Saturday, October 30, 2010

Kaffehøsten er i gang


Foto: El Nuevo Diario 26.10.2010

Nicaraguas svarte gull er modent og klar for innhøsting, og militæret er på plass i nord for å sikre verdiene, som El Nuevo Diario skrev 26. oktober. Kaffe er en av landets hovedeksportvarer til Europa, i tillegg til reker og hummerhaler, etanol og peanøtter, og det er store verdier både i form av pengetransporter, kaffebønner, kveg og mennesker som flyttes i nord i disse vintermånedene. I Jinotega-regionen alene produseres over 50 prosent av Nicaraguas kaffebønner, og den samlete produksjonen i år forventes å komme opp i 100 000 tonn kaffe, eller 2 milloner quintales (centner/hundredweights), en historisk måleenhet som tilsvarer rundt 50 kilo. Dette er en økning fra i fjor, og regjeringen har derfor satt inn ekstra politi- og militærstyrker for å sikre arbeiderne mot ran og overfall. Det har vært daglige artikler i landets to største aviser de siste dagene om "Sikkerhetsplanen for innhøstingen av kaffe 2010-2011 i Las Segovias", som en av de andre store kaffesonene i nord heter.

I tillegg vil kaffebøndene i år få utfordringer med å få fraktet ut varene, da vinteren har vært ekstra hard og veiene i store deler av landet har regnet helt eller delvis bort. Så det er kanskje på sin plass at kaffen herfra koster når den kommer fram til europeiske kaffebarer, som nicaraguanske San Antonio som i fjor oppnådde niendeplass nasjonalt i prestisjefylte Cup of Excellence, eller Castañuela, en kaffe fra regionen Nueva Segovia som fikk 17. plass i årets nasjonale konkurranse. Kan kjøpes hos Kaffebrenneriet til 89 kroner per 250 gram, og bør drikkes med andakt og i godt selskap. 

Av Nina Alnes Haslie

Kildelinker:

http://impreso.elnuevodiario.com.ni/2010/10/26/economia/134679
http://www.laprensa.com.ni/2010/10/10/nacionales/40168
http://www.kaffebrenneriet.no/kaffeutvalg/bonne/castanuela/

Wednesday, October 13, 2010

Rasens dag

Gårsdagens nettpassord på kaffestedet mitt var "den nicaraguanske rasen". Jeg stussa over dette, men skjønte sammenhengen like etter da et av telefonselskapets stadige quiz tikket inn på telefonen, for spørsmålet var: "Når ankom Columbus Amerika?"

Colombus, eller Cristóbal Colón som han heter heromkring, kom til denne verdensdelen første gang 12. oktober 1492, og denne dagen er nå en nasjonal festdag i de aller fleste amerikanske land. En av historiene forteller at den sjøfarende først ankom nåværende Den Dominikanske Republikk, som han kalte La Española. Og dette landets mest kjente sanger, Jean Luis Guerra, synger nå om dagen at denne datoen ikke bør feires, men huskes. For hvorfor feire tapt selvstendighet og nedslakting av urbefolkningen vår, spør han. Og det er det flere som lurer på. Denne dagen har vært feiret uoffisielt i hele Amerika siden slutten av 1700-tallet, offisielt siden begynnelsen av 1900-tallet, og ble i går markert i hele Amerika med forskjellige navn; som Columbusdagen flere steder i USA, Oppdagelsesdagen på Bahamas, Amerikas dag i Uruguay, Rasens dag (Día de la Raza) i mange andre latinamerikanske land, og "Spanskhetens" dag (Día de la Hispanidad) i Spania. Venezuelas Hugo Chávez har derimot omdøpt dagen til Urbefolkningenes motstandsdag, og viser med det til en av hovedkritikkene mot denne feiringen de siste årene; at man hyller Columbus og Europas kolonisering av Latin-Amerika, og den stedvise utryddingen av urbefolkningene. Ved å vende festens fokus fra Columbus til amerikas urbefolkninger kaster Chávez blikket tilbake mot øst; Amerika blir den aktive, seende, kjempende, og Europas historievinkling utfordret. Denne feiringens kritikere sier videre at man ved å feire 12. oktober hyller voldelig kolonisering, eurosentrisme, ekstern påvirkning, ekstern definisjonsmakt, avmakt og avhengighet. En virkelighet som i dag utfordres på mange plan og av mange både små og store aktører, men hvor hudfarge fremdeles spiller en stor rolle.

Vi satt og hang i hver vår gyngestol, i en pause mellom forelesninger. Han fra León, med et indiansk-arabisk-ubestemmelig utseende, jeg hvit og solbrent. Vi var stille, slitne. Så smalt det utenfor, i skolegården på den andre siden av gata fyrte noen av fyrverkeri. Jeg skvatt, som vanlig, og sølte kaffe over avisen jeg leste. - Dios mio, hva er det de feirer nå da? spurte jeg. - Rasens dag, mumla han, uberørt.  - De feirer at vår rase ble forbedret av det spanske blodet, de hyller blandingen. - Så det vil da si at du er rasemessig bedre enn meg, siden jeg bare er europeisk og ikke blandet? sa jeg. - Ja, noe sånt, chelita, men du slår meg uansett, for hvit slår alltid svart, her.

Av Nina Alnes Haslie

Saturday, October 2, 2010

Kaos, forsøkt kontrollert


Foto: Nina Alnes Haslie


"Alt er ekstremt her, enten er det brennende varmt, eller så regner og blåser vi bort. Enten er vi hjelpeløst lidenskapelige, engasjerte og rasende, elskende eller hatende, eller bunnløst triste. Ingen mellomting! Vi vet visst ikke hva det er, her" - utbrøt ei venninne nylig.

I dette spennet lever mange av mine medmennesker, her midt i Amerika, uten fast verken følelsesmessig eller annen grunn under føttene. Og det er flere umulige kombinasjoner her også, flere nesten umenneskelige motsetningspar og sosiale krav: Sinne må dempes, forelskelse like så, tårer skjules, skuffelse og tap smiles vekk.

For viktigst av alt, midt i all lidenskapen, faenskapen og støyen skal man for enhver pris beholde roen, å være tranquilo. Dette ordet betyr bokstavelig sett rolig, men de sosiale betydningene er langt videre og viktigere, og spenner fra avbalansert, kontrollert, avslappa, kald og uten hast, til sympatisk, harmonisk, til å stole på, behagelig og klok. Noen å lene seg på, noen som ikke vil bryte sammen. Å ikke være tranquilo oppfattes som truende, lite solidarisk og av og til også farlig. For hvis én eller flere bryter sammen må andre gjøre jobben deres også, for å holde dette livet sammen. Hver gang jeg blir nervøs her, eller stressa, sliten og urolig, bør jeg gjemme dette for ikke å uroe mine venner. Jeg må smile. For det holder med ett blikk, én urolig håndbevegelse, så er de over meg: "Hei, ta det med ro, slapp av kjære deg! Det der er vel ikke noe å ta sånn på vei for?" Eller de trekker seg unna meg, for å beskytte seg selv. På slitne dager. Og dem er det noen av.

Slik har vi det da, i en del av verden hvor hverdagene er alt annet enn stabile og harmoniske, hvor været stadig truer med å feie deg ut av senga og vulkanene og politikerne rager truende i horisonten. Og det er kanskje ikke så rart, dette at balanse og ro - om enn påtatt - er så viktig, for hvis man mister roen, her, hva har man igjen da?

Og hvor i dette landskapet plasserer man seg egentlig hvis man et øyeblikk eller to virker likegyldig og apatisk? Er det i midten, eller heller det mot bunnløst trist? Jeg tror likegyldighet bare er som en beskyttende hånd over øynene et kort, hellig øyeblikk. Et mentalt hvilested, en liten stund, før man må ut i hverdagskampen igjen. Det er en måte å beskytte seg på, kan man kanskje si, mot farene ved å ha for høye forhåpninger. Og det er ingen permanent tilstand, ingen kritikkverdig tiltaksløshet, men en midlertidig, menneskelig pustepause. Et sted i midten, der det er stille. I stormens øye. Eller under et bord.

I dette daglige arbeidet for å holde folk på beina og i gang kommer også alle de små ordene, som hadet godt da, mi amor, vær forsiktig, pass på deg selv og husk å le litt! Sammen med de små berøringene, med varme hender, på armer, kinn og spente rygger. Ikke fall sammen, vi er flere og vi trenger deg, du er aldri alene, her.

På godt og vondt.

Av Nina Alnes Haslie