Saturday, September 3, 2011

Ei natt langs veien


Foto: Nina Alnes Haslie

Huset var lite, av gammelt tre, leire og stein. Det var et hjem, et stoppested, et holdepunkt. Vi var helt nord i Nicaragua, ikke langt fra grensa mot Honduras. Og rett forbi det rant den panamerikanske hovedåren, mye rettere og bredere enn sine omgivelser. Den betyr muligheter og flyt for noen, stillestående liv i veikanten for andre.

Det bodde fire stykker i huset, bestemor, mor, far og Fabri på sju år. Han fylte sju år nettopp denne kvelden, og vi hadde spist tacos. Hjemmelagete maistortillas med litt kjøtt og kål. Far Fausto syklet hver dag over grensa til Honduras for å jobbe med jorda han leide og dyrket der. Flere gjorde som han, krysset grensen. Den eneste landegrensen de mest sannsynlig skulle krysse. Det var ikke jord å oppdrive på denne siden, hele området var en vernet nasjonalpark. Sykkelturen tok omtrent en time hver vei, og maisen, bønnene, grønnsakene og kornet han kom hjem med redda familien gjennom vinteren. I tillegg jobbet han som guide for turister i nasjonalparken. Min venn og jeg hadde kommet for å oppleve parken. Som trosset veien og grensa; den var grønn på begge sider.

Vi to gjestene hang i smale hengekøyer under halvtaket på forsiden, ti meter fra Den panamerikanske hovedveien, som er verdens lengste motorvei, nesten 48 000 kilometer sammenhengende, gjennom 14 land, bare avbrutt av en regnskog i midten. Den knytter Alaska og Argentina sammen. Og langs denne veien bor det folk, på hver sine sider av mer eller mindre synlige landegrenser.

Veien var opplyst av fullmånen, vi lå i skyggen, og det var natt. Jeg skulle sove. Men forbi oss fløt det svære lastebiler. Med jevne mellomrom blåste de forbi, som lysende, harde, anonyme insekter. Nordover.  Sørover. Flest sørover. Lastet med varer. Plastikkstoler, kjøtt, korn, klær. Ting. De fløt gjennom land, forbi oss, som lå stille. Vi gynget bare svakt i vinden, som også var på vei sørover. Jeg følte meg liten. Utrygg. Klamret meg fast i den svaiende, svevende senga. Ville bli på stedet, natta gjennom, og ikke dras med i dette suget sørover. Jeg ville ligge stille, være stille, sove i fred. På dette stedet. Jeg fikk ikke sove.

Elven vi svømte i dagen etter kom fra Honduras. Bevegelse. Konstant. Over grenser. Grenser som egentlig ikke finnes? Men som er svært synlige og begrensende for noen.

Av Nina Alnes Haslie

Lagvise historier, lagvise virkeligheter


Foto: Nina Alnes Haslie

Fortid, nåtid og samtid fløt sammen i de rommene jeg besøkte i går. Til sammen utgjorde de et museum, i en bygning av gulmalt sement som inneholdt noen få mennesker og mange pappfigurer, tegninger, skrevne tekster og veggmalerier. For ikke å glemme spøkelser og historier. Det var museet for myter og legender. En bygning som tidligere var et fengsel, under Nicaraguas siste og lengste diktaturperiode, avsluttet i 1979. Da forlot den siste Somoza landet.

Det tidligere fengselet ble bygget i et symbolsk tungt ladet år, 1921. Nicaragua ble kolonisert av Spania i 1521 (sier noen historier), og hundre år senere, i 1621, ble det oppført en kirke på plassen like nedenfor der museet ligger i dag. Ruinene står fremdels, av det som var en av Leóns første og største katolske bastioner. Somozas fengsel fikk slik en trippeltung, symbolsk betydning, ved at det assosieres både med de spanske kolonisatorene og den mektige katolske kirken. Han tok tilbake dette årstallet, og stedets historie fikk et nytt, uhyggelig lag.

Presidentene Somoza holdt fanger av alle slag her, både studenter, voldtektsmenn, regimekritikere og vanlige kriminelle. Deres celler var små og trange, og de samme små rommene med de samme grå veggene er nå rammer for andre historier.

Vi måtte gjennom en port av jern for å komme inn. Den var låst med hengelås, og vakten låste den sakte opp. (Historier må passes godt på, så de ikke flyter ut, påvirkes eller endrer seg). Så begynte han å fortelle, i det første rommet. Der satt det en pappdame i midten, grunnleggerinnen av museet. Hun var spesielt interessert i lokalhistorie og folklore, og hadde penger. Ved siden av henne figurerte på den ene siden nasjonalpoeten Ruben Darío, og på den andre forfatteren av nasjonalsangen. Til stede i pappmasjeform var også en prest som hadde blitt kanonisert på grunn av sitt arbeid for vanskeligstilte barn, og helt til venstre, i svart, en av Leóns første herskere, en spanjol som ble halshugget av sitt overhode i Spania fordi han ble for grådig. Og han var ikke den siste som led den skjebnen. På veggene bak disse figurene hadde studenter malt enkle portretter av noen av fangene som satt her under diktaturet. De stirret på oss fra murveggen.

Det var mange som manglet, som ikke var representert. Men rammen for vårt besøk, og for landets bilde av seg selv, var satt. Et land av poeter, blod og mangfoldige historier.

I det neste rommet var det enda flere fargerike figurer av pappmasje. Disse skulle forestille forskjellige sagnfigurer, både mennesker og dyr, som fremdeles bringes til liv ved forskjellige religiøse - og andre - festivaler og høytider. Flere av de mest populære figurene har opprinnelse fra kolonitiden, og spiller på motsetninger mellom de som kom og de som allerede var her, mellom koloniherrene og urbefolkningen. De bygger på én virkelighet, som var, og lever videre i nye former.

De første vi ble presentert for var La gigantona og El cabezón, bokstavelig oversatt Den gigantiske damen og Storhode. Den høye damen med flott kjole og glitrende smykker skal forestille spanjolenes vakre señoras, og lille storhode er en representant fra en av urbefolkningsgruppene som holdt til her. Når disse to kommer ut i gatene i hele Nicaragua i desember hvert år danser El cabezón rundt La gigantona, tilsynelatende beundrende, mens han framfører subtilt spottende og samfunnskritiske dikt. Eller kommentarer til dagens politiske situasjon. Eller bare vulgariteter. Figurene speiler slik også dagens gatebilder og selvbilder.

I det samme rommet stirret El perro cadejo på oss fra et hjørne, en svart hund som varsler onde hendelser. Nåde den som blir stirret på av denne hunden, sa guiden. Og han fortalte lavt at den i det siste var blitt sett nede på stranda, med "gule øyne, tunge bein og mange arr". "Pass dere," sa han. "Den hunden er ikke bare et dyr". Ved siden av hunden stod det en vogn full av skjeletter, trukket av okser. Den varslet død, og hadde også blitt sett nede ved havet flere ganger de siste ukene.

På den samme stranden hvor jeg for noen måneder siden såvidt unnslapp ondsinnede dverger, i følge en venn som bor der.

Men det var da vi kom til rommet for skumle kvinner at det ble virkelig skummelt. Og samtidig. Om vi til nå mer eller mindre hadde klart å holde fortid og nåtid fra hverandre ble vi usikre i dette mørke rommet. Her var La taconuda, Damen i høyhælte sko, som i følge guiden vår fremdeles går rundt i byen og lurer menn til seg. Vakten sa at flere av hans venninner truet sine menn med denne damen, for å få dem til å holde seg hjemme.

Ved siden av La taconuda truet La chancha bruja, Griseheksa. Dette er en dame som kan forvandle seg til en stor, svart gris, og hun er ute etter utro menn. Guiden fortalte at flere menn i León går rundt med sennepsfrø i lommene, i tilfelle de skulle møte på grisen. Frøene skal visst drepe den sorte magien. Jeg spurte noen venner om dette senere, og alle flakket med blikket. "Det kan jo ikke skade å være føre var", var kommentaren jeg fikk. Og jeg lurte på om ikke disse to mystiske damene kanskje har helt jordiske, hverdagslige opprinnelser. Som sosiale skremsels- og kontrollmekanismer. Om de virker er en annen historie.

Og hele tiden stirret de tidligere fangene på oss fra de slitte murveggene, med sine svarte, delvis avflassete øyne.

Flere ganger under omvisningen ble vi usikre på om vakten snakket om fortiden eller nåtiden, om faktiske hendelser eller historier om historier, eller myter om historier, eller legender fra virkeligheten. Og når vi spurte fikk vi vage svar (ikke alle historier tåler dagens lys).

Det er mulig jeg har blandet sammen rommene og figurene nå. De fløt sammen, der i varmen. Og lever sitt eget liv. Latin-Amerika har sin egen litterære sjanger, kalt magisk realisme, der disse to sfærene er like virkelige. Verden omkring oss her er historier om historier, og det gir ikke mening å kalle noe overnaturlig - taket og himmelen er høyt nok til at også slike fenomener får sin naturlige plass. I egne, menneskeskapte rammer og historier.

Og ja, jeg har begynt å passe meg for denne hunden. Hvem vet?

Av Nina Alnes Haslie

Friday, September 2, 2011

Nattmennene


Foto: Nina Alnes Haslie

Hvis jeg kommer meg opp og ut i gatene før sola står opp så rekker jeg dem, nattmennene. Butikker, banker og andre steder hvor det oppbevares saker av verdi holder seg med nattevakter, og disse nattmennene benker seg til på fortauet så snart det begynner å mørkne. De sitter stille der foran hovedørene, med rifla over knærne og øynene på vakt, helt til det lysner igjen. Jeg liker dem best i timen mellom natt og dag, når de nesten dupper av, med hodene mot veggen bak seg eller hengende over knærne. Da er de halvveis ute av denne verden, bare sårbare, myke og halvsovende kropper i krøllete uniformer, uten øyne, med hvilepuls og hender uten kraft. Og de lyses sakte opp, trer gradvis og motvillig fram fra veggene og stolene de hviler mot, figurene deres skilles langsomt ut fra gatelandskapet med soloppgangens stødige treghet og brutale uunngåelighet. De har vært en uløselig del av nattemørket og den sovende byen, nå kommer de sakte til seg selv igjen. Når jeg starter øverst i gata ser jeg dem ikke, de går i ett med de halvmørke omgivelsene, men innen jeg er kommet til byens utkant, mot vest, er jeg ikke alene lenger. Natten har løsnet vaktene fra det formløse mørket, men dagen er ikke helt klar til å ta dem i mot. De døser i et tomrom som merkelig umerkelig fargelegges i øst. Jeg har nettopp våknet, er nakent årvåken og oppmerksom, i helspenn på dagens startstrek, mens de lener seg tungt og søvnig mot nattens mållinje. Og der i gatene, tidlig tidlig, er vi kompatible, nattmenneskene og morgenfuglen. Vi er begge ute av verden, i timen mellom det forgangne og det ukjente nye, i rommet der lyset dirrer, lydene våkner og alle forbereder seg på noe de ikke kjenner. Det er der i halvmørket vi kan hvile, sammen, puste og la maskene ligge, for om litt er det for sent, når sola stiger og vi må beskytte oss mot dagens vesen og uvesen.

Av Nina Alnes Haslie

Thursday, September 1, 2011

Kveldsmat med Kristus


Foto: Nina Alnes Haslie

En landsby som ikke kjenner historien sin fortjener ikke å leve, står det på utallige veggmalerier rundt om i Estelí. Det stod mange harde slag her under krigen mot det siste diktaturet, og byen vet å hylle sine tapre, revolusjonære sønner, døtre og forbilder. Og for de som ikke visste det så ble Kristus født i Nicaragua, nærmere bestemt i lille Palacagüina helt nord i landet.

Nasjonalsangeren Carlos Mejía Godoy synger om dette, og alle nicaraguanske musikere med respekt for seg selv bør kunne gjøre det samme. Jeg lærte refrenget utenat etter bare en uke i León, og på en liten restaurant i Estelí fikk jeg en kveld for en tid tilbake servert Kristus sammen med tomatsuppa. Før vi rakk å tenke på dessert hadde trubaduren sunget oss gjennom hele revolusjonshistorien, som med sine stolte bønder, sterke kvinner og stramme fjell utgjør selveste nasjonaleposet. Han hyllet blant annet de krigerske bondekvinnene i Cua, en annen liten by i nord, og alle landets maisspisende sønner. Sangen "Sønner av maisplanten" - som også inngår i standardrepertoaret - åpner med at "min bestefar døde mens han arbeidet på jordet", en mann som "ikke eide noe i en usikker verden", fortsetter med å kritisere grådige politikere og forbanne miserien Nicaragua befinner seg i, og hyller i hvert refreng folks eneste sikre røtter, nemlig maisplantens.

Rundt oss satt det en en liten familie, unge par, eldre menn og tøffe gutter, alle lokale, og fikk kanskje en del av sin nasjonalidentitet bekreftet på en vanlig fredagskveld. Det er fremdeles stor forskjell på de store landeierne og småbønder her, Nicaragua er blant de fattigste landene i Latin-Amerika og mais er fremdeles basisvaren - for ikke å si hovedingrediensen - i manges kosthold. Og mange kan nok identifisere seg med den Nicaraguanske Kristus' mor, som måtte jobbe og slite for noen som hadde alt hun ikke hadde, eller noengang kunne håpe på å få.

Refreng:

Cristo ya nació en Palacagüina de Chepe Pavón Pavón
y una tal María.
Ella va a planchar, muy humildemente, la ropa que qoza
la mujer hermosa
del terrateniente.

Kristus han er født i Palacagüna av (fjellbøndene) Chepe Pavón Pavón
og en frøken ved navn Maria.
Og hun kommer ydmykt, så ydmykt til å stryke klærne
til landeierens
vakre hustru.

(Live på Youtube: http://www.youtube.com/watch?v=IktY_Hwg6sc).


Av Nina Alnes Haslie