasteren fra Chinandega har storspilt og har vært en av Los Angeles viktigste spillere på veien mot sluttspillet og i de første kampene i semifinalene.

Det er interessant å se hvordan nicaraguanske medier nå har endret tone. Journalister har gått fra å beskrive Padilla som den ukontrollerbare rebellen som tusler bort sitt talent på fyll og fanteri, til å hylle helten som storspiller på tross av sin uryddige bakgrunn[5]. Sportsjournalister har som nicaraguanerne flest lært nødvendigheten av å ikke dvele ved ens dramatiske fortid og har derfor kortet ned veien fra sorg til glede. Padillas historie har gått fra å symbolisere ukultur og misere til å symbolisere iboende talent og evne til å trosse motgang.

Tuesday, September 29, 2009

Det er dyrt å være fattig

I El Nuevo Diario oktober i fjor var det en artikkel om fattigfolk i Managua som hadde fått hjemmene sine ødelagt av elva som steg i regntiden. Journalisten spurte dem hvorfor de hadde bygget hus så nær elva, de burde jo ha visst at vannet stiger hver oktober, og fikk svar at det var den eneste plassen de kunne bygge uten å måtte betale for tomta. Videre spurte journalisten de husløse om hva de nå skulle gjøre og fikk det oppsiktsvekkende svaret: Nå venter vi til vannet synker slik at vi kan bygge på nytt.

Fattigfolk i Managua og andre steder har ikke råd til å kjøpe seg tomt, de har ikke råd til å bygge seg et solid hus som tåler regntiden og de har i hvert fall ikke råd til å betale for forsikring. Sannsynligvis vil akkurat det samme skje igjen om en måned når vannstanden i elva stiger. De samme folkene vil på nytt se at huset deres vil bli tatt av elva og de vil på nytt bygge opp sine skur når elva er tilbake i vanlig vannstand.

Fattiges strategier for å overleve er sjelden lønnsomme på lang sikt. De fattiges onde sirkel er at en må ha økonomisk trygghet og forutsigbarhet for å kunne planlegge fremtiden slik at en får økonomisk trygghet og forutsigbarhet.

Folks mangel på kapital gjør at en hele veien må nøye seg med kortvarige løsninger, og dette bærer nicaraguanske småbutikker (pulperias) preg av. Bortimot alle varer kan selges til stykkpris. Folk kjøper sigaretter, karameller og egg enkeltvis, og det kjøpes porsjonspakker av smør, matolje og sjampo - selv om varene blir billigere av å kjøpe en hel pakke. Apoteker selger også enkelttabletter. Til og med antibiotika selges som enkeltpastiller enda det bare gjør vondt verre om en ikke fullfører hele behandlingen.

Det er alltid noen som tjener penger på en slik kapitalmangel.

Det finnes mange historier om storbønder som hadde en egen pulperia på haciendaen sin slik at landarbeiderne, som sjelden hadde penger eller tid til å reise til byen og kjøpe billige matvarer på markedet, måtte kjøpe sine varer til overpris i deres eneste nærbutikk. På denne måten klarte storbønder å få resirkulert store deler av lønningene de hadde betalt til sine arbeidere.

Denne strategien er fortsatt lønnsom, også blant bistandsaktører.

Bistandsdelen av ALBA; ALBA-CARUNA, som titulerer seg som: Esperanza para los pobres, amenaza para las élites(Håp for de fattige, trussel for eliten) ”tildeler” hus til trengende Nicaraguanere blant annet i Ciudad Sandino utenfor Managua. Disse bistandshusene må tilbakebetales med 80$ i måneden over 30 år. Det vil si 960$ i året og en samla pris på 28800$. På enkelte måter er dette et prisverdig tiltak som gjør det mulig for nedre middelklasse å få sitt eget tak over hodet, men når markedsverdien på disse husene i dag er cirka 13000$ ville det absolutt lønt seg å betalt tilsvarende hus i kontanter.

På grunn av lave lønninger og forholdsvis dyre møbler og husholdningsartikler er det også vanlig å kjøpe varer på avbetaling. Sparepenger er noe de færreste har tilgang til og de fleste betaler avdrag hver fjortende dag i halvannet eller to år når de kjøper ny komfyr eller kjøleskap. Det er vanlig å få utbetalt lønn hver andre uke og dette er noe butikkjeder som Curacáo og Gallo mas Gallo utnytter. Ved å la kundene betale kjøleskapet eller komfyren i 36 eller 52 avdrag får butikk-kjedene tilbakebetalt halvannen til to ganger utsalgsprisen.

Disse kortsiktige økonomiske strategiene kan sees på som et metonym for Nicaraguas plassering i verdensøkonomien. Kapitalmangel og avhengighet av utenlandske aktører har gjort at den nicaraguanske stat har hatt vanskeligheter med å satse på langsiktige politiske programmer som skaper trygghet og forutsibarhet for det nicaraguanske folk og en har vært nødt til å satse på kortsiktig overlevesstrategier. Både for fattigfolk i Managua og staten Nicaragua er det dyrt å være fattig.

Av Olav Eggebø

Lancaster,Roger: ”Coping with Less” I Life is Hard: Machismo, Danger, and the Intimacy of Power in Nicaragua. University of California Press.1992.

http://www.laprensa.com.ni/archivo/2009/junio/10/noticias/nacionales/332228.shtml

Friday, September 25, 2009

Bønner og Corn Flakes

Under et middagsbesøk i Matagalpa hos Doña Fidelina og Don Ernesto snakket vi om spisevanene deres i USA mens de bodde der. - Det finnes ikke bedre bønner enn de nicaraguanske, mente Fidelina. Det var vanskelig å få tak i gode bønner i Michigan, men likevel spiste familien bønner to eller tre ganger om dagen under oppholdet. For å få tak i meksikanske bønner, (-Ikke like gode som de nicaraguanske, men det beste en kunne få tak i USA, i følge Doña Fidelina) måtte de reise til Detroit som er cirka en time biltur unna, og det prøvde de å gjøre en gang i uka. Fidelina fortalte videre at matvanane endret seg da de kom tilbake til Matagalpa -Nå spiser vi Corn Flakes til frokost, der spiste vi Gallo Pinto.

Det at familien til Fidelina fortsatte med å spise bønner selv om de bodde i USA er ikke uvanlig blant immigranter. Fidelina og Ernesto bodde i USA i 13 år. De levde i en by der de var de eneste latinos. Det eneste stedet hvor de kunne snakke spansk, og spise bønner, var hjemme hos familien. Fidelina forteller at eksiltilværelsen gjorde familien mer sammensveiset. Det å holde på tradisjoner og å bevisst forsette å leve livet som det ble levd i Nicaragua ble viktig for foreldrene (deres barn var 13, 11 og 9 da de forlot Nicaragua). Det var viktig at barna våre ikke skulle glemme hvor de kommer fra, sier Fidelina.

Denne historien er lik mange andre migrantbeskrivelser. I møte med det nye og forskjellige blir det gamle og kjente tillagt mer verdi, det som gjør en spesiell og unik (om det er aldri så hverdagslig) blir lagt merke til og gjort viktig, først og fremst av immigrantene selv, men også blant deres nye naboer.

Det jeg syntes var mest originalt var at familien begynte å trappe ned på bønnespisingen etter at de kom tilbake til landet som flyter over av bønner. Betydningen av bønner og betydningen av Corn Flakes er forskjellig i de to landene. Cornflakes er en like vanlig frokost i USA som Gallo Pinto er i Nicaragua. Utenlansdsoppholdet hadde gjort Fidelina mer bevisst på sitt eget og familiens forbruk. Hun hadde opparbeidet seg en type distanse som gjorde det mulig for henne å bruke matvaner som sosiale tegn. Det at familien fortsatte med nicaraguanske spisevaner i USA var med på å gjøre deres tilhørighet synlig, og når de gjorde motsatte av majoriteten også i Nicaragua gjorde de deres eksiltiværelse og sin utilpasshet synlig.

Selv om de hadde kommet tilbake var det umulig å fortsette å leve sitt liv som om de aldri hadde vært borte.

For det første har Fidelina med familie en annen erfaring; de har opplevd livet i USA, på godt og vondt. For det andre er de samtidig fremmedgjort fra sine nåværende naboer ved at de har gått glipp av begivenhetsrike år i Matagalpa (år med borgerkrig, handelsblokkade og økonomiske-vanskeligheter). De tilbakevendte immigrantene oppdaget plutselig at tiden i Nicaragua ikke hadde stått stille; det som engang var kjent, kjært og forutsigbart ble nå opplevd som fremmedartet.

De tilbakevendte har tilknytning til to land og to kulturer. I følge ordtaket blir du hva du spiser, og Fidelinas endring i frokostvaner kan være et eksempel på at det å vise sin tokulturighet i Matagalpa blir gjort mer eller mindre på samme måte som de viste sin nicaraguanskhet i USA. Eksempelet kan fortelle noe om forholdet mellom tilknytning og geografi. ”Hjemme” for Fidelina er ikke dagens Matagalpa, ”hjemme” var Matagalpa før borgerkrigen.

Av Olav Eggebø


Wednesday, September 23, 2009

Etnisitet i grenseland




They are taking our culture away” sier Garifunafolket på østkysten av Honduras (Kirtsoglou og Theodossopoulos 2004). De er turistbransjene som iscenesetter og selger dette folkets tradisjonelle dans, og Garifunaene føler at de mister kontroll over reproduksjonen av egne tradisjoner. Turistbransjene selger ikke den ekte varen, klager de. Men er kultur noe som kan stjeles? Er det noe fysisk? Det er en vanlig tanke at kultur bor i ting (Berkaak og Frønes 2005), at den er materiell og dermed ødelegges hvis tingen går i stykker eller endres. Kultur kan også tenkes å bo i kulturelle uttrykk som dans, klær og kunst. De må se ut, utføres eller lages på en bestemt måte, hvis ikke flytter kulturen ut. Bare tenk på vår bunadsdebatt; stoffet må ha en spesiell farge og være av en bestemt type, kjøpt på Husfliden og helst brodert og montert av bestemor. Hvis ikke er den ikke ekte. (En global sidekommentar her er at Husfliden nå ansetter syersker fra Kina. Får vi da kinesiske bunader?)
I min masteroppgave viser jeg at i Verdensarvbyen Trinidad de Cuba er det materielle underordnet menneskers forventninger, blikk og tolkninger. Kulturen bor ikke i husvegger, bilder eller kjoler, men blir til i menneskers møter med tingene. Det er menneskene som gjør kulturen, med hjelp av forskjellige ting, og ikke omvendt. Det er i møtene det skjer.
Etnisitet beskrives også ofte som en innebygd egenskap. Noe man er født med. Barth hevder derimot at etnisitet først blir relevant og spilles ut i møtet med andre, med fremmede som ikke er del av gruppen (1969). Etnisitet blir slik en faktor som spilles ut når man ønsker å skille seg ut, markere seg, gjøre egen identitet tydelig. Den er relativ og situasjonell. Man kan velge å spille på sin etniske bakgrunn, eller ikke. Men man kan ikke alltid velge hvordan forestillingen tolkes.
Jeg hadde vært i León en uke da jeg ble invitert med på åpningen av en barneskole som i følge min lokale venn lå i en barrio hvor det bodde flere med bakgrunn fra østkysten, der Nicaraguas resterende urfolksgrupper holder til. En canadisk bistandsorganisasjon som delvis var støttet og drevet av forskjellige canadiske urbefolkningsgrupper hadde bidratt med penger og arbeidskraft, og nå hadde fem unge representanter fra denne organisasjon kommet til León. Det var satt opp en scene foran det halvferdige skolebygget, og foran den provisoriske plattformen satt jeg og et femtitalls nicaraguanske skolebarn på harde stoler. Ingen av dem så ut til å ha blod fra østkysten.
Forestillingen startet med at rektor takket de canadiske ungdommene for hjelpen. Så introduserte hun to små nicajenter som med hennes ord skulle framføre ”en tradisjonell nicaraguansk dans”. Jentene hadde på seg fargerike, vide kjoler, og mens de danset satt deres skolekamerater uoppmerksomme og snakket seg i mellom. De to jentene spilte ut sin tradisjon, men den ble ikke mottatt av publikum. Det var kanskje ikke deres tradisjon? Bare de fem canadiske ungdommene fulgte med. Visste de hva de så på? Etter dansen var det deres tur. De snakket engelsk, og ble oversatt til spansk. Alle fem hadde indianske trekk, og en av dem, en jente kledd i selskinnskåpe og skinnstøvler, sa at hun alltid hadde drømt om å få dele sin indianske bakgrunn med andre amerikanske urfolksgrupper. Nicabarna skjønte ikke hva hun sa, lo litt, og da denne drømmen ble oversatt til spansk så de ikke mye klokere ut. Så begynte jenta å danse og synge, rundt i ring med en øks i hånda. Nicabarna fulgte spente med. Jeg lurer på hva de så. Hadde de hørt om is, seler og igloer? Så leste en av de andre besøkende, en gutt kledd i frynsete skinnklær og baseballcap, opp et lokalt eventyr om arktiske dyr. Han ble oversatt til spansk, men publikum så ut til å miste interessen ganske fort. De snakket seg i mellom, spørrende. Probablemente lost in translation. De var ikke med på scenen, på leken, de deltok ikke i iscenesettelsen av denne (for dem) fjerne etniske identiteten. Og svetten så ut til å renne under skinnsklærne.
Etter forestillingen skiftet de fem besøkende til vanlige klær, og ble sittende for seg selv. De snakket ikke spansk. Jeg spurte jenta med øksa om hun var fornøyd med forestillingen. Hun strålte og sa at det betydde mye for henne å få dele sin historie med andre urfolk. Jeg ble sittende og lure på hva som egentlig ble delt denne ettermiddagen. Og om etnisiske roller kanskje er noe som gjør seg bedre på en scene enn i hverdagen.

Av Nina Alnes Haslie

Kilder:

Barth, F. 1969. Ethnic groups and boundaries; the social organization of culture difference. London: Little, Brown Book Company.

Berkaak, O. A. og Frønes, I. 2005. Tegn, tekst og samfunn. Oslo: Abstrakt forlag.

Kirtsoglou, E. og Theodossopoulos, D. 2004. ””They are taking our culture away”. Tourism and culture commodification in the Garifuna Community of Roatan”. I: Critique of Anthropology, Vol. 24 (2). S. 135-157.

Monday, September 21, 2009

Blikk og bevegelse. Om MENN og kvinner.




Machismo. Mucho macho. Machomenn. Vi bruker disse ordene, men hva ligger bak dem? Det handler om blikk og bevegelse, om definisjonsmakt og avmakt. Hvem er den aktive, den seende, hvem blir sett på og hvem kan bevege seg fritt? Det er snakk om machismo. Om måten menn i Latin-Amerika ser på, tenker om og behandler kvinner på. Et fantastisk komplekst tema. Vi snakker om mange millioner mennesker. Man kan vanskelig si noe generelt sant om alle disse mennene. Annet enn at utøvd machismo er et problem for kanskje like mange millioner kvinner i denne regionen. Og ikke bare her. ”Vær forsiktig, machismo dreper,” står det på plakaten over. Men hva skjer før det kommer så langt? Hvilke mange små, hverdagslige handlinger konstituerer menns makt over oss? Hva betyr machismo på bakken?
Jeg har foreløpig bare empiri og erfaring fra to land i denne regionen, Cuba og Nicaragua. Cuba var ille. Nicaragua er foreløpig bedre. I begge land har jeg utført løpetesten. Den er ikke spesielt vitenskapelig, men sier noe om forholdet mellom hunkjønn og hankjønn på disse to stedene, Trinidad de Cuba og León, Nica. Mellom meg og mennene jeg møtte og møter der. I begge land hadde jeg på omtrent det samme antrekket, løpetights til midt på leggen, treningstopp og t-skjorte. På Cuba løp jeg mellom seks og sju om morgenen på grusveier rundt en mindre by, i Nicaragua løper jeg på stranda rundt ni på morgenen, når det er lavvann. På begge steder er det mange menn. På Cuba ville jeg i løpet av tre kvarter få slibrige kommentarer og røntgenblikk slengt etter meg og over meg minst hvert femte minutt, og på visse strekninger hver femte meter. Jeg løp to til tre ganger i uka, og minst én gang i uka møtte jeg også en eller flere blottere. Mennene så, stirret, kledde av meg med blikket, og jeg kunne ikke annet enn å løpe mellom dem, forbi dem, fra dem. Jeg var fanget. Som deres underholdningsobjekt. Hver gang jeg prøvde å stoppe og svare ble jeg hånet, ledd av, ikke forstått. Kommentarene ble bare verre. Deres selvbilde og machoego vokste, fordi jeg viste dem oppmerksomhet. Deres kjønnslige verdensbilde ble bekreftet: Menn ser, kvinner ser ned. Det var ikke hver uke jeg orket å løpe.
I Nicaragua blir jeg også glant på, men flere ser vekk, framover, på andre ting. Og kommentarene er ikke så vulgære, så direkte, så krenkende. Noen heier bare. Her løper jeg også mellom tre kvarter og en time, rundt to ganger i uka, og jeg har nå på en måned bare sett én blotter, og på noen løpeturer har jeg ikke fått en eneste kommentar. Hva betyr dette? Mine løpetester er små møter mellom meg og noen menn. De holder ikke som basis for noen teori om generell diskriminering. Men de sier noe om forholdet mellom menns blikk og lyst og kvinners kropper. Da jeg bodde i Oslo løp jeg ofte langs Akerselva. Der var jeg usynlig, på en god og trygg måte. Jeg var en løper, ikke en jente. Machismo begynner med og holdes ved like gjennom ideen om at kvinner først og fremst er et kjønn som menn har disposisjonsrett over. Hver dag. Når som helst.
Men dette er ikke bare et latinamerikansk fenomen. Jeg har også bodd i lengre perioder i både Spania og Italia, og ble nesten daglig behandlet på samme måte der. Som et kjønn. Som noe man kunne gjøre omtrent hva man ville med. I Sør-Italia løste jeg det ved å aldri bevege meg rundt uten en av mine tre vertsbrødre. På Cuba ble jeg adoptert av et salsaorkester på 16 mann, slik at jeg til enhver tid hadde anstand. Så lenge jeg ble sett på som deres eiendom ble jeg i hvert fall ikke plaget av andre. Og det er ikke dumt å ha 16 dansepartnere. Men av og til har jenter lyst til å danse alene. Eller gå alene til skolen. Eller bare være i fred. Hva da?

Av Nina Alnes Haslie