Tuesday, August 30, 2011

Fra der teateret Gonzalez en gang lå, to kvartaler mot vest

Foto: Nina Alnes Haslie
Adresser i Nicaragua er ikke som andre adresser. De krever lokalkunnskap, historisk kunnskap, fantasi, tålmodighet og en annen måte å være i verden og byer på enn når man har bare gatenavn og nummer å forholde seg til. Adressene her er sjelden helt presise, de har utallige referansepunkter, de er flyktige og de kan tilpasses personer. Husene har ikke nummer, avstand angis i varas (en gammel spansk måleenhet som tilsvarer circa 0.8 meter) eller kvartaler, og trær, solen, mennesker og antatt felles minner er noen av retningsgiverne.

Her for ikke lenge siden var jeg i en ny by og måtte spørre en mann i hvilken retning vest lå - fordi adressen jeg hadde fått oppgitt var "fra barneparken på hjørnet, tre kvartaler mot vest" - hvorpå han så bestyrta på meg og sa: "Men lille frøken, vet du ikke hvor i verden du er?" Altså hvordan jeg stod i forhold til himmelretningene. Som jeg vanligvis ikke vet, må jeg innrømme, da de normalt ikke er relevante retningsbeskrivelser for meg. I León har jeg derimot oversikt. Jeg bor for eksempel ved siden av restaurant Mediterráneo, men det er ikke alle som vet hvor den ligger, spesielt ikke blant de eldre, så da bor jeg fra Poetenes park, som egentlig heter Parque Ruben Darío etter landets nasjonalpoet, to og et halvt kvartal mot nord. Eller fra kirken La Merced, et kvartal mot nord og et mot vest. Tidligere bodde jeg rett overfor apoteket Afrodita, som stort sett alle visste hvor var (etter sigende fordi de der ikke var så nøye med om du hadde resept eller ikke). Alternativt fra skolen La Salle, et og et halvt kvartal mot vest, eller nedover - fordi solen jo går ned i vest. Jeg holdt på å bli kjørt i feil retning for ikke lenge siden, i en annen by. Adressen var "fra rundkjøringen ved kjøpesenteret Metrocentro i Managua, tre kvartaler mot øst", men siden jeg sa øst og ikke oppover (mot dit solen går opp) forstod ikke sjåføren hva jeg mente. Mine venner i León, som bor i eller i nærheten av sentrum og regner seg som byfolk, sa senere i en litt nedlatende tone at denne sjåføren "måtte være fra landet". For Managua er en by med mange innflyttere fra mer landlige strøk, som er vant til å orientere seg etter sola.

Personer kan også være gode stedsreferanser. Som fra der Doña Ana bor, et kvartal mot nord. Eller fra der hun tykke bodde, 30 varas mot innsjøen - for døde personer kan også være referanser, og adresser kan være spøkelsesadresser. Flere adresser tar nemlig utgangspunkt i hvor blant annet museer, teatre og butikker tidligere lå, som "fra der Marías matbutikk brukte å ligge, et halvt kvartal mot katedralen". Et vennepar utenbysfra som jeg nylig hadde invitert til León fikk problemer da de skulle finne fram til møtestedet. De første personene de spurte ba dem kjøre to kvartaler vest for der teatret González en gang lå. Men de visste jo ikke hvor det teateret hadde stått. Neste veiviser sa at stedet de søkte lå 20 varas vest for kirken San Juan de Dios. Som de heller ikke visste hvor var. Men da en person sa at huset de skulle til lå et halvt kvartal vest for restauranten Barbaro fant de fram. Der hadde de spist tidligere. Gaten vi skulle møtes i har ikke navn, og huset hvor foredraget skulle være har ikke nummer. Så da må adressen plasseres på andre måter, og man får litt lokalkunnskap på kjøpet.

I hovedstaden Managua har også flere adresser politisk og personlig ladete betydninger. Byen ble nesten helt ødelagt i et jordskjelv 23. desember 1972, og har siden da ikke blitt bygget opp igjen på noen systematisk eller helhetlig måte. Dette har mange årsaker, men fattigdom og ustabile og svake politiske regimer med sterke egeninteresser har satt sine kaotiske og destruktive spor, som Rodgers argumenterer for i "A symptom called Managua" fra 2008. Freeman (2010) skriver under overskriften "From the little tree, half a block toward the lake (...)" at byen konstant har endret seg under føttene på de som har prøvd å skape seg liv og mening der de siste 60 årene, og at en av metodene for å ta tilbake kontrollen over bylandskapet og de hjemlige minnene på er å bruke det han kaller populærgeografi for å uttrykke symbolsk misnøye med politikkens og byens tilstand. Det vil si å snakke i romlige, gatlige termer, å bruke et muntlig språk som orienterer deg fysisk rundt i gatene, utenfor politiske og kartlige koordinater. Og gjerne med doble betydninger.

Etter jordskjelvet i 1972 ble store deler av utenlandshjelpen solgt av daværende diktator Somozas sønn, Tacho, og managuanerne kalte pronto varehuset hvor disse ressursene ble fordelt fra for "Tachos supermarked". Og blodbanken faren hans startet, hvor fattige nicaraguanere fikk betalt snaue fem dollar for en halv liter blod ble hetende "Vampyrenes hus". Etter revolusjonen og sandinistenes seier i 1979 fikk den ødelagte byen en ny revolusjonær geografi. Gamle statuer ble revet, flyplassen, andre plasser og flere gater fikk nye navn. Jeg tok nylig taxi til flyplassen, som før revolusjonen het Las Mercedes Internasjonale flyplass, døpt av general Somoza etter Leóns skytshelgen. Sandinistene kalte den deretter Augusto C. Sandinos Internasjonale flyplass, etter generalen som startet opprøret mot somocistenes langvarige diktatur. Sjåføren så bare på kofferten min og spurte: "Skal du til flyplassen?" Enkelt og greit, undertittel ikke nødvendig.

Kjære veier har også mange navn, og en av Managuas hovedgater har skiftet navn fire ganger i nyere historie, fra Bypass, via Pista de la Resistencia (Motstandsveien, etter Revolusjonen) og Pista de la Municipalidad (Bykommuneveien), til Pista Juan Pablo II (etter pavens besøk). Men jeg hører at folk fremdeles bruker Bypass, som er det veien faktisk gjør - å lede utenom. En annen arena for navnekamp har vært Revolusjonsplassen, omdøpt av de seirende sandinistene før påfølgende president Alemán ga plassen tilbake sitt gamle navn - Republikkens plass. Men denne offisielle navneleken har liten betydning for hvordan folk orienterer seg i byen sin. Gateskilt finnes ikke, heller ingen byplan, og da Bykommuneveien ble til Pista Juan Pablo II skjedde dette bare på papiret, i et offisielt dokument ingen andre enn politikerne så. Kanskje ble det også nevnt i en avisnotis og på nye turistkart, men folk fortsatte å kalle veien det de alltid hadde kalt den.

De populære referansepunktene her er historiske, folkelige og personlige, og adressene er gjerne folkets svar på store sosio-stedlige endringer i bylandskapet som er blitt påtvunget dem av mektige aktører som politikere og naturen. Ved å beholde gamle navn i stedet for å ta til seg nye regjeringers stadige omdøpninger av gamle plasser, gater og steder beholder man egne byhistoriske minner og viser motstand mot nye politiske retninger. Det var og er en folkelig måte å motstå elitens makt på, og en måte å ordne, systematisere og forstå et bylandskap som framstod kaotisk og i rask endring. Befolkningen holdt gatene fast i sine gamle navn, eller de ga nye steder og monumenter sarkastiske kallenavn. En av de nyere rundkjøringene i Managua heter for eksempel offisielt Santo Domingo, og har en stor statue i midten som forestiller en helgen med armene i været, ikke ulik Rio de Janeiros landemerke. Men siden området statuen står i er preget av høy kriminalitet har folket der døpt den "Cristo manos arriba", eller "Kristus, hendene i været!"

Kinoer, barer og restauranter er populære referansepunkter på disse folkelige kartene, i tillegg til broer, offentlige bygninger, parker, rundkjøringer, veikryss og husene til kjente personer. Og adressene er gitt med utgangspunkt i at folk skal gå dit, de er gående ruter, beskrevet utifra en fotgjengers synspunkt. Og det er upresise adresser som ofte krever at du spør en lokalkjent person for å finne riktig dør. Et halvt kvartal er for eksempel sjelden en nøyaktig stedsbeskrivelse, men når du har funnet riktig kvartal kan man spørre, og da helst etter personen du skal besøke. Og kan få til svar: "Å ja, det er den grønne døra, til høyre for den røde bilen der". Å finne fram oppmuntrer til interaksjon, muntlighet og aktiv leting. Og til slutt kjenner du også ethvert bymerke.

Et annet fenomen er spøkelsesadresser, etter for eksempel folk, bygninger og trær som en gang var. Den mest kjente spøkelsesreferansen i Managua er "El arbolito" - det lille treet. Dette treet er nå et ganske stort tre (Freeman 2010: 355), og dets naboer er usikker på dets historie. Men det sies på fortauene der i strøket at det opprinnelige treet ble plantet på 50-tallet, og at det tidlig på 70-tallet ble fjernet fordi det var blitt en hindring for trafikken. Så på 70- og 80-tallet het adressene "fra der det lille treet brukte å stå..." I 1992 plantet den daværende og omstridte borgermesteren et nytt tre, men innbyggerne nektet først å referere til dette treet i sine adresser, da de mente at plantingen av det nye treet var et ufint politisk ran av tidligere populærkultur. Nå er treet igjen et viktig og vanlig referansepunkt, men det heter altså fremdeles "det lille" selv om det er blitt stort. Minnene om det lille treet som en gang eksisterte er virkeligere enn treet selv.

Noen vil kalle dette upraktisk. Og det er det, hvis man har dårlig tid, har gått seg vill og trenger en presis veibeskrivelse. Men disse adressene kan også være poetiske og fulle av lokal lærdom, hvis man har tid til sånt. Ville ikke du ha likt å bo midt mellom innsjøen og soloppgangen, bak en grønn dør? Eller 400 meter øst for det lille treet? Eller fra den gamle mannens hus, fire kvartaler i retning havet? Hver gang jeg går forbi stedet hvor teateret Gonzalez stod savner jeg det, selv om jeg aldri fikk sett det. Minnene og fortellingene om det som en gang var er en levende del av bylandskapet. Slik får byen får flere lag, og man går ikke fra nummer til nummer, men mellom himmel, historier og hushjørner, fra soloppgang til solnedgang. Og da føler man seg fort hjemme.

Av Nina Alnes Haslie

Kilder:

Freeman, J. 2010. "From the little tree, halv a block toward the lake. Popular geography og symbolic discontent in post-sandinista Managua". In Antipode 42:3. Page 336-373.

Rodgers, D. 2008. "A symptom called Managua". In New Left Review 49.

Saturday, August 27, 2011

Rullende selskaper


Foto: Nina Alnes Haslie

Når de færreste har egen bil fraktes de rareste og de viktigste ting med taxi, og like etter soloppgang er for eksempel tidspunktet for ferske bakevarer. Da er brødet varmt og trenger skyss til markedene, så selgerskene har sine avtaler med forskjellige sjåførvenner som svinger innom og tar både varene og damene med seg. Bagasjerommet fylles opp av ferskt brød, og baksetet av trøtte, trinne markedsdamer på vei til jobb. Og hvis du er heldig skal dere samme vei.

Av og til kan du også få selskap i bilen av alt fra høner og griser til sveiseapparater, sementblandere, bord, sofaer, madrasser og overdådige kaker, og jeg hatt de mest fantastiske turer rundt i denne byen. Konseptet er fastpris og kollektive drosjer, og sjåførens jobb er å sy sammen folk, ruter og bestemmelsessteder så alle blir fornøyde og kommer seg fram og hjem. Du er sjelden alene i bilen, og regelen er at den som hopper inn først blir kjørt til sitt bestemmelsessted først - hvis det da ikke står et menneske på neste gatehjørne som også trenger skyss, og som bor bare en liten omvei unna der den første skal av. Da hender det at du blir kjørt en ekstra sving, fordi det passet seg slik. Og det hender også ofte at sjåføren bare kjører videre når han hører hvor du skal, fordi det ikke passer inn med ruta til de som allerede sitter i bilen. "Nei, vi skal ikke samme vei!" er svaret da. Hvis bilen stopper i det hele tatt, av og til peker bare sjåføren ut himmelretningen med hånden ut av vinduet, og hvis det ikke stemmer med hvor du skal rister du bare på hodet, eller sier nei med hånden. Og må vente på neste bil, som aldri er langt unna.

Et par timer etter soloppgang, når morgentrafikken virkelig er i gang, må du vite på hvilket hjørne du bør stå for å komme deg raskest mulig fram. Nesten alle bilene kjører østover da, fulle av arbeidsfolk, mot stasjonen og bussene til hovedstaden, så hvis du skal sørover må du stå på riktig hjørne av riktige enveiskjørte gate for å komme deg avgårde i ønsket retning, med færrest mulig omveier. Men av og til er omveiene den egentlige turen. Som da jeg ble kjørende rundt i en halvtime selv om turen hjem den dagen bare hadde tatt fem minutter, hadde vi kjørt rett fram. Sjåføren var en eldgammel mann, og han sang så vakkert. Og han hadde mye å fortelle. Så da ble jeg sittende der i forsetet og kjøre noen ekstra kvartaler, slik at damene i baksetet slapp å svinge innom min gate og jeg fikk pratet litt. Jeg fortalte ham også at vi i mitt land bare har private taxier, hvor man stort sett bare tar med en person eller ett selskap av gangen. "Stopper de ikke for å ta opp flere når det er ledig plass engang?" spurte han forbauset. Nei, sa jeg, folk vil fram raskt. "Det var da ikke noe hyggelig", svarte han stille. En annen gang ble jeg engasjert i et flyttelass. En ung familie skulle flytte, og jeg ble bedt om å hjelpe til med å stable tingene inn i bilen. Vi skulle jo samme vei! Og for ikke lenge siden havnet jeg i en diskusjon om religion med sjåføren og hans sidekamerat, og siden diskusjonen ikke var avsluttet da vi nærmet oss mitt hus ble jeg med en runde ekstra, til paret som satt ved siden av meg var trygt hjemme og sjåføren og jeg ble hjertelig enige om at vi var uenige. Taxisjåførene blir slik godt kjent med både byen og dens folk, og jeg har hørt om både elskere og elskerinner som på vei til sine utkårede er blitt avslørt av nysgjerrige sjåfører.

Svært ofte har sjåførene med seg en kamerat, kjæreste eller slektning i forsetet, som turselskap. Jeg kjenner en mann som bruker å kjøre rundt med moren sin en times tid hver dag, "fordi hun liker å kjøre bil og dessuten trenger å lufte seg litt!". Og jeg har en ung venn som ofte har kjæresten sin ved siden av seg, "fordi hun ikke stoler på meg" (noe hun nok gjør rett i, flere av mine sjåførvenner bruker bilene sine til svært så private besøk). Flere andre har med venner og venninner rett og slett "fordi det er kjedelig å snakke med seg selv". Så da blir det ofte selskapelig i bilen, det kan faktisk bli rene selskapene, hvis ordene og musikken får flyte. For ikke lenge siden datt jeg inn i et baksete hvor det allerede satt en liten familie på tre, og i forsetet huserte en eldre mann som tydeligvis var sjåførens venn. På radioen begynte Luis Enrique å synge "Yo no sé mañana" ("Jeg kjenner ikke morgendagen", landeplage nummer én), og før nærmeste kryss var det allsang. I dag ble jeg tilbudt en unge. Sjåføren mente jeg så svært ung ut, og lurte på om jeg hadde barn. Det har jeg jo ikke, måtte jeg innrømme, og passasjeren i forsetet tilbød meg straks en av sine. Han hadde åtte. Men damen som satt ved siden av meg med et spebarn på armen mente at det ikke hadde noen hast. "De er ganske slitsomme, bare vent litt til du" var hennes kontante beskjed. Og så adiooos, da jeg gikk av. Ha en god dag, lille hvite! Og her forrige dagen ble jeg nesten kasta ut av en bil fordi jeg på spørsmål om jeg likte presidenten svarte at jeg var usikker. Jeg burde visst bedre, for setetrekkene var svarte og røde, som er partiets farger. Men jeg ble kjørt helt fram, aller nådigst, fordi "du er turist, du forstår jo ikke hva som egentlig skjer her". Og det gjør jeg nok ikke.

Disse bilene blir altså små, mobile og personlige rom, i skranglete bevegelse gjennom støv og varme. De brukes både til private ærender og i jobbsammenheng, og kan i løpet av en dag og en natt være både skoletransport, sykebil, varebil, turbil og vanlig taxi, slik vi kjenner dem. Og de brukes også som hotellrom, hvis lidenskapen blir for stor og privatliv hjemme er en mangelvare. De er ofte dekorert i politiske farger, har alt fra kors og madonnafigurer til julepynt og familiebilder hengende i speilene, og sjåførene gjør slik bilene til utvidete stuer hvor praten kan flyte fritt mens de navigerer rundt hull, forbi hunder, barn, høner og syklister, stadig speidende etter vinkende armer, etter folk på samme vei.

Av Nina Alnes Haslie