Saturday, September 3, 2011

Ei natt langs veien


Foto: Nina Alnes Haslie

Huset var lite, av gammelt tre, leire og stein. Det var et hjem, et stoppested, et holdepunkt. Vi var helt nord i Nicaragua, ikke langt fra grensa mot Honduras. Og rett forbi det rant den panamerikanske hovedåren, mye rettere og bredere enn sine omgivelser. Den betyr muligheter og flyt for noen, stillestående liv i veikanten for andre.

Det bodde fire stykker i huset, bestemor, mor, far og Fabri på sju år. Han fylte sju år nettopp denne kvelden, og vi hadde spist tacos. Hjemmelagete maistortillas med litt kjøtt og kål. Far Fausto syklet hver dag over grensa til Honduras for å jobbe med jorda han leide og dyrket der. Flere gjorde som han, krysset grensen. Den eneste landegrensen de mest sannsynlig skulle krysse. Det var ikke jord å oppdrive på denne siden, hele området var en vernet nasjonalpark. Sykkelturen tok omtrent en time hver vei, og maisen, bønnene, grønnsakene og kornet han kom hjem med redda familien gjennom vinteren. I tillegg jobbet han som guide for turister i nasjonalparken. Min venn og jeg hadde kommet for å oppleve parken. Som trosset veien og grensa; den var grønn på begge sider.

Vi to gjestene hang i smale hengekøyer under halvtaket på forsiden, ti meter fra Den panamerikanske hovedveien, som er verdens lengste motorvei, nesten 48 000 kilometer sammenhengende, gjennom 14 land, bare avbrutt av en regnskog i midten. Den knytter Alaska og Argentina sammen. Og langs denne veien bor det folk, på hver sine sider av mer eller mindre synlige landegrenser.

Veien var opplyst av fullmånen, vi lå i skyggen, og det var natt. Jeg skulle sove. Men forbi oss fløt det svære lastebiler. Med jevne mellomrom blåste de forbi, som lysende, harde, anonyme insekter. Nordover.  Sørover. Flest sørover. Lastet med varer. Plastikkstoler, kjøtt, korn, klær. Ting. De fløt gjennom land, forbi oss, som lå stille. Vi gynget bare svakt i vinden, som også var på vei sørover. Jeg følte meg liten. Utrygg. Klamret meg fast i den svaiende, svevende senga. Ville bli på stedet, natta gjennom, og ikke dras med i dette suget sørover. Jeg ville ligge stille, være stille, sove i fred. På dette stedet. Jeg fikk ikke sove.

Elven vi svømte i dagen etter kom fra Honduras. Bevegelse. Konstant. Over grenser. Grenser som egentlig ikke finnes? Men som er svært synlige og begrensende for noen.

Av Nina Alnes Haslie

Lagvise historier, lagvise virkeligheter


Foto: Nina Alnes Haslie

Fortid, nåtid og samtid fløt sammen i de rommene jeg besøkte i går. Til sammen utgjorde de et museum, i en bygning av gulmalt sement som inneholdt noen få mennesker og mange pappfigurer, tegninger, skrevne tekster og veggmalerier. For ikke å glemme spøkelser og historier. Det var museet for myter og legender. En bygning som tidligere var et fengsel, under Nicaraguas siste og lengste diktaturperiode, avsluttet i 1979. Da forlot den siste Somoza landet.

Det tidligere fengselet ble bygget i et symbolsk tungt ladet år, 1921. Nicaragua ble kolonisert av Spania i 1521 (sier noen historier), og hundre år senere, i 1621, ble det oppført en kirke på plassen like nedenfor der museet ligger i dag. Ruinene står fremdels, av det som var en av Leóns første og største katolske bastioner. Somozas fengsel fikk slik en trippeltung, symbolsk betydning, ved at det assosieres både med de spanske kolonisatorene og den mektige katolske kirken. Han tok tilbake dette årstallet, og stedets historie fikk et nytt, uhyggelig lag.

Presidentene Somoza holdt fanger av alle slag her, både studenter, voldtektsmenn, regimekritikere og vanlige kriminelle. Deres celler var små og trange, og de samme små rommene med de samme grå veggene er nå rammer for andre historier.

Vi måtte gjennom en port av jern for å komme inn. Den var låst med hengelås, og vakten låste den sakte opp. (Historier må passes godt på, så de ikke flyter ut, påvirkes eller endrer seg). Så begynte han å fortelle, i det første rommet. Der satt det en pappdame i midten, grunnleggerinnen av museet. Hun var spesielt interessert i lokalhistorie og folklore, og hadde penger. Ved siden av henne figurerte på den ene siden nasjonalpoeten Ruben Darío, og på den andre forfatteren av nasjonalsangen. Til stede i pappmasjeform var også en prest som hadde blitt kanonisert på grunn av sitt arbeid for vanskeligstilte barn, og helt til venstre, i svart, en av Leóns første herskere, en spanjol som ble halshugget av sitt overhode i Spania fordi han ble for grådig. Og han var ikke den siste som led den skjebnen. På veggene bak disse figurene hadde studenter malt enkle portretter av noen av fangene som satt her under diktaturet. De stirret på oss fra murveggen.

Det var mange som manglet, som ikke var representert. Men rammen for vårt besøk, og for landets bilde av seg selv, var satt. Et land av poeter, blod og mangfoldige historier.

I det neste rommet var det enda flere fargerike figurer av pappmasje. Disse skulle forestille forskjellige sagnfigurer, både mennesker og dyr, som fremdeles bringes til liv ved forskjellige religiøse - og andre - festivaler og høytider. Flere av de mest populære figurene har opprinnelse fra kolonitiden, og spiller på motsetninger mellom de som kom og de som allerede var her, mellom koloniherrene og urbefolkningen. De bygger på én virkelighet, som var, og lever videre i nye former.

De første vi ble presentert for var La gigantona og El cabezón, bokstavelig oversatt Den gigantiske damen og Storhode. Den høye damen med flott kjole og glitrende smykker skal forestille spanjolenes vakre señoras, og lille storhode er en representant fra en av urbefolkningsgruppene som holdt til her. Når disse to kommer ut i gatene i hele Nicaragua i desember hvert år danser El cabezón rundt La gigantona, tilsynelatende beundrende, mens han framfører subtilt spottende og samfunnskritiske dikt. Eller kommentarer til dagens politiske situasjon. Eller bare vulgariteter. Figurene speiler slik også dagens gatebilder og selvbilder.

I det samme rommet stirret El perro cadejo på oss fra et hjørne, en svart hund som varsler onde hendelser. Nåde den som blir stirret på av denne hunden, sa guiden. Og han fortalte lavt at den i det siste var blitt sett nede på stranda, med "gule øyne, tunge bein og mange arr". "Pass dere," sa han. "Den hunden er ikke bare et dyr". Ved siden av hunden stod det en vogn full av skjeletter, trukket av okser. Den varslet død, og hadde også blitt sett nede ved havet flere ganger de siste ukene.

På den samme stranden hvor jeg for noen måneder siden såvidt unnslapp ondsinnede dverger, i følge en venn som bor der.

Men det var da vi kom til rommet for skumle kvinner at det ble virkelig skummelt. Og samtidig. Om vi til nå mer eller mindre hadde klart å holde fortid og nåtid fra hverandre ble vi usikre i dette mørke rommet. Her var La taconuda, Damen i høyhælte sko, som i følge guiden vår fremdeles går rundt i byen og lurer menn til seg. Vakten sa at flere av hans venninner truet sine menn med denne damen, for å få dem til å holde seg hjemme.

Ved siden av La taconuda truet La chancha bruja, Griseheksa. Dette er en dame som kan forvandle seg til en stor, svart gris, og hun er ute etter utro menn. Guiden fortalte at flere menn i León går rundt med sennepsfrø i lommene, i tilfelle de skulle møte på grisen. Frøene skal visst drepe den sorte magien. Jeg spurte noen venner om dette senere, og alle flakket med blikket. "Det kan jo ikke skade å være føre var", var kommentaren jeg fikk. Og jeg lurte på om ikke disse to mystiske damene kanskje har helt jordiske, hverdagslige opprinnelser. Som sosiale skremsels- og kontrollmekanismer. Om de virker er en annen historie.

Og hele tiden stirret de tidligere fangene på oss fra de slitte murveggene, med sine svarte, delvis avflassete øyne.

Flere ganger under omvisningen ble vi usikre på om vakten snakket om fortiden eller nåtiden, om faktiske hendelser eller historier om historier, eller myter om historier, eller legender fra virkeligheten. Og når vi spurte fikk vi vage svar (ikke alle historier tåler dagens lys).

Det er mulig jeg har blandet sammen rommene og figurene nå. De fløt sammen, der i varmen. Og lever sitt eget liv. Latin-Amerika har sin egen litterære sjanger, kalt magisk realisme, der disse to sfærene er like virkelige. Verden omkring oss her er historier om historier, og det gir ikke mening å kalle noe overnaturlig - taket og himmelen er høyt nok til at også slike fenomener får sin naturlige plass. I egne, menneskeskapte rammer og historier.

Og ja, jeg har begynt å passe meg for denne hunden. Hvem vet?

Av Nina Alnes Haslie

Friday, September 2, 2011

Nattmennene


Foto: Nina Alnes Haslie

Hvis jeg kommer meg opp og ut i gatene før sola står opp så rekker jeg dem, nattmennene. Butikker, banker og andre steder hvor det oppbevares saker av verdi holder seg med nattevakter, og disse nattmennene benker seg til på fortauet så snart det begynner å mørkne. De sitter stille der foran hovedørene, med rifla over knærne og øynene på vakt, helt til det lysner igjen. Jeg liker dem best i timen mellom natt og dag, når de nesten dupper av, med hodene mot veggen bak seg eller hengende over knærne. Da er de halvveis ute av denne verden, bare sårbare, myke og halvsovende kropper i krøllete uniformer, uten øyne, med hvilepuls og hender uten kraft. Og de lyses sakte opp, trer gradvis og motvillig fram fra veggene og stolene de hviler mot, figurene deres skilles langsomt ut fra gatelandskapet med soloppgangens stødige treghet og brutale uunngåelighet. De har vært en uløselig del av nattemørket og den sovende byen, nå kommer de sakte til seg selv igjen. Når jeg starter øverst i gata ser jeg dem ikke, de går i ett med de halvmørke omgivelsene, men innen jeg er kommet til byens utkant, mot vest, er jeg ikke alene lenger. Natten har løsnet vaktene fra det formløse mørket, men dagen er ikke helt klar til å ta dem i mot. De døser i et tomrom som merkelig umerkelig fargelegges i øst. Jeg har nettopp våknet, er nakent årvåken og oppmerksom, i helspenn på dagens startstrek, mens de lener seg tungt og søvnig mot nattens mållinje. Og der i gatene, tidlig tidlig, er vi kompatible, nattmenneskene og morgenfuglen. Vi er begge ute av verden, i timen mellom det forgangne og det ukjente nye, i rommet der lyset dirrer, lydene våkner og alle forbereder seg på noe de ikke kjenner. Det er der i halvmørket vi kan hvile, sammen, puste og la maskene ligge, for om litt er det for sent, når sola stiger og vi må beskytte oss mot dagens vesen og uvesen.

Av Nina Alnes Haslie

Thursday, September 1, 2011

Kveldsmat med Kristus


Foto: Nina Alnes Haslie

En landsby som ikke kjenner historien sin fortjener ikke å leve, står det på utallige veggmalerier rundt om i Estelí. Det stod mange harde slag her under krigen mot det siste diktaturet, og byen vet å hylle sine tapre, revolusjonære sønner, døtre og forbilder. Og for de som ikke visste det så ble Kristus født i Nicaragua, nærmere bestemt i lille Palacagüina helt nord i landet.

Nasjonalsangeren Carlos Mejía Godoy synger om dette, og alle nicaraguanske musikere med respekt for seg selv bør kunne gjøre det samme. Jeg lærte refrenget utenat etter bare en uke i León, og på en liten restaurant i Estelí fikk jeg en kveld for en tid tilbake servert Kristus sammen med tomatsuppa. Før vi rakk å tenke på dessert hadde trubaduren sunget oss gjennom hele revolusjonshistorien, som med sine stolte bønder, sterke kvinner og stramme fjell utgjør selveste nasjonaleposet. Han hyllet blant annet de krigerske bondekvinnene i Cua, en annen liten by i nord, og alle landets maisspisende sønner. Sangen "Sønner av maisplanten" - som også inngår i standardrepertoaret - åpner med at "min bestefar døde mens han arbeidet på jordet", en mann som "ikke eide noe i en usikker verden", fortsetter med å kritisere grådige politikere og forbanne miserien Nicaragua befinner seg i, og hyller i hvert refreng folks eneste sikre røtter, nemlig maisplantens.

Rundt oss satt det en en liten familie, unge par, eldre menn og tøffe gutter, alle lokale, og fikk kanskje en del av sin nasjonalidentitet bekreftet på en vanlig fredagskveld. Det er fremdeles stor forskjell på de store landeierne og småbønder her, Nicaragua er blant de fattigste landene i Latin-Amerika og mais er fremdeles basisvaren - for ikke å si hovedingrediensen - i manges kosthold. Og mange kan nok identifisere seg med den Nicaraguanske Kristus' mor, som måtte jobbe og slite for noen som hadde alt hun ikke hadde, eller noengang kunne håpe på å få.

Refreng:

Cristo ya nació en Palacagüina de Chepe Pavón Pavón
y una tal María.
Ella va a planchar, muy humildemente, la ropa que qoza
la mujer hermosa
del terrateniente.

Kristus han er født i Palacagüna av (fjellbøndene) Chepe Pavón Pavón
og en frøken ved navn Maria.
Og hun kommer ydmykt, så ydmykt til å stryke klærne
til landeierens
vakre hustru.

(Live på Youtube: http://www.youtube.com/watch?v=IktY_Hwg6sc).


Av Nina Alnes Haslie

Tuesday, August 30, 2011

Fra der teateret Gonzalez en gang lå, to kvartaler mot vest

Foto: Nina Alnes Haslie
Adresser i Nicaragua er ikke som andre adresser. De krever lokalkunnskap, historisk kunnskap, fantasi, tålmodighet og en annen måte å være i verden og byer på enn når man har bare gatenavn og nummer å forholde seg til. Adressene her er sjelden helt presise, de har utallige referansepunkter, de er flyktige og de kan tilpasses personer. Husene har ikke nummer, avstand angis i varas (en gammel spansk måleenhet som tilsvarer circa 0.8 meter) eller kvartaler, og trær, solen, mennesker og antatt felles minner er noen av retningsgiverne.

Her for ikke lenge siden var jeg i en ny by og måtte spørre en mann i hvilken retning vest lå - fordi adressen jeg hadde fått oppgitt var "fra barneparken på hjørnet, tre kvartaler mot vest" - hvorpå han så bestyrta på meg og sa: "Men lille frøken, vet du ikke hvor i verden du er?" Altså hvordan jeg stod i forhold til himmelretningene. Som jeg vanligvis ikke vet, må jeg innrømme, da de normalt ikke er relevante retningsbeskrivelser for meg. I León har jeg derimot oversikt. Jeg bor for eksempel ved siden av restaurant Mediterráneo, men det er ikke alle som vet hvor den ligger, spesielt ikke blant de eldre, så da bor jeg fra Poetenes park, som egentlig heter Parque Ruben Darío etter landets nasjonalpoet, to og et halvt kvartal mot nord. Eller fra kirken La Merced, et kvartal mot nord og et mot vest. Tidligere bodde jeg rett overfor apoteket Afrodita, som stort sett alle visste hvor var (etter sigende fordi de der ikke var så nøye med om du hadde resept eller ikke). Alternativt fra skolen La Salle, et og et halvt kvartal mot vest, eller nedover - fordi solen jo går ned i vest. Jeg holdt på å bli kjørt i feil retning for ikke lenge siden, i en annen by. Adressen var "fra rundkjøringen ved kjøpesenteret Metrocentro i Managua, tre kvartaler mot øst", men siden jeg sa øst og ikke oppover (mot dit solen går opp) forstod ikke sjåføren hva jeg mente. Mine venner i León, som bor i eller i nærheten av sentrum og regner seg som byfolk, sa senere i en litt nedlatende tone at denne sjåføren "måtte være fra landet". For Managua er en by med mange innflyttere fra mer landlige strøk, som er vant til å orientere seg etter sola.

Personer kan også være gode stedsreferanser. Som fra der Doña Ana bor, et kvartal mot nord. Eller fra der hun tykke bodde, 30 varas mot innsjøen - for døde personer kan også være referanser, og adresser kan være spøkelsesadresser. Flere adresser tar nemlig utgangspunkt i hvor blant annet museer, teatre og butikker tidligere lå, som "fra der Marías matbutikk brukte å ligge, et halvt kvartal mot katedralen". Et vennepar utenbysfra som jeg nylig hadde invitert til León fikk problemer da de skulle finne fram til møtestedet. De første personene de spurte ba dem kjøre to kvartaler vest for der teatret González en gang lå. Men de visste jo ikke hvor det teateret hadde stått. Neste veiviser sa at stedet de søkte lå 20 varas vest for kirken San Juan de Dios. Som de heller ikke visste hvor var. Men da en person sa at huset de skulle til lå et halvt kvartal vest for restauranten Barbaro fant de fram. Der hadde de spist tidligere. Gaten vi skulle møtes i har ikke navn, og huset hvor foredraget skulle være har ikke nummer. Så da må adressen plasseres på andre måter, og man får litt lokalkunnskap på kjøpet.

I hovedstaden Managua har også flere adresser politisk og personlig ladete betydninger. Byen ble nesten helt ødelagt i et jordskjelv 23. desember 1972, og har siden da ikke blitt bygget opp igjen på noen systematisk eller helhetlig måte. Dette har mange årsaker, men fattigdom og ustabile og svake politiske regimer med sterke egeninteresser har satt sine kaotiske og destruktive spor, som Rodgers argumenterer for i "A symptom called Managua" fra 2008. Freeman (2010) skriver under overskriften "From the little tree, half a block toward the lake (...)" at byen konstant har endret seg under føttene på de som har prøvd å skape seg liv og mening der de siste 60 årene, og at en av metodene for å ta tilbake kontrollen over bylandskapet og de hjemlige minnene på er å bruke det han kaller populærgeografi for å uttrykke symbolsk misnøye med politikkens og byens tilstand. Det vil si å snakke i romlige, gatlige termer, å bruke et muntlig språk som orienterer deg fysisk rundt i gatene, utenfor politiske og kartlige koordinater. Og gjerne med doble betydninger.

Etter jordskjelvet i 1972 ble store deler av utenlandshjelpen solgt av daværende diktator Somozas sønn, Tacho, og managuanerne kalte pronto varehuset hvor disse ressursene ble fordelt fra for "Tachos supermarked". Og blodbanken faren hans startet, hvor fattige nicaraguanere fikk betalt snaue fem dollar for en halv liter blod ble hetende "Vampyrenes hus". Etter revolusjonen og sandinistenes seier i 1979 fikk den ødelagte byen en ny revolusjonær geografi. Gamle statuer ble revet, flyplassen, andre plasser og flere gater fikk nye navn. Jeg tok nylig taxi til flyplassen, som før revolusjonen het Las Mercedes Internasjonale flyplass, døpt av general Somoza etter Leóns skytshelgen. Sandinistene kalte den deretter Augusto C. Sandinos Internasjonale flyplass, etter generalen som startet opprøret mot somocistenes langvarige diktatur. Sjåføren så bare på kofferten min og spurte: "Skal du til flyplassen?" Enkelt og greit, undertittel ikke nødvendig.

Kjære veier har også mange navn, og en av Managuas hovedgater har skiftet navn fire ganger i nyere historie, fra Bypass, via Pista de la Resistencia (Motstandsveien, etter Revolusjonen) og Pista de la Municipalidad (Bykommuneveien), til Pista Juan Pablo II (etter pavens besøk). Men jeg hører at folk fremdeles bruker Bypass, som er det veien faktisk gjør - å lede utenom. En annen arena for navnekamp har vært Revolusjonsplassen, omdøpt av de seirende sandinistene før påfølgende president Alemán ga plassen tilbake sitt gamle navn - Republikkens plass. Men denne offisielle navneleken har liten betydning for hvordan folk orienterer seg i byen sin. Gateskilt finnes ikke, heller ingen byplan, og da Bykommuneveien ble til Pista Juan Pablo II skjedde dette bare på papiret, i et offisielt dokument ingen andre enn politikerne så. Kanskje ble det også nevnt i en avisnotis og på nye turistkart, men folk fortsatte å kalle veien det de alltid hadde kalt den.

De populære referansepunktene her er historiske, folkelige og personlige, og adressene er gjerne folkets svar på store sosio-stedlige endringer i bylandskapet som er blitt påtvunget dem av mektige aktører som politikere og naturen. Ved å beholde gamle navn i stedet for å ta til seg nye regjeringers stadige omdøpninger av gamle plasser, gater og steder beholder man egne byhistoriske minner og viser motstand mot nye politiske retninger. Det var og er en folkelig måte å motstå elitens makt på, og en måte å ordne, systematisere og forstå et bylandskap som framstod kaotisk og i rask endring. Befolkningen holdt gatene fast i sine gamle navn, eller de ga nye steder og monumenter sarkastiske kallenavn. En av de nyere rundkjøringene i Managua heter for eksempel offisielt Santo Domingo, og har en stor statue i midten som forestiller en helgen med armene i været, ikke ulik Rio de Janeiros landemerke. Men siden området statuen står i er preget av høy kriminalitet har folket der døpt den "Cristo manos arriba", eller "Kristus, hendene i været!"

Kinoer, barer og restauranter er populære referansepunkter på disse folkelige kartene, i tillegg til broer, offentlige bygninger, parker, rundkjøringer, veikryss og husene til kjente personer. Og adressene er gitt med utgangspunkt i at folk skal gå dit, de er gående ruter, beskrevet utifra en fotgjengers synspunkt. Og det er upresise adresser som ofte krever at du spør en lokalkjent person for å finne riktig dør. Et halvt kvartal er for eksempel sjelden en nøyaktig stedsbeskrivelse, men når du har funnet riktig kvartal kan man spørre, og da helst etter personen du skal besøke. Og kan få til svar: "Å ja, det er den grønne døra, til høyre for den røde bilen der". Å finne fram oppmuntrer til interaksjon, muntlighet og aktiv leting. Og til slutt kjenner du også ethvert bymerke.

Et annet fenomen er spøkelsesadresser, etter for eksempel folk, bygninger og trær som en gang var. Den mest kjente spøkelsesreferansen i Managua er "El arbolito" - det lille treet. Dette treet er nå et ganske stort tre (Freeman 2010: 355), og dets naboer er usikker på dets historie. Men det sies på fortauene der i strøket at det opprinnelige treet ble plantet på 50-tallet, og at det tidlig på 70-tallet ble fjernet fordi det var blitt en hindring for trafikken. Så på 70- og 80-tallet het adressene "fra der det lille treet brukte å stå..." I 1992 plantet den daværende og omstridte borgermesteren et nytt tre, men innbyggerne nektet først å referere til dette treet i sine adresser, da de mente at plantingen av det nye treet var et ufint politisk ran av tidligere populærkultur. Nå er treet igjen et viktig og vanlig referansepunkt, men det heter altså fremdeles "det lille" selv om det er blitt stort. Minnene om det lille treet som en gang eksisterte er virkeligere enn treet selv.

Noen vil kalle dette upraktisk. Og det er det, hvis man har dårlig tid, har gått seg vill og trenger en presis veibeskrivelse. Men disse adressene kan også være poetiske og fulle av lokal lærdom, hvis man har tid til sånt. Ville ikke du ha likt å bo midt mellom innsjøen og soloppgangen, bak en grønn dør? Eller 400 meter øst for det lille treet? Eller fra den gamle mannens hus, fire kvartaler i retning havet? Hver gang jeg går forbi stedet hvor teateret Gonzalez stod savner jeg det, selv om jeg aldri fikk sett det. Minnene og fortellingene om det som en gang var er en levende del av bylandskapet. Slik får byen får flere lag, og man går ikke fra nummer til nummer, men mellom himmel, historier og hushjørner, fra soloppgang til solnedgang. Og da føler man seg fort hjemme.

Av Nina Alnes Haslie

Kilder:

Freeman, J. 2010. "From the little tree, halv a block toward the lake. Popular geography og symbolic discontent in post-sandinista Managua". In Antipode 42:3. Page 336-373.

Rodgers, D. 2008. "A symptom called Managua". In New Left Review 49.

Saturday, August 27, 2011

Rullende selskaper


Foto: Nina Alnes Haslie

Når de færreste har egen bil fraktes de rareste og de viktigste ting med taxi, og like etter soloppgang er for eksempel tidspunktet for ferske bakevarer. Da er brødet varmt og trenger skyss til markedene, så selgerskene har sine avtaler med forskjellige sjåførvenner som svinger innom og tar både varene og damene med seg. Bagasjerommet fylles opp av ferskt brød, og baksetet av trøtte, trinne markedsdamer på vei til jobb. Og hvis du er heldig skal dere samme vei.

Av og til kan du også få selskap i bilen av alt fra høner og griser til sveiseapparater, sementblandere, bord, sofaer, madrasser og overdådige kaker, og jeg hatt de mest fantastiske turer rundt i denne byen. Konseptet er fastpris og kollektive drosjer, og sjåførens jobb er å sy sammen folk, ruter og bestemmelsessteder så alle blir fornøyde og kommer seg fram og hjem. Du er sjelden alene i bilen, og regelen er at den som hopper inn først blir kjørt til sitt bestemmelsessted først - hvis det da ikke står et menneske på neste gatehjørne som også trenger skyss, og som bor bare en liten omvei unna der den første skal av. Da hender det at du blir kjørt en ekstra sving, fordi det passet seg slik. Og det hender også ofte at sjåføren bare kjører videre når han hører hvor du skal, fordi det ikke passer inn med ruta til de som allerede sitter i bilen. "Nei, vi skal ikke samme vei!" er svaret da. Hvis bilen stopper i det hele tatt, av og til peker bare sjåføren ut himmelretningen med hånden ut av vinduet, og hvis det ikke stemmer med hvor du skal rister du bare på hodet, eller sier nei med hånden. Og må vente på neste bil, som aldri er langt unna.

Et par timer etter soloppgang, når morgentrafikken virkelig er i gang, må du vite på hvilket hjørne du bør stå for å komme deg raskest mulig fram. Nesten alle bilene kjører østover da, fulle av arbeidsfolk, mot stasjonen og bussene til hovedstaden, så hvis du skal sørover må du stå på riktig hjørne av riktige enveiskjørte gate for å komme deg avgårde i ønsket retning, med færrest mulig omveier. Men av og til er omveiene den egentlige turen. Som da jeg ble kjørende rundt i en halvtime selv om turen hjem den dagen bare hadde tatt fem minutter, hadde vi kjørt rett fram. Sjåføren var en eldgammel mann, og han sang så vakkert. Og han hadde mye å fortelle. Så da ble jeg sittende der i forsetet og kjøre noen ekstra kvartaler, slik at damene i baksetet slapp å svinge innom min gate og jeg fikk pratet litt. Jeg fortalte ham også at vi i mitt land bare har private taxier, hvor man stort sett bare tar med en person eller ett selskap av gangen. "Stopper de ikke for å ta opp flere når det er ledig plass engang?" spurte han forbauset. Nei, sa jeg, folk vil fram raskt. "Det var da ikke noe hyggelig", svarte han stille. En annen gang ble jeg engasjert i et flyttelass. En ung familie skulle flytte, og jeg ble bedt om å hjelpe til med å stable tingene inn i bilen. Vi skulle jo samme vei! Og for ikke lenge siden havnet jeg i en diskusjon om religion med sjåføren og hans sidekamerat, og siden diskusjonen ikke var avsluttet da vi nærmet oss mitt hus ble jeg med en runde ekstra, til paret som satt ved siden av meg var trygt hjemme og sjåføren og jeg ble hjertelig enige om at vi var uenige. Taxisjåførene blir slik godt kjent med både byen og dens folk, og jeg har hørt om både elskere og elskerinner som på vei til sine utkårede er blitt avslørt av nysgjerrige sjåfører.

Svært ofte har sjåførene med seg en kamerat, kjæreste eller slektning i forsetet, som turselskap. Jeg kjenner en mann som bruker å kjøre rundt med moren sin en times tid hver dag, "fordi hun liker å kjøre bil og dessuten trenger å lufte seg litt!". Og jeg har en ung venn som ofte har kjæresten sin ved siden av seg, "fordi hun ikke stoler på meg" (noe hun nok gjør rett i, flere av mine sjåførvenner bruker bilene sine til svært så private besøk). Flere andre har med venner og venninner rett og slett "fordi det er kjedelig å snakke med seg selv". Så da blir det ofte selskapelig i bilen, det kan faktisk bli rene selskapene, hvis ordene og musikken får flyte. For ikke lenge siden datt jeg inn i et baksete hvor det allerede satt en liten familie på tre, og i forsetet huserte en eldre mann som tydeligvis var sjåførens venn. På radioen begynte Luis Enrique å synge "Yo no sé mañana" ("Jeg kjenner ikke morgendagen", landeplage nummer én), og før nærmeste kryss var det allsang. I dag ble jeg tilbudt en unge. Sjåføren mente jeg så svært ung ut, og lurte på om jeg hadde barn. Det har jeg jo ikke, måtte jeg innrømme, og passasjeren i forsetet tilbød meg straks en av sine. Han hadde åtte. Men damen som satt ved siden av meg med et spebarn på armen mente at det ikke hadde noen hast. "De er ganske slitsomme, bare vent litt til du" var hennes kontante beskjed. Og så adiooos, da jeg gikk av. Ha en god dag, lille hvite! Og her forrige dagen ble jeg nesten kasta ut av en bil fordi jeg på spørsmål om jeg likte presidenten svarte at jeg var usikker. Jeg burde visst bedre, for setetrekkene var svarte og røde, som er partiets farger. Men jeg ble kjørt helt fram, aller nådigst, fordi "du er turist, du forstår jo ikke hva som egentlig skjer her". Og det gjør jeg nok ikke.

Disse bilene blir altså små, mobile og personlige rom, i skranglete bevegelse gjennom støv og varme. De brukes både til private ærender og i jobbsammenheng, og kan i løpet av en dag og en natt være både skoletransport, sykebil, varebil, turbil og vanlig taxi, slik vi kjenner dem. Og de brukes også som hotellrom, hvis lidenskapen blir for stor og privatliv hjemme er en mangelvare. De er ofte dekorert i politiske farger, har alt fra kors og madonnafigurer til julepynt og familiebilder hengende i speilene, og sjåførene gjør slik bilene til utvidete stuer hvor praten kan flyte fritt mens de navigerer rundt hull, forbi hunder, barn, høner og syklister, stadig speidende etter vinkende armer, etter folk på samme vei.

Av Nina Alnes Haslie