Tuesday, June 22, 2010

Guds ufred i skogen


Foto: Nina Alnes Haslie



Det har skjedd flere ganger nå, her i Nicaragua, mens jeg har sittet ute i mørket på steder hvor man bare forventer å høre sirisser og froskekonserter. Eller stillhet. Jeg holdt på å kaste meg over tastaturet allerede etter den første gangen, men man bør jo bevege seg for å kunne forstå. Enkelthendelser og enkeltstemmer må settes i sammenheng før man kan vite og mene noe om dem. Så jeg skrev heller ikke noe den andre, tredje eller fjerde gangen det skjedde. Jeg ventet tålmodig på at det skulle bli stille. Det tok sin tid. Og mens jeg ventet tenkte jeg på et kapittel jeg nylig leste, igjen, med den passende tittelen "Invasjonen av sekter i Latin-Amerika" (I Er Latin-Amerika i ferd med å bli protestantisk? Om den evangeliske vekstens politikk, Stoll 1990. Bør ikke leses av mørkredde).

Og nå må jeg få lov til å lure, selv om jeg straks innrømmer at jeg på ingen måte kan være objektiv eller nøytral i denne saken. Religion er sensitivt. Men jeg lurer herved allikevel, høyt og her, for i går kveld skjedde det igjen. Jeg var på Ometepe, en øy midt ute i Nicaraguas største innsjø, og kanskje et av landets vakreste steder. Det var natt, jeg var midt i en skog (som de andre gangene) og vulkanen El Concepción sperret for alle signaler. Telefonen var død, nettet var nede og sirissene overdøvet tankene mine. Men noen hadde mikrofon og forsterker, og kuppet kvelden med høylytt hyling om herren! (Jeg skriver herren med liten bokstav, for det er så mange av dem, her). Jeg tror det var Jehova som ble hyllet i går, i fire - FIRE - støyende timer. Mannen med mikrofonen ledet bønn og sang, eller rop og messing, og det var rytmisk, intenst, suggererende og mørkt. For meg hørtes det hele truende ut. Og jeg er ikke mørkredd.

Å suggerere betyr å rive noen med seg, og det hørtes virkelig ut som om denne mannen hadde tatt tak i tilskuernes hår og prøvde å rive dem med seg. Med ord og lyd. Og skoler, mat, bibler, penger. Dios mío. Hva vet vel jeg. Suggesjon kan også bety en sterk påvirkning av en person, slik at det framkalles visse psykiske handlinger eller tilstander hos ham eller henne - uten personens vilje. Jeg skal ikke uttale meg om hva kveldens tilskuere ville eller ikke ville. Men jeg er ikke sikker på at det var enda en kirke de manglet, hvis de manglet noe. Og noen ville kanskje bare være i fred.

Jeg gikk forbi denne lille kirken senere på kvelden, da det var blitt stille, og jeg kan ikke skjønne annet enn at lydanlegget må ha vært større enn kirkebygget. Det er virkelig noe med størrelsen og lydnivået denne evangeliske bølgen raser fram med. Det som er riktig og nødvendig når vel fram uten forsterker? Da jeg så den lille kirken og den veldig vulkanen bak den tenkte jeg også på noe jeg leste nylig, i fantastiske Mørkets hjerte av Joseph Conrad (uten sammenligning forøvrig, må jeg skynde meg å si). Sjømannen Marlow er på vei nedover Afrikas østkyst, langs en landlinje som var "almost featureless, as if still in the making, with an aspect of monotonous grimness. The edge of a colossal jungle, so dark-green as to be almost black (...)" og de seiler forbi et lite krigsskip som skyter inn i jungelen:

In the empty immensity of earth, sky, and water, there she was, incomprehensible, firing into a continent. Pop, would go one of the six-inch guns; a small flame would dart and vanish, a little white smoke would disappear, a tiny projectile would give a feeble screech - and nothing happened. Nothing could happen.

Hva har de egentlig å skyte med, disse prestene, og hva skyter de på? Vulkanen og jungelen rundt den er uansett så mye større.

Før en av mine første turer ut av Nicaraguas byer ga min reisevenn meg et kryptisk tips: Han ba meg telle kirkene og husene vi kjørte forbi, og legge merke til hva de var bygget av. Jeg skjønte fort hva han tenkte på, for det var nesten like mange kirker som hus på de små stedene vi passerte langs veien. Og disse kirkene var også gjennomgående bygget av mer solide materialer enn husene. Det var murstein, sement og metall mot papp, rusten bølgeblikk og råtne planker. Ny maling og store ord mot slitt, sultent hverdagsliv. Det var utenlandsk kapital mot lokal mangel på sådan, nye forsterkere mot sirisser og ettertanke, og det var Gud mot hvermann. Hva skal man si?

Jeg har alltid problemer med brøleaper som hyler for høyt og for intenst om ting de ikke kan vite noe sikkert om. Det er fint at de bygger skoler også, men hva roper de sånn for? Hvis jeg kan få spørre. Skogen gir ingen svar.

Av Nina Alnes Haslie

Friday, June 11, 2010

Om migranter og andre mennesker



På bildet: Sentralamerikanske migranter prøver å komme seg
 på et godstog fra Mexico til Texas. De færreste klarer det. 
Foto: José Luis Rocha


"Hvis din Gud er jøde, bilen din japansk, pizzaen din italiensk, bensinen du bruker er fra Venezuela, kaffen din meksikansk, sminken din fra London, skjorta di fra Indonesia, skoene dine fra Brasil, TV'n din fra Korea, mobilen fra Sverige, klokka fra Sveits, tromma afrikansk, tallene du bruker er arabiske og bokstavene latinske - hvordan våger du å si at naboen din er en fremmed?"

Man kunne fortsatt å spørre: "Hvordan kan du si ekle utlending, du som er norsk, jobber i Nicaragua nå og har bodd halve verden rundt tidligere?" Jeg sier ikke det. Aldri. Men jeg har hørt mange som sier det, og da jeg traff dem var heller ikke de i sitt eget hjemland. De kalles imidlertid reisende, ikke migranter, og får derfor være i fred.

Det øverste var en invitasjon til en boklansering om migrasjon ved Det Sentralamerikanske Universitetetet (La UCA) i Managua, Nicaragua, i fjor høst. Spørsmålene henger fremdeles på dørene i etasjen der migrasjon stadig står på dagsorden. Ingen svarer. Nitlapan er et tverrfaglig institutt ved La UCA som spesialiserer seg på lokal og urban utvikling, og migrasjon er et av de store temaene. De har ikke tall på hvor mange nicaraguanere som befinner seg utenfor sitt eget land, men de vet at de er mange, og at de hovedsakelig befinner seg i Costa Rica eller i USA, eller på vei inn i eller ut av disse landene. I grenseland, usynlige, men menneskelige. En av utgivelsene til et beslektet institutt ved La UCA, det for Menneskerettigheter, heter passende nok "Å dø for å leve. Migrantenes vei".

Jeg var innom etasjen igjen i går, på kaffebesøk hos en nicaraguansk filosof som er brennende opptatt av temaet. Sist gang jeg møtte ham var i begynnelsen av desember i fjor, da han nettopp hadde vært i Mexico og tatt bildet over. Da var han opprørt og oppgitt. "De er så mange, og de er så desperate", sa han, om de mange nicaraguanerne som drar nordover eller sørover på jakt etter arbeid, etter et liv. "Det er livsfarlig! De må prøve å hoppe på toget enten når det er på vei inn eller når det setter fart ut av stasjonen, og mange dør i forsøket. De faller av toget, havner under det, eller blir skutt av vakter". Og de har ikke mange rettigheter. Nitlapan samarbeider imidlertid med flere organisasjoner om å drive grensestasjoner der migranter kan få juridisk hjelp, en seng og litt mat. De har stasjoner, eller vinduer, som de kaller det, på flere grensepunkter mellom Nicaragua og Costa Rica, og de er også engasjerte i lignende prosjekter på grensa mellom Mexico og USA. Migrantene har reist langt, og de er ofte møkkete, syke, slitne og sultne når de kommer fram til det ingenmannslandet som grenseoverganger er. Og de som ikke har noen papirer er de verst stilte.

I går stod en stor kampanje og en rekke aktiviteter på dagsorden, med det formål å informere både regjering og landsmenn om alle disse deres egne migranter. Deres medborgere, både kvinner, menn og barn, som av mange grunner er på vei, mot liv eller død.

Globalisering betyr at grenser blir borte, tenker man. Det er ikke sant. Grenser blir bare flyttet, eller det skapes nye, og uansett er det ikke alt som får flyte like lett over disse stengslene. Mat og andre varer fraktes mer eller mindre uhindret, men ofte bare én vei. Mennesker er mer problematiske å flytte på. Noen mennesker. Ingen spør meg om hvorfor i all verden jeg er her, i Nicaragua. Jeg har bodd her i snart et år nå, og jobber. Jeg klarer meg selv, har pass og bankkort, tjener penger, forstyrrer ingen og blir heller ikke forstyrret eller plaget. Jeg er europeisk. Nicaraguanerne som kommer seg inn i Costa Rica eller USA vil også jobbe, tjene penger og klare seg selv. Og mange vil i tillegg hjelpe sine kjære ved å sende penger hjem. Men de er sjelden velkomne. De hører ikke hjemme der, og kommer fra feil sted. Hvor kan de få skape seg et hjem da, egentlig?

Av Nina Alnes Haslie

Nedenfor kan du lese om Arizonas immigrasjonslov - en av verdens strengeste -  som møter de av mine nåværende landsmenn som kommer seg over grensen:

http://edition.cnn.com/2010/POLITICS/04/23/immigration.faq/index.html

Saturday, June 5, 2010

Hvitt fiske, svarte penger


    Foto: Nina Alnes Haslie

"Sentral-Amerika og Karibien står i fare for å bli en narkoregion" stod det i den spanske avisen El País i begynnelsen av denne uka. Disse landområdene ligger strategisk til mellom avsendere Venezuela og Colombia og mottakere Mexico og USA, og det har vært opprør og drap både på Jamaica og i Honduras, Guatemala og El Salvador i det siste. På mellomstasjonene, hvor noen få tjener seg rike og mange andre får livene sine ødelagt. Uante menger kokain fraktes nordover både langs både Atlanterhavs- og Stillehavskysten, og en del av dette hvite lasset kommer aldri helt fram, verken til brukere eller til media. Det strander i paradis og lignende steder. I naturreservatet like utenfor León sies det at det av og til gjemmes hjelpebåter til narkotrafikanter. På Little Corn Island, en liten sandflekk i havet utenfor Nicaraguas østkyst, er det flere fiskere som nå bruker båtene sine til å fiske opp den kokainen andre må la gå over bord som følge av kontroller. Om de så bare gjør et par skikkelige fangster i løpet av et år er det mer lønnsomt enn krabbe og hummer. Det er også et spøkelseshotell på øya, bak hvis fasade mange svarte sedler gjøres hvite, og eieren av dette hotellet bor i det største huset, bak det høyeste piggtrådgjerdet. Paradis og piggtråd, hvitt og svart. Hva som finnes og foregår mellom disse ytterkantene på alle disse små stedene er det få som tør eller vil legge seg borti.

Av Nina Alnes Haslie

http://www.elpais.com/articulo/internacional/Centroamerica/Caribe/peligran/convertirse/narco-region/elpepuint/20100531elpepuint_1/Tes