LAK i Nica

Ei natt langs veien

2011-09-03T14:43:00.000-07:00

Foto: Nina Alnes Haslie

Huset var lite, av gammelt tre, leire og stein. Det var et hjem, et stoppested, et holdepunkt. Vi var helt nord i Nicaragua, ikke langt fra grensa mot Honduras. Og rett forbi det rant den panamerikanske hovedåren, mye rettere og bredere enn sine omgivelser. Den betyr muligheter og flyt for noen, stillestående liv i veikanten for andre.

Det bodde fire stykker i huset, bestemor, mor, far og Fabri på sju år. Han fylte sju år nettopp denne kvelden, og vi hadde spist tacos. Hjemmelagete maistortillas med litt kjøtt og kål. Far Fausto syklet hver dag over grensa til Honduras for å jobbe med jorda han leide og dyrket der. Flere gjorde som han, krysset grensen. Den eneste landegrensen de mest sannsynlig skulle krysse. Det var ikke jord å oppdrive på denne siden, hele området var en vernet nasjonalpark. Sykkelturen tok omtrent en time hver vei, og maisen, bønnene, grønnsakene og kornet han kom hjem med redda familien gjennom vinteren. I tillegg jobbet han som guide for turister i nasjonalparken. Min venn og jeg hadde kommet for å oppleve parken. Som trosset veien og grensa; den var grønn på begge sider.

Vi to gjestene hang i smale hengekøyer under halvtaket på forsiden, ti meter fra Den panamerikanske hovedveien, som er verdens lengste motorvei, nesten 48 000 kilometer sammenhengende, gjennom 14 land, bare avbrutt av en regnskog i midten. Den knytter Alaska og Argentina sammen. Og langs denne veien bor det folk, på hver sine sider av mer eller mindre synlige landegrenser.

Veien var opplyst av fullmånen, vi lå i skyggen, og det var natt. Jeg skulle sove. Men forbi oss fløt det svære lastebiler. Med jevne mellomrom blåste de forbi, som lysende, harde, anonyme insekter. Nordover. Sørover. Flest sørover. Lastet med varer. Plastikkstoler, kjøtt, korn, klær. Ting. De fløt gjennom land, forbi oss, som lå stille. Vi gynget bare svakt i vinden, som også var på vei sørover. Jeg følte meg liten. Utrygg. Klamret meg fast i den svaiende, svevende senga. Ville bli på stedet, natta gjennom, og ikke dras med i dette suget sørover. Jeg ville ligge stille, være stille, sove i fred. På dette stedet. Jeg fikk ikke sove.

Elven vi svømte i dagen etter kom fra Honduras. Bevegelse. Konstant. Over grenser. Grenser som egentlig ikke finnes? Men som er svært synlige og begrensende for noen.

Av Nina Alnes Haslie

Lagvise historier, lagvise virkeligheter

2011-09-03T14:18:00.000-07:00

Foto: Nina Alnes Haslie

Fortid, nåtid og samtid fløt sammen i de rommene jeg besøkte i går. Til sammen utgjorde de et museum, i en bygning av gulmalt sement som inneholdt noen få mennesker og mange pappfigurer, tegninger, skrevne tekster og veggmalerier. For ikke å glemme spøkelser og historier. Det var museet for myter og legender. En bygning som tidligere var et fengsel, under Nicaraguas siste og lengste diktaturperiode, avsluttet i 1979. Da forlot den siste Somoza landet.

Det tidligere fengselet ble bygget i et symbolsk tungt ladet år, 1921. Nicaragua ble kolonisert av Spania i 1521 (sier noen historier), og hundre år senere, i 1621, ble det oppført en kirke på plassen like nedenfor der museet ligger i dag. Ruinene står fremdels, av det som var en av Leóns første og største katolske bastioner. Somozas fengsel fikk slik en trippeltung, symbolsk betydning, ved at det assosieres både med de spanske kolonisatorene og den mektige katolske kirken. Han tok tilbake dette årstallet, og stedets historie fikk et nytt, uhyggelig lag.

Presidentene Somoza holdt fanger av alle slag her, både studenter, voldtektsmenn, regimekritikere og vanlige kriminelle. Deres celler var små og trange, og de samme små rommene med de samme grå veggene er nå rammer for andre historier.

Vi måtte gjennom en port av jern for å komme inn. Den var låst med hengelås, og vakten låste den sakte opp. (Historier må passes godt på, så de ikke flyter ut, påvirkes eller endrer seg). Så begynte han å fortelle, i det første rommet. Der satt det en pappdame i midten, grunnleggerinnen av museet. Hun var spesielt interessert i lokalhistorie og folklore, og hadde penger. Ved siden av henne figurerte på den ene siden nasjonalpoeten Ruben Darío, og på den andre forfatteren av nasjonalsangen. Til stede i pappmasjeform var også en prest som hadde blitt kanonisert på grunn av sitt arbeid for vanskeligstilte barn, og helt til venstre, i svart, en av Leóns første herskere, en spanjol som ble halshugget av sitt overhode i Spania fordi han ble for grådig. Og han var ikke den siste som led den skjebnen. På veggene bak disse figurene hadde studenter malt enkle portretter av noen av fangene som satt her under diktaturet. De stirret på oss fra murveggen.

Det var mange som manglet, som ikke var representert. Men rammen for vårt besøk, og for landets bilde av seg selv, var satt. Et land av poeter, blod og mangfoldige historier.

I det neste rommet var det enda flere fargerike figurer av pappmasje. Disse skulle forestille forskjellige sagnfigurer, både mennesker og dyr, som fremdeles bringes til liv ved forskjellige religiøse - og andre - festivaler og høytider. Flere av de mest populære figurene har opprinnelse fra kolonitiden, og spiller på motsetninger mellom de som kom og de som allerede var her, mellom koloniherrene og urbefolkningen. De bygger på én virkelighet, som var, og lever videre i nye former.

De første vi ble presentert for var La gigantona og El cabezón, bokstavelig oversatt Den gigantiske damen og Storhode. Den høye damen med flott kjole og glitrende smykker skal forestille spanjolenes vakre señoras, og lille storhode er en representant fra en av urbefolkningsgruppene som holdt til her. Når disse to kommer ut i gatene i hele Nicaragua i desember hvert år danser El cabezón rundt La gigantona, tilsynelatende beundrende, mens han framfører subtilt spottende og samfunnskritiske dikt. Eller kommentarer til dagens politiske situasjon. Eller bare vulgariteter. Figurene speiler slik også dagens gatebilder og selvbilder.

I det samme rommet stirret El perro cadejo på oss fra et hjørne, en svart hund som varsler onde hendelser. Nåde den som blir stirret på av denne hunden, sa guiden. Og han fortalte lavt at den i det siste var blitt sett nede på stranda, med "gule øyne, tunge bein og mange arr". "Pass dere," sa han. "Den hunden er ikke bare et dyr". Ved siden av hunden stod det en vogn full av skjeletter, trukket av okser. Den varslet død, og hadde også blitt sett nede ved havet flere ganger de siste ukene.

På den samme stranden hvor jeg for noen måneder siden såvidt unnslapp ondsinnede dverger, i følge en venn som bor der.

Men det var da vi kom til rommet for skumle kvinner at det ble virkelig skummelt. Og samtidig. Om vi til nå mer eller mindre hadde klart å holde fortid og nåtid fra hverandre ble vi usikre i dette mørke rommet. Her var La taconuda, Damen i høyhælte sko, som i følge guiden vår fremdeles går rundt i byen og lurer menn til seg. Vakten sa at flere av hans venninner truet sine menn med denne damen, for å få dem til å holde seg hjemme.

Ved siden av La taconuda truet La chancha bruja, Griseheksa. Dette er en dame som kan forvandle seg til en stor, svart gris, og hun er ute etter utro menn. Guiden fortalte at flere menn i León går rundt med sennepsfrø i lommene, i tilfelle de skulle møte på grisen. Frøene skal visst drepe den sorte magien. Jeg spurte noen venner om dette senere, og alle flakket med blikket. "Det kan jo ikke skade å være føre var", var kommentaren jeg fikk. Og jeg lurte på om ikke disse to mystiske damene kanskje har helt jordiske, hverdagslige opprinnelser. Som sosiale skremsels- og kontrollmekanismer. Om de virker er en annen historie.

Og hele tiden stirret de tidligere fangene på oss fra de slitte murveggene, med sine svarte, delvis avflassete øyne.

Flere ganger under omvisningen ble vi usikre på om vakten snakket om fortiden eller nåtiden, om faktiske hendelser eller historier om historier, eller myter om historier, eller legender fra virkeligheten. Og når vi spurte fikk vi vage svar (ikke alle historier tåler dagens lys).

Det er mulig jeg har blandet sammen rommene og figurene nå. De fløt sammen, der i varmen. Og lever sitt eget liv. Latin-Amerika har sin egen litterære sjanger, kalt magisk realisme, der disse to sfærene er like virkelige. Verden omkring oss her er historier om historier, og det gir ikke mening å kalle noe overnaturlig - taket og himmelen er høyt nok til at også slike fenomener får sin naturlige plass. I egne, menneskeskapte rammer og historier.

Og ja, jeg har begynt å passe meg for denne hunden. Hvem vet?

Av Nina Alnes Haslie

Nattmennene

2011-09-02T13:28:00.000-07:00

Foto: Nina Alnes Haslie

Hvis jeg kommer meg opp og ut i gatene før sola står opp så rekker jeg dem, nattmennene. Butikker, banker og andre steder hvor det oppbevares saker av verdi holder seg med nattevakter, og disse nattmennene benker seg til på fortauet så snart det begynner å mørkne. De sitter stille der foran hovedørene, med rifla over knærne og øynene på vakt, helt til det lysner igjen. Jeg liker dem best i timen mellom natt og dag, når de nesten dupper av, med hodene mot veggen bak seg eller hengende over knærne. Da er de halvveis ute av denne verden, bare sårbare, myke og halvsovende kropper i krøllete uniformer, uten øyne, med hvilepuls og hender uten kraft. Og de lyses sakte opp, trer gradvis og motvillig fram fra veggene og stolene de hviler mot, figurene deres skilles langsomt ut fra gatelandskapet med soloppgangens stødige treghet og brutale uunngåelighet. De har vært en uløselig del av nattemørket og den sovende byen, nå kommer de sakte til seg selv igjen. Når jeg starter øverst i gata ser jeg dem ikke, de går i ett med de halvmørke omgivelsene, men innen jeg er kommet til byens utkant, mot vest, er jeg ikke alene lenger. Natten har løsnet vaktene fra det formløse mørket, men dagen er ikke helt klar til å ta dem i mot. De døser i et tomrom som merkelig umerkelig fargelegges i øst. Jeg har nettopp våknet, er nakent årvåken og oppmerksom, i helspenn på dagens startstrek, mens de lener seg tungt og søvnig mot nattens mållinje. Og der i gatene, tidlig tidlig, er vi kompatible, nattmenneskene og morgenfuglen. Vi er begge ute av verden, i timen mellom det forgangne og det ukjente nye, i rommet der lyset dirrer, lydene våkner og alle forbereder seg på noe de ikke kjenner. Det er der i halvmørket vi kan hvile, sammen, puste og la maskene ligge, for om litt er det for sent, når sola stiger og vi må beskytte oss mot dagens vesen og uvesen.

Av Nina Alnes Haslie

Kveldsmat med Kristus

2011-09-01T13:06:00.000-07:00

Foto: Nina Alnes Haslie

En landsby som ikke kjenner historien sin fortjener ikke å leve, står det på utallige veggmalerier rundt om i Estelí. Det stod mange harde slag her under krigen mot det siste diktaturet, og byen vet å hylle sine tapre, revolusjonære sønner, døtre og forbilder. Og for de som ikke visste det så ble Kristus født i Nicaragua, nærmere bestemt i lille Palacagüina helt nord i landet.

Nasjonalsangeren Carlos Mejía Godoy synger om dette, og alle nicaraguanske musikere med respekt for seg selv bør kunne gjøre det samme. Jeg lærte refrenget utenat etter bare en uke i León, og på en liten restaurant i Estelí fikk jeg en kveld for en tid tilbake servert Kristus sammen med tomatsuppa. Før vi rakk å tenke på dessert hadde trubaduren sunget oss gjennom hele revolusjonshistorien, som med sine stolte bønder, sterke kvinner og stramme fjell utgjør selveste nasjonaleposet. Han hyllet blant annet de krigerske bondekvinnene i Cua, en annen liten by i nord, og alle landets maisspisende sønner. Sangen "Sønner av maisplanten" - som også inngår i standardrepertoaret - åpner med at "min bestefar døde mens han arbeidet på jordet", en mann som "ikke eide noe i en usikker verden", fortsetter med å kritisere grådige politikere og forbanne miserien Nicaragua befinner seg i, og hyller i hvert refreng folks eneste sikre røtter, nemlig maisplantens.

Rundt oss satt det en en liten familie, unge par, eldre menn og tøffe gutter, alle lokale, og fikk kanskje en del av sin nasjonalidentitet bekreftet på en vanlig fredagskveld. Det er fremdeles stor forskjell på de store landeierne og småbønder her, Nicaragua er blant de fattigste landene i Latin-Amerika og mais er fremdeles basisvaren - for ikke å si hovedingrediensen - i manges kosthold. Og mange kan nok identifisere seg med den Nicaraguanske Kristus' mor, som måtte jobbe og slite for noen som hadde alt hun ikke hadde, eller noengang kunne håpe på å få.

Refreng:

Cristo ya nació en Palacagüina de Chepe Pavón Pavón

y una tal María.

Ella va a planchar, muy humildemente, la ropa que qoza

la mujer hermosa

del terrateniente.

Kristus han er født i Palacagüna av (fjellbøndene) Chepe Pavón Pavón

og en frøken ved navn Maria.

Og hun kommer ydmykt, så ydmykt til å stryke klærne

til landeierens

vakre hustru.

(Live på Youtube: http://www.youtube.com/watch?v=IktY_Hwg6sc).

Av Nina Alnes Haslie

Fra der teateret Gonzalez en gang lå, to kvartaler mot vest

2011-08-30T11:53:00.000-07:00

Foto: Nina Alnes Haslie

Adresser i Nicaragua er ikke som andre adresser. De krever lokalkunnskap, historisk kunnskap, fantasi, tålmodighet og en annen måte å være i verden og byer på enn når man har bare gatenavn og nummer å forholde seg til. Adressene her er sjelden helt presise, de har utallige referansepunkter, de er flyktige og de kan tilpasses personer. Husene har ikke nummer, avstand angis i varas (en gammel spansk måleenhet som tilsvarer circa 0.8 meter) eller kvartaler, og trær, solen, mennesker og antatt felles minner er noen av retningsgiverne.

Her for ikke lenge siden var jeg i en ny by og måtte spørre en mann i hvilken retning vest lå - fordi adressen jeg hadde fått oppgitt var "fra barneparken på hjørnet, tre kvartaler mot vest" - hvorpå han så bestyrta på meg og sa: "Men lille frøken, vet du ikke hvor i verden du er?" Altså hvordan jeg stod i forhold til himmelretningene. Som jeg vanligvis ikke vet, må jeg innrømme, da de normalt ikke er relevante retningsbeskrivelser for meg. I León har jeg derimot oversikt. Jeg bor for eksempel ved siden av restaurant Mediterráneo, men det er ikke alle som vet hvor den ligger, spesielt ikke blant de eldre, så da bor jeg fra Poetenes park, som egentlig heter Parque Ruben Darío etter landets nasjonalpoet, to og et halvt kvartal mot nord. Eller fra kirken La Merced, et kvartal mot nord og et mot vest. Tidligere bodde jeg rett overfor apoteket Afrodita, som stort sett alle visste hvor var (etter sigende fordi de der ikke var så nøye med om du hadde resept eller ikke). Alternativt fra skolen La Salle, et og et halvt kvartal mot vest, eller nedover - fordi solen jo går ned i vest. Jeg holdt på å bli kjørt i feil retning for ikke lenge siden, i en annen by. Adressen var "fra rundkjøringen ved kjøpesenteret Metrocentro i Managua, tre kvartaler mot øst", men siden jeg sa øst og ikke oppover (mot dit solen går opp) forstod ikke sjåføren hva jeg mente. Mine venner i León, som bor i eller i nærheten av sentrum og regner seg som byfolk, sa senere i en litt nedlatende tone at denne sjåføren "måtte være fra landet". For Managua er en by med mange innflyttere fra mer landlige strøk, som er vant til å orientere seg etter sola.

Personer kan også være gode stedsreferanser. Som fra der Doña Ana bor, et kvartal mot nord. Eller fra der hun tykke bodde, 30 varas mot innsjøen - for døde personer kan også være referanser, og adresser kan være spøkelsesadresser. Flere adresser tar nemlig utgangspunkt i hvor blant annet museer, teatre og butikker tidligere lå, som "fra der Marías matbutikk brukte å ligge, et halvt kvartal mot katedralen". Et vennepar utenbysfra som jeg nylig hadde invitert til León fikk problemer da de skulle finne fram til møtestedet. De første personene de spurte ba dem kjøre to kvartaler vest for der teatret González en gang lå. Men de visste jo ikke hvor det teateret hadde stått. Neste veiviser sa at stedet de søkte lå 20 varas vest for kirken San Juan de Dios. Som de heller ikke visste hvor var. Men da en person sa at huset de skulle til lå et halvt kvartal vest for restauranten Barbaro fant de fram. Der hadde de spist tidligere. Gaten vi skulle møtes i har ikke navn, og huset hvor foredraget skulle være har ikke nummer. Så da må adressen plasseres på andre måter, og man får litt lokalkunnskap på kjøpet.

I hovedstaden Managua har også flere adresser politisk og personlig ladete betydninger. Byen ble nesten helt ødelagt i et jordskjelv 23. desember 1972, og har siden da ikke blitt bygget opp igjen på noen systematisk eller helhetlig måte. Dette har mange årsaker, men fattigdom og ustabile og svake politiske regimer med sterke egeninteresser har satt sine kaotiske og destruktive spor, som Rodgers argumenterer for i "A symptom called Managua" fra 2008. Freeman (2010) skriver under overskriften "From the little tree, half a block toward the lake (...)" at byen konstant har endret seg under føttene på de som har prøvd å skape seg liv og mening der de siste 60 årene, og at en av metodene for å ta tilbake kontrollen over bylandskapet og de hjemlige minnene på er å bruke det han kaller populærgeografi for å uttrykke symbolsk misnøye med politikkens og byens tilstand. Det vil si å snakke i romlige, gatlige termer, å bruke et muntlig språk som orienterer deg fysisk rundt i gatene, utenfor politiske og kartlige koordinater. Og gjerne med doble betydninger.

Etter jordskjelvet i 1972 ble store deler av utenlandshjelpen solgt av daværende diktator Somozas sønn, Tacho, og managuanerne kalte pronto varehuset hvor disse ressursene ble fordelt fra for "Tachos supermarked". Og blodbanken faren hans startet, hvor fattige nicaraguanere fikk betalt snaue fem dollar for en halv liter blod ble hetende "Vampyrenes hus". Etter revolusjonen og sandinistenes seier i 1979 fikk den ødelagte byen en ny revolusjonær geografi. Gamle statuer ble revet, flyplassen, andre plasser og flere gater fikk nye navn. Jeg tok nylig taxi til flyplassen, som før revolusjonen het Las Mercedes Internasjonale flyplass, døpt av general Somoza etter Leóns skytshelgen. Sandinistene kalte den deretter Augusto C. Sandinos Internasjonale flyplass, etter generalen som startet opprøret mot somocistenes langvarige diktatur. Sjåføren så bare på kofferten min og spurte: "Skal du til flyplassen?" Enkelt og greit, undertittel ikke nødvendig.

Kjære veier har også mange navn, og en av Managuas hovedgater har skiftet navn fire ganger i nyere historie, fra Bypass, via Pista de la Resistencia (Motstandsveien, etter Revolusjonen) og Pista de la Municipalidad (Bykommuneveien), til Pista Juan Pablo II (etter pavens besøk). Men jeg hører at folk fremdeles bruker Bypass, som er det veien faktisk gjør - å lede utenom. En annen arena for navnekamp har vært Revolusjonsplassen, omdøpt av de seirende sandinistene før påfølgende president Alemán ga plassen tilbake sitt gamle navn - Republikkens plass. Men denne offisielle navneleken har liten betydning for hvordan folk orienterer seg i byen sin. Gateskilt finnes ikke, heller ingen byplan, og da Bykommuneveien ble til Pista Juan Pablo II skjedde dette bare på papiret, i et offisielt dokument ingen andre enn politikerne så. Kanskje ble det også nevnt i en avisnotis og på nye turistkart, men folk fortsatte å kalle veien det de alltid hadde kalt den.

De populære referansepunktene her er historiske, folkelige og personlige, og adressene er gjerne folkets svar på store sosio-stedlige endringer i bylandskapet som er blitt påtvunget dem av mektige aktører som politikere og naturen. Ved å beholde gamle navn i stedet for å ta til seg nye regjeringers stadige omdøpninger av gamle plasser, gater og steder beholder man egne byhistoriske minner og viser motstand mot nye politiske retninger. Det var og er en folkelig måte å motstå elitens makt på, og en måte å ordne, systematisere og forstå et bylandskap som framstod kaotisk og i rask endring. Befolkningen holdt gatene fast i sine gamle navn, eller de ga nye steder og monumenter sarkastiske kallenavn. En av de nyere rundkjøringene i Managua heter for eksempel offisielt Santo Domingo, og har en stor statue i midten som forestiller en helgen med armene i været, ikke ulik Rio de Janeiros landemerke. Men siden området statuen står i er preget av høy kriminalitet har folket der døpt den "Cristo manos arriba", eller "Kristus, hendene i været!"

Kinoer, barer og restauranter er populære referansepunkter på disse folkelige kartene, i tillegg til broer, offentlige bygninger, parker, rundkjøringer, veikryss og husene til kjente personer. Og adressene er gitt med utgangspunkt i at folk skal gå dit, de er gående ruter, beskrevet utifra en fotgjengers synspunkt. Og det er upresise adresser som ofte krever at du spør en lokalkjent person for å finne riktig dør. Et halvt kvartal er for eksempel sjelden en nøyaktig stedsbeskrivelse, men når du har funnet riktig kvartal kan man spørre, og da helst etter personen du skal besøke. Og kan få til svar: "Å ja, det er den grønne døra, til høyre for den røde bilen der". Å finne fram oppmuntrer til interaksjon, muntlighet og aktiv leting. Og til slutt kjenner du også ethvert bymerke.

Et annet fenomen er spøkelsesadresser, etter for eksempel folk, bygninger og trær som en gang var. Den mest kjente spøkelsesreferansen i Managua er "El arbolito" - det lille treet. Dette treet er nå et ganske stort tre (Freeman 2010: 355), og dets naboer er usikker på dets historie. Men det sies på fortauene der i strøket at det opprinnelige treet ble plantet på 50-tallet, og at det tidlig på 70-tallet ble fjernet fordi det var blitt en hindring for trafikken. Så på 70- og 80-tallet het adressene "fra der det lille treet brukte å stå..." I 1992 plantet den daværende og omstridte borgermesteren et nytt tre, men innbyggerne nektet først å referere til dette treet i sine adresser, da de mente at plantingen av det nye treet var et ufint politisk ran av tidligere populærkultur. Nå er treet igjen et viktig og vanlig referansepunkt, men det heter altså fremdeles "det lille" selv om det er blitt stort. Minnene om det lille treet som en gang eksisterte er virkeligere enn treet selv.

Noen vil kalle dette upraktisk. Og det er det, hvis man har dårlig tid, har gått seg vill og trenger en presis veibeskrivelse. Men disse adressene kan også være poetiske og fulle av lokal lærdom, hvis man har tid til sånt. Ville ikke du ha likt å bo midt mellom innsjøen og soloppgangen, bak en grønn dør? Eller 400 meter øst for det lille treet? Eller fra den gamle mannens hus, fire kvartaler i retning havet? Hver gang jeg går forbi stedet hvor teateret Gonzalez stod savner jeg det, selv om jeg aldri fikk sett det. Minnene og fortellingene om det som en gang var er en levende del av bylandskapet. Slik får byen får flere lag, og man går ikke fra nummer til nummer, men mellom himmel, historier og hushjørner, fra soloppgang til solnedgang. Og da føler man seg fort hjemme.

Av Nina Alnes Haslie

Kilder:

Freeman, J. 2010. "From the little tree, halv a block toward the lake. Popular geography og symbolic discontent in post-sandinista Managua". In Antipode 42:3. Page 336-373.

Rodgers, D. 2008. "A symptom called Managua". In New Left Review 49.

Rullende selskaper

2011-08-27T13:01:00.000-07:00

Foto: Nina Alnes Haslie

Når de færreste har egen bil fraktes de rareste og de viktigste ting med taxi, og like etter soloppgang er for eksempel tidspunktet for ferske bakevarer. Da er brødet varmt og trenger skyss til markedene, så selgerskene har sine avtaler med forskjellige sjåførvenner som svinger innom og tar både varene og damene med seg. Bagasjerommet fylles opp av ferskt brød, og baksetet av trøtte, trinne markedsdamer på vei til jobb. Og hvis du er heldig skal dere samme vei.

Av og til kan du også få selskap i bilen av alt fra høner og griser til sveiseapparater, sementblandere, bord, sofaer, madrasser og overdådige kaker, og jeg hatt de mest fantastiske turer rundt i denne byen. Konseptet er fastpris og kollektive drosjer, og sjåførens jobb er å sy sammen folk, ruter og bestemmelsessteder så alle blir fornøyde og kommer seg fram og hjem. Du er sjelden alene i bilen, og regelen er at den som hopper inn først blir kjørt til sitt bestemmelsessted først - hvis det da ikke står et menneske på neste gatehjørne som også trenger skyss, og som bor bare en liten omvei unna der den første skal av. Da hender det at du blir kjørt en ekstra sving, fordi det passet seg slik. Og det hender også ofte at sjåføren bare kjører videre når han hører hvor du skal, fordi det ikke passer inn med ruta til de som allerede sitter i bilen. "Nei, vi skal ikke samme vei!" er svaret da. Hvis bilen stopper i det hele tatt, av og til peker bare sjåføren ut himmelretningen med hånden ut av vinduet, og hvis det ikke stemmer med hvor du skal rister du bare på hodet, eller sier nei med hånden. Og må vente på neste bil, som aldri er langt unna.

Et par timer etter soloppgang, når morgentrafikken virkelig er i gang, må du vite på hvilket hjørne du bør stå for å komme deg raskest mulig fram. Nesten alle bilene kjører østover da, fulle av arbeidsfolk, mot stasjonen og bussene til hovedstaden, så hvis du skal sørover må du stå på riktig hjørne av riktige enveiskjørte gate for å komme deg avgårde i ønsket retning, med færrest mulig omveier. Men av og til er omveiene den egentlige turen. Som da jeg ble kjørende rundt i en halvtime selv om turen hjem den dagen bare hadde tatt fem minutter, hadde vi kjørt rett fram. Sjåføren var en eldgammel mann, og han sang så vakkert. Og han hadde mye å fortelle. Så da ble jeg sittende der i forsetet og kjøre noen ekstra kvartaler, slik at damene i baksetet slapp å svinge innom min gate og jeg fikk pratet litt. Jeg fortalte ham også at vi i mitt land bare har private taxier, hvor man stort sett bare tar med en person eller ett selskap av gangen. "Stopper de ikke for å ta opp flere når det er ledig plass engang?" spurte han forbauset. Nei, sa jeg, folk vil fram raskt. "Det var da ikke noe hyggelig", svarte han stille. En annen gang ble jeg engasjert i et flyttelass. En ung familie skulle flytte, og jeg ble bedt om å hjelpe til med å stable tingene inn i bilen. Vi skulle jo samme vei! Og for ikke lenge siden havnet jeg i en diskusjon om religion med sjåføren og hans sidekamerat, og siden diskusjonen ikke var avsluttet da vi nærmet oss mitt hus ble jeg med en runde ekstra, til paret som satt ved siden av meg var trygt hjemme og sjåføren og jeg ble hjertelig enige om at vi var uenige. Taxisjåførene blir slik godt kjent med både byen og dens folk, og jeg har hørt om både elskere og elskerinner som på vei til sine utkårede er blitt avslørt av nysgjerrige sjåfører.

Svært ofte har sjåførene med seg en kamerat, kjæreste eller slektning i forsetet, som turselskap. Jeg kjenner en mann som bruker å kjøre rundt med moren sin en times tid hver dag, "fordi hun liker å kjøre bil og dessuten trenger å lufte seg litt!". Og jeg har en ung venn som ofte har kjæresten sin ved siden av seg, "fordi hun ikke stoler på meg" (noe hun nok gjør rett i, flere av mine sjåførvenner bruker bilene sine til svært så private besøk). Flere andre har med venner og venninner rett og slett "fordi det er kjedelig å snakke med seg selv". Så da blir det ofte selskapelig i bilen, det kan faktisk bli rene selskapene, hvis ordene og musikken får flyte. For ikke lenge siden datt jeg inn i et baksete hvor det allerede satt en liten familie på tre, og i forsetet huserte en eldre mann som tydeligvis var sjåførens venn. På radioen begynte Luis Enrique å synge "Yo no sé mañana" ("Jeg kjenner ikke morgendagen", landeplage nummer én), og før nærmeste kryss var det allsang. I dag ble jeg tilbudt en unge. Sjåføren mente jeg så svært ung ut, og lurte på om jeg hadde barn. Det har jeg jo ikke, måtte jeg innrømme, og passasjeren i forsetet tilbød meg straks en av sine. Han hadde åtte. Men damen som satt ved siden av meg med et spebarn på armen mente at det ikke hadde noen hast. "De er ganske slitsomme, bare vent litt til du" var hennes kontante beskjed. Og så adiooos, da jeg gikk av. Ha en god dag, lille hvite! Og her forrige dagen ble jeg nesten kasta ut av en bil fordi jeg på spørsmål om jeg likte presidenten svarte at jeg var usikker. Jeg burde visst bedre, for setetrekkene var svarte og røde, som er partiets farger. Men jeg ble kjørt helt fram, aller nådigst, fordi "du er turist, du forstår jo ikke hva som egentlig skjer her". Og det gjør jeg nok ikke.

Disse bilene blir altså små, mobile og personlige rom, i skranglete bevegelse gjennom støv og varme. De brukes både til private ærender og i jobbsammenheng, og kan i løpet av en dag og en natt være både skoletransport, sykebil, varebil, turbil og vanlig taxi, slik vi kjenner dem. Og de brukes også som hotellrom, hvis lidenskapen blir for stor og privatliv hjemme er en mangelvare. De er ofte dekorert i politiske farger, har alt fra kors og madonnafigurer til julepynt og familiebilder hengende i speilene, og sjåførene gjør slik bilene til utvidete stuer hvor praten kan flyte fritt mens de navigerer rundt hull, forbi hunder, barn, høner og syklister, stadig speidende etter vinkende armer, etter folk på samme vei.

Av Nina Alnes Haslie

Kaffehøsten er i gang

2010-10-30T12:36:00.000-07:00

Foto: El Nuevo Diario 26.10.2010

Nicaraguas svarte gull er modent og klar for innhøsting, og militæret er på plass i nord for å sikre verdiene, som El Nuevo Diario skrev 26. oktober. Kaffe er en av landets hovedeksportvarer til Europa, i tillegg til reker og hummerhaler, etanol og peanøtter, og det er store verdier både i form av pengetransporter, kaffebønner, kveg og mennesker som flyttes i nord i disse vintermånedene. I Jinotega-regionen alene produseres over 50 prosent av Nicaraguas kaffebønner, og den samlete produksjonen i år forventes å komme opp i 100 000 tonn kaffe, eller 2 milloner quintales (centner/hundredweights), en historisk måleenhet som tilsvarer rundt 50 kilo. Dette er en økning fra i fjor, og regjeringen har derfor satt inn ekstra politi- og militærstyrker for å sikre arbeiderne mot ran og overfall. Det har vært daglige artikler i landets to største aviser de siste dagene om "Sikkerhetsplanen for innhøstingen av kaffe 2010-2011 i Las Segovias", som en av de andre store kaffesonene i nord heter.

I tillegg vil kaffebøndene i år få utfordringer med å få fraktet ut varene, da vinteren har vært ekstra hard og veiene i store deler av landet har regnet helt eller delvis bort. Så det er kanskje på sin plass at kaffen herfra koster når den kommer fram til europeiske kaffebarer, som nicaraguanske San Antonio som i fjor oppnådde niendeplass nasjonalt i prestisjefylte Cup of Excellence, eller Castañuela, en kaffe fra regionen Nueva Segovia som fikk 17. plass i årets nasjonale konkurranse. Kan kjøpes hos Kaffebrenneriet til 89 kroner per 250 gram, og bør drikkes med andakt og i godt selskap.

Av Nina Alnes Haslie

Kildelinker:

http://impreso.elnuevodiario.com.ni/2010/10/26/economia/134679

http://www.laprensa.com.ni/2010/10/10/nacionales/40168

http://www.kaffebrenneriet.no/kaffeutvalg/bonne/castanuela/

Rasens dag

2010-10-13T07:27:00.000-07:00

Gårsdagens nettpassord på kaffestedet mitt var "den nicaraguanske rasen". Jeg stussa over dette, men skjønte sammenhengen like etter da et av telefonselskapets stadige quiz tikket inn på telefonen, for spørsmålet var: "Når ankom Columbus Amerika?"

Colombus, eller Cristóbal Colón som han heter heromkring, kom til denne verdensdelen første gang 12. oktober 1492, og denne dagen er nå en nasjonal festdag i de aller fleste amerikanske land. En av historiene forteller at den sjøfarende først ankom nåværende Den Dominikanske Republikk, som han kalte La Española. Og dette landets mest kjente sanger, Jean Luis Guerra, synger nå om dagen at denne datoen ikke bør feires, men huskes. For hvorfor feire tapt selvstendighet og nedslakting av urbefolkningen vår, spør han. Og det er det flere som lurer på. Denne dagen har vært feiret uoffisielt i hele Amerika siden slutten av 1700-tallet, offisielt siden begynnelsen av 1900-tallet, og ble i går markert i hele Amerika med forskjellige navn; som Columbusdagen flere steder i USA, Oppdagelsesdagen på Bahamas, Amerikas dag i Uruguay, Rasens dag (Día de la Raza) i mange andre latinamerikanske land, og "Spanskhetens" dag (Día de la Hispanidad) i Spania. Venezuelas Hugo Chávez har derimot omdøpt dagen til Urbefolkningenes motstandsdag, og viser med det til en av hovedkritikkene mot denne feiringen de siste årene; at man hyller Columbus og Europas kolonisering av Latin-Amerika, og den stedvise utryddingen av urbefolkningene. Ved å vende festens fokus fra Columbus til amerikas urbefolkninger kaster Chávez blikket tilbake mot øst; Amerika blir den aktive, seende, kjempende, og Europas historievinkling utfordret. Denne feiringens kritikere sier videre at man ved å feire 12. oktober hyller voldelig kolonisering, eurosentrisme, ekstern påvirkning, ekstern definisjonsmakt, avmakt og avhengighet. En virkelighet som i dag utfordres på mange plan og av mange både små og store aktører, men hvor hudfarge fremdeles spiller en stor rolle.

Vi satt og hang i hver vår gyngestol, i en pause mellom forelesninger. Han fra León, med et indiansk-arabisk-ubestemmelig utseende, jeg hvit og solbrent. Vi var stille, slitne. Så smalt det utenfor, i skolegården på den andre siden av gata fyrte noen av fyrverkeri. Jeg skvatt, som vanlig, og sølte kaffe over avisen jeg leste. - Dios mio, hva er det de feirer nå da? spurte jeg. - Rasens dag, mumla han, uberørt. - De feirer at vår rase ble forbedret av det spanske blodet, de hyller blandingen. - Så det vil da si at du er rasemessig bedre enn meg, siden jeg bare er europeisk og ikke blandet? sa jeg. - Ja, noe sånt, chelita, men du slår meg uansett, for hvit slår alltid svart, her.

Av Nina Alnes Haslie

Kaos, forsøkt kontrollert

2010-10-02T08:01:00.000-07:00

Foto: Nina Alnes Haslie

"Alt er ekstremt her, enten er det brennende varmt, eller så regner og blåser vi bort. Enten er vi hjelpeløst lidenskapelige, engasjerte og rasende, elskende eller hatende, eller bunnløst triste. Ingen mellomting! Vi vet visst ikke hva det er, her" - utbrøt ei venninne nylig.

I dette spennet lever mange av mine medmennesker, her midt i Amerika, uten fast verken følelsesmessig eller annen grunn under føttene. Og det er flere umulige kombinasjoner her også, flere nesten umenneskelige motsetningspar og sosiale krav: Sinne må dempes, forelskelse like så, tårer skjules, skuffelse og tap smiles vekk.

For viktigst av alt, midt i all lidenskapen, faenskapen og støyen skal man for enhver pris beholde roen, å være tranquilo. Dette ordet betyr bokstavelig sett rolig, men de sosiale betydningene er langt videre og viktigere, og spenner fra avbalansert, kontrollert, avslappa, kald og uten hast, til sympatisk, harmonisk, til å stole på, behagelig og klok. Noen å lene seg på, noen som ikke vil bryte sammen. Å ikke være tranquilo oppfattes som truende, lite solidarisk og av og til også farlig. For hvis én eller flere bryter sammen må andre gjøre jobben deres også, for å holde dette livet sammen. Hver gang jeg blir nervøs her, eller stressa, sliten og urolig, bør jeg gjemme dette for ikke å uroe mine venner. Jeg må smile. For det holder med ett blikk, én urolig håndbevegelse, så er de over meg: "Hei, ta det med ro, slapp av kjære deg! Det der er vel ikke noe å ta sånn på vei for?" Eller de trekker seg unna meg, for å beskytte seg selv. På slitne dager. Og dem er det noen av.

Slik har vi det da, i en del av verden hvor hverdagene er alt annet enn stabile og harmoniske, hvor været stadig truer med å feie deg ut av senga og vulkanene og politikerne rager truende i horisonten. Og det er kanskje ikke så rart, dette at balanse og ro - om enn påtatt - er så viktig, for hvis man mister roen, her, hva har man igjen da?

Og hvor i dette landskapet plasserer man seg egentlig hvis man et øyeblikk eller to virker likegyldig og apatisk? Er det i midten, eller heller det mot bunnløst trist? Jeg tror likegyldighet bare er som en beskyttende hånd over øynene et kort, hellig øyeblikk. Et mentalt hvilested, en liten stund, før man må ut i hverdagskampen igjen. Det er en måte å beskytte seg på, kan man kanskje si, mot farene ved å ha for høye forhåpninger. Og det er ingen permanent tilstand, ingen kritikkverdig tiltaksløshet, men en midlertidig, menneskelig pustepause. Et sted i midten, der det er stille. I stormens øye. Eller under et bord.

I dette daglige arbeidet for å holde folk på beina og i gang kommer også alle de små ordene, som hadet godt da, mi amor, vær forsiktig, pass på deg selv og husk å le litt! Sammen med de små berøringene, med varme hender, på armer, kinn og spente rygger. Ikke fall sammen, vi er flere og vi trenger deg, du er aldri alene, her.

På godt og vondt.

Av Nina Alnes Haslie

Presidentene som ville stoppe tiden

2010-09-12T07:53:00.000-07:00

Foto: Nina Alnes Haslie

Fidel var på cubansk TV igjen for ikke lenge siden. Han så sliten ut. Tordentaleren var trøtt, men lillebroren har jo tatt over. Grå i håret, som resten av hans regjering. I Nicaragua suser president Ortega stødig mot ulovlig gjenvalg neste år, og Venezuelas Chávez biter seg også fast. Ortega er for tiden å se på svære, røde og glorete plakater langs alle større veier i Nicaragua, med hånden hevet og løfter om en strålende kristen (katolsk), sosialistisk og solidarisk framtid. Ord han nok plukket på Cuba, da han var der som ung. Minus kristen. Mens Fidel snart er et fossil fra en cubansk framtidsdrøm som stoppet opp, og som unge cubanere nå daglig flykter fra, i små båter. Hai ingen hindring, for framtiden finnes kanskje i Miami. Det er det mange nicaraguanere som også tror, og Little Havana skal visstnok nå på folkemunne ha skiftet navn til Little Managua. Eldre cubanere fortrenges av unge og håpefulle fra sør. Björn Afzelius sang en gang vakkert om Cubas vakreste dame, La Habana, om kommunismens fortreffelighet og det cubanske folkets seier. Det er godt han ikke kan se byen i dag, da hadde han også blitt trist.

Jag går längs Malecònpromenaden och känner mig rörd och stolt

Och stärk inför kommunismens idè som enade Kubas folk
Att resa sig mot förtryckarna och sen slänga de ut I sjön
Jag tänker på hur vi har det därhemma

Der hjemme har vi i det minste frie valg, og fra Havana ser mange unge mot vest. For hvem skal slenge de sosialistiske presidentene på sjøen? Og hva er det med disse mennene som gjør at de tror de kan stanse tiden, med seg selv i et statisk sentrum? Hvordan ser deres verdenskart ut? Og hvor henter de sine overbevisninger fra? Enevelde, tanketomhet og frysing av tid fikk uhyggelige konsekvenser i Orwell's 1984. Og mange er redde for at valget i Nicaragua neste år kan bli starten på slutten. Enden på framtida, fortidas triumf, stillstandens seier. 2011 kan bli Nicaraguas 1984. For "Intelligensen dør" var en overskrift i en av Nicaraguas største dagsaviser for ikke lenge siden. Artikkelen beklaget med sterke ord tilstanden på Universitetet i León, hvor rektor er partimann og intelligente, frie diskusjoner får trangere og trangere kår. "Vi har ikke tradisjon for intelligent diskusjon her på Cuba", sa en venn av meg der, for ikke lenge siden. Etter en nå over 50 år lang revolusjon hvor utdannelse til folket var et av de viktigste slagordene.

Det er altså mange triste paralleller å trekke her om dagen, og hver gang man forsøker å løfte blikket for å søke overblikk, framtidshåp og tankerom stanger det i en rød plakat. Stopp!

(Jeg vil av).

Av Nina Alnes Haslie

Guds ufred i skogen

2010-06-22T12:27:00.000-07:00

Foto: Nina Alnes Haslie

Det har skjedd flere ganger nå, her i Nicaragua, mens jeg har sittet ute i mørket på steder hvor man bare forventer å høre sirisser og froskekonserter. Eller stillhet. Jeg holdt på å kaste meg over tastaturet allerede etter den første gangen, men man bør jo bevege seg for å kunne forstå. Enkelthendelser og enkeltstemmer må settes i sammenheng før man kan vite og mene noe om dem. Så jeg skrev heller ikke noe den andre, tredje eller fjerde gangen det skjedde. Jeg ventet tålmodig på at det skulle bli stille. Det tok sin tid. Og mens jeg ventet tenkte jeg på et kapittel jeg nylig leste, igjen, med den passende tittelen "Invasjonen av sekter i Latin-Amerika" (I Er Latin-Amerika i ferd med å bli protestantisk? Om den evangeliske vekstens politikk, Stoll 1990. Bør ikke leses av mørkredde).

Og nå må jeg få lov til å lure, selv om jeg straks innrømmer at jeg på ingen måte kan være objektiv eller nøytral i denne saken. Religion er sensitivt. Men jeg lurer herved allikevel, høyt og her, for i går kveld skjedde det igjen. Jeg var på Ometepe, en øy midt ute i Nicaraguas største innsjø, og kanskje et av landets vakreste steder. Det var natt, jeg var midt i en skog (som de andre gangene) og vulkanen El Concepción sperret for alle signaler. Telefonen var død, nettet var nede og sirissene overdøvet tankene mine. Men noen hadde mikrofon og forsterker, og kuppet kvelden med høylytt hyling om herren! (Jeg skriver herren med liten bokstav, for det er så mange av dem, her). Jeg tror det var Jehova som ble hyllet i går, i fire - FIRE - støyende timer. Mannen med mikrofonen ledet bønn og sang, eller rop og messing, og det var rytmisk, intenst, suggererende og mørkt. For meg hørtes det hele truende ut. Og jeg er ikke mørkredd.

Å suggerere betyr å rive noen med seg, og det hørtes virkelig ut som om denne mannen hadde tatt tak i tilskuernes hår og prøvde å rive dem med seg. Med ord og lyd. Og skoler, mat, bibler, penger. Dios mío. Hva vet vel jeg. Suggesjon kan også bety en sterk påvirkning av en person, slik at det framkalles visse psykiske handlinger eller tilstander hos ham eller henne - uten personens vilje. Jeg skal ikke uttale meg om hva kveldens tilskuere ville eller ikke ville. Men jeg er ikke sikker på at det var enda en kirke de manglet, hvis de manglet noe. Og noen ville kanskje bare være i fred.

Jeg gikk forbi denne lille kirken senere på kvelden, da det var blitt stille, og jeg kan ikke skjønne annet enn at lydanlegget må ha vært større enn kirkebygget. Det er virkelig noe med størrelsen og lydnivået denne evangeliske bølgen raser fram med. Det som er riktig og nødvendig når vel fram uten forsterker? Da jeg så den lille kirken og den veldig vulkanen bak den tenkte jeg også på noe jeg leste nylig, i fantastiske Mørkets hjerte av Joseph Conrad (uten sammenligning forøvrig, må jeg skynde meg å si). Sjømannen Marlow er på vei nedover Afrikas østkyst, langs en landlinje som var "almost featureless, as if still in the making, with an aspect of monotonous grimness. The edge of a colossal jungle, so dark-green as to be almost black (...)" og de seiler forbi et lite krigsskip som skyter inn i jungelen:

In the empty immensity of earth, sky, and water, there she was, incomprehensible, firing into a continent. Pop, would go one of the six-inch guns; a small flame would dart and vanish, a little white smoke would disappear, a tiny projectile would give a feeble screech - and nothing happened. Nothing could happen.

Hva har de egentlig å skyte med, disse prestene, og hva skyter de på? Vulkanen og jungelen rundt den er uansett så mye større.

Før en av mine første turer ut av Nicaraguas byer ga min reisevenn meg et kryptisk tips: Han ba meg telle kirkene og husene vi kjørte forbi, og legge merke til hva de var bygget av. Jeg skjønte fort hva han tenkte på, for det var nesten like mange kirker som hus på de små stedene vi passerte langs veien. Og disse kirkene var også gjennomgående bygget av mer solide materialer enn husene. Det var murstein, sement og metall mot papp, rusten bølgeblikk og råtne planker. Ny maling og store ord mot slitt, sultent hverdagsliv. Det var utenlandsk kapital mot lokal mangel på sådan, nye forsterkere mot sirisser og ettertanke, og det var Gud mot hvermann. Hva skal man si?

Jeg har alltid problemer med brøleaper som hyler for høyt og for intenst om ting de ikke kan vite noe sikkert om. Det er fint at de bygger skoler også, men hva roper de sånn for? Hvis jeg kan få spørre. Skogen gir ingen svar.

Av Nina Alnes Haslie

Om migranter og andre mennesker

2010-06-11T10:41:00.000-07:00

På bildet: Sentralamerikanske migranter prøver å komme seg

på et godstog fra Mexico til Texas. De færreste klarer det.

Foto: José Luis Rocha

"Hvis din Gud er jøde, bilen din japansk, pizzaen din italiensk, bensinen du bruker er fra Venezuela, kaffen din meksikansk, sminken din fra London, skjorta di fra Indonesia, skoene dine fra Brasil, TV'n din fra Korea, mobilen fra Sverige, klokka fra Sveits, tromma afrikansk, tallene du bruker er arabiske og bokstavene latinske - hvordan våger du å si at naboen din er en fremmed?"

Man kunne fortsatt å spørre: "Hvordan kan du si ekle utlending, du som er norsk, jobber i Nicaragua nå og har bodd halve verden rundt tidligere?" Jeg sier ikke det. Aldri. Men jeg har hørt mange som sier det, og da jeg traff dem var heller ikke de i sitt eget hjemland. De kalles imidlertid reisende, ikke migranter, og får derfor være i fred.

Det øverste var en invitasjon til en boklansering om migrasjon ved Det Sentralamerikanske Universitetetet (La UCA) i Managua, Nicaragua, i fjor høst. Spørsmålene henger fremdeles på dørene i etasjen der migrasjon stadig står på dagsorden. Ingen svarer. Nitlapan er et tverrfaglig institutt ved La UCA som spesialiserer seg på lokal og urban utvikling, og migrasjon er et av de store temaene. De har ikke tall på hvor mange nicaraguanere som befinner seg utenfor sitt eget land, men de vet at de er mange, og at de hovedsakelig befinner seg i Costa Rica eller i USA, eller på vei inn i eller ut av disse landene. I grenseland, usynlige, men menneskelige. En av utgivelsene til et beslektet institutt ved La UCA, det for Menneskerettigheter, heter passende nok "Å dø for å leve. Migrantenes vei".

Jeg var innom etasjen igjen i går, på kaffebesøk hos en nicaraguansk filosof som er brennende opptatt av temaet. Sist gang jeg møtte ham var i begynnelsen av desember i fjor, da han nettopp hadde vært i Mexico og tatt bildet over. Da var han opprørt og oppgitt. "De er så mange, og de er så desperate", sa han, om de mange nicaraguanerne som drar nordover eller sørover på jakt etter arbeid, etter et liv. "Det er livsfarlig! De må prøve å hoppe på toget enten når det er på vei inn eller når det setter fart ut av stasjonen, og mange dør i forsøket. De faller av toget, havner under det, eller blir skutt av vakter". Og de har ikke mange rettigheter. Nitlapan samarbeider imidlertid med flere organisasjoner om å drive grensestasjoner der migranter kan få juridisk hjelp, en seng og litt mat. De har stasjoner, eller vinduer, som de kaller det, på flere grensepunkter mellom Nicaragua og Costa Rica, og de er også engasjerte i lignende prosjekter på grensa mellom Mexico og USA. Migrantene har reist langt, og de er ofte møkkete, syke, slitne og sultne når de kommer fram til det ingenmannslandet som grenseoverganger er. Og de som ikke har noen papirer er de verst stilte.

I går stod en stor kampanje og en rekke aktiviteter på dagsorden, med det formål å informere både regjering og landsmenn om alle disse deres egne migranter. Deres medborgere, både kvinner, menn og barn, som av mange grunner er på vei, mot liv eller død.

Globalisering betyr at grenser blir borte, tenker man. Det er ikke sant. Grenser blir bare flyttet, eller det skapes nye, og uansett er det ikke alt som får flyte like lett over disse stengslene. Mat og andre varer fraktes mer eller mindre uhindret, men ofte bare én vei. Mennesker er mer problematiske å flytte på. Noen mennesker. Ingen spør meg om hvorfor i all verden jeg er her, i Nicaragua. Jeg har bodd her i snart et år nå, og jobber. Jeg klarer meg selv, har pass og bankkort, tjener penger, forstyrrer ingen og blir heller ikke forstyrret eller plaget. Jeg er europeisk. Nicaraguanerne som kommer seg inn i Costa Rica eller USA vil også jobbe, tjene penger og klare seg selv. Og mange vil i tillegg hjelpe sine kjære ved å sende penger hjem. Men de er sjelden velkomne. De hører ikke hjemme der, og kommer fra feil sted. Hvor kan de få skape seg et hjem da, egentlig?

Av Nina Alnes Haslie

Nedenfor kan du lese om Arizonas immigrasjonslov - en av verdens strengeste - som møter de av mine nåværende landsmenn som kommer seg over grensen:

http://edition.cnn.com/2010/POLITICS/04/23/immigration.faq/index.html

Hvitt fiske, svarte penger

2010-06-05T14:06:00.000-07:00

Foto: Nina Alnes Haslie

"Sentral-Amerika og Karibien står i fare for å bli en narkoregion" stod det i den spanske avisen El País i begynnelsen av denne uka. Disse landområdene ligger strategisk til mellom avsendere Venezuela og Colombia og mottakere Mexico og USA, og det har vært opprør og drap både på Jamaica og i Honduras, Guatemala og El Salvador i det siste. På mellomstasjonene, hvor noen få tjener seg rike og mange andre får livene sine ødelagt. Uante menger kokain fraktes nordover både langs både Atlanterhavs- og Stillehavskysten, og en del av dette hvite lasset kommer aldri helt fram, verken til brukere eller til media. Det strander i paradis og lignende steder. I naturreservatet like utenfor León sies det at det av og til gjemmes hjelpebåter til narkotrafikanter. På Little Corn Island, en liten sandflekk i havet utenfor Nicaraguas østkyst, er det flere fiskere som nå bruker båtene sine til å fiske opp den kokainen andre må la gå over bord som følge av kontroller. Om de så bare gjør et par skikkelige fangster i løpet av et år er det mer lønnsomt enn krabbe og hummer. Det er også et spøkelseshotell på øya, bak hvis fasade mange svarte sedler gjøres hvite, og eieren av dette hotellet bor i det største huset, bak det høyeste piggtrådgjerdet. Paradis og piggtråd, hvitt og svart. Hva som finnes og foregår mellom disse ytterkantene på alle disse små stedene er det få som tør eller vil legge seg borti.

Av Nina Alnes Haslie

http://www.elpais.com/articulo/internacional/Centroamerica/Caribe/peligran/convertirse/narco-region/elpepuint/20100531elpepuint_1/Tes

Spansk i verden

2010-05-30T14:00:00.000-07:00

Vi satt trøtte, tett og like over vannkanten på vei fra El Rama midt i Nicaragua til Bluefields, hovedstaden på østkysten. Elva gikk rolig, turen tok under to timer og underveis sang både Scorpions, Bryan Adams, Roxette og flere andre på et språk som ikke er deres, men som er så stort at man bør lære seg det. Spansk er morsmålet til flere enn 400 millioner mennesker, hovedsakelig i Spania, Latin Amerika og USA, og denne befolkningen vokser raskt. Flere kilder hevder at spansk nå er verdens andre største språk, etter mandarin og før engelsk, målt etter antall morsmålsbrukere.

Høytalerne overdøvet lett motorduren, spansken ble hamret inn, og da vi kom fram til Bluefields gikk samtalene på spansk og en engelsk ingen engelskmann ville si var hans morsmål. Konklusjonen under den brutale solen denne morgenen var derfor at man bør venne seg til ny lyd!

Scorpions, Viento de cambio (Winds of change): http://www.youtube.com/watch?v=L7Ciygxbd7Y

Bryan Adams, Mira mis ojos (Look into my eyes): http://www.youtube.com/watch?v=S3Hrhi6BGwY

Roxette, No sé si es amor (It must have been love): http://www.youtube.com/watch?v=71sg31q6XFU

Av Nina Alnes Haslie

Ny rektor, gammel kurs?

2010-02-23T06:20:00.000-08:00

Foto: La Prensa

Torsdag 18. februar ble Róger Guardián Vijil valgt til ny rektor ved Universitetet i León (UNAN-León), etter en turbulent, uregelmessig og ujevn valgkamp. I begynnelsen av februar i år protesterte studenter med bombekastere og harde ord mot de de mente var uregelmessigheter i valgprosessen, og Nicaraguas to største dagsaviser, El Nuevo Diario og La Prensa, er denne uken samstemte i sin bekymring for kursen den nye rektoren nå staker ut.

Guardián er regjeringspartiet FSLNs (Frente Sandinista de Liberación Nacional, eller Sandinistenes nasjonale frigjøringsfront) kandidat, og i midten på bildet over feirer han seieren med å offentlig erklære seg som orteguista, eller tilhenger av president Ortega. Han understreket videre at han er medlem av Sandinistfronten, og han takket sitt parti for at de har støttet ham. Men han stoppet ikke der. Han avsluttet med å erklære at han i sitt arbeid som rektor alltid vil huske og respektere programerklæringene og prinsippene til "dette fantastiske partiet som heter FSLN" (López, www.laprensa.com.ni, 22.02.2010).

Under hele valgkampen har Guardián åpent mottatt massiv støtte fra FSLN. Det har blant annet blitt arrangert store valgmøter under det svarte og røde partiflagget, og mange hevder at studentenes stemmer er blitt kjøpt. Guardiáns motkandidat Rodolfo Peña er også partimedlem, men med en programerklæring som innebar full akademisk frihet og politisk uavhengighet. I høst skjedde det flere ganger at Peña ble motarbeidet av sitt eget parti og Guardiáns tilhengere. El Nuevo Diario skriver da også at "ortegistmaskineriet" bak Guardián fikk suksess, og i La Prensas overskrift hevdes det at orteguismen tar plass i ledelsen ved UNAN.

På Cuba kaller man tilhengere av tidligere president Fidel Castro for fidelister, og det er nå ikke fjernt, verken historisk, samtidsmessig eller geografisk, å trekke paralleller mellom disse to politiske personene. De er nettopp politiske personer og personligheter, med vekt på det siste. De gjør politikk personlig ved å knytte parti, partiprogram og egen person uløselig sammen, slik at alle angrep på partipolitikken blir et personlig angrep på presidenten. En president som sørger for å plassere sine tilhengere i sentrale posisjoner. I León ser dette nå ut til å bety at framtidige angrep på UNANs rektor også blir at angrep på FSLN og Ortega. Slik kan alle forsøk på saklige diskusjoner - og svært sannsynlig også framtidige legekarrierer - legges døde.

I nettutgavene til både La Prensa og El Nuevo Diario kommer det stadig flere kommentarer fra publikum, de fleste anonyme, og ordlyden er sterk. Ord som diktatur, juks og politisk spill går igjen, og de som kritiserer valgprosessen og den nye rektorens linje er i klart overtall. Så diskusjonen er foreløpig ikke død. Spørsmålet er bare hvor langt disse stemmene når. For det er også mange som med store ord forsvarer den nye rektoren, FSLN og Ortega - i samme åndedrag, i samme setning. Politikk og person skilles ikke.

Det fulle navnet til Universitetet i León er Det Nasjonale, Autonome Universitetet i Nicaragua, avdeling León. Det er mange som nå er redde for at det nasjonalpolitiske og det nasjonalpersonlige vil overstyre det autonome og uavhengige. Ansatte uttrykker sterk bekymring for at UNAN-León vil omgjøres til en bastion for sandinistene, at dyktige studenter som ikke respekterer partiets linje vil nektes adgang, og at selve universitetets ryggrad - den frie forskningen og den akademiske frihet - nå er alvorlig truet.

Utenfor byens sykehus og langs Nicaraguas grenseoverganger henger det allerede en lang rekke av svarte og røde partiflagg, og det kan nå bare være et tidsspørsmål før disse flaggene også vaier på universitetsplassene her i byen. Utdanningsinstitusjoner er sentrale steder å kontrollere og styre for en president og et parti som ønsker en stadig større kontroll over sin befolkning.

Av Nina Alnes Haslie

Nettkilder:

González, J. L. "Eligen rector de la UNAN-León". 22.02.2010.http://impreso.elnuevodiario.com.ni/2010/02/20/departamentales/119441

Hernández, E. L. "Violencia en la UNAN-León". 22.02.2010.http://archivo.laprensa.com.ni/archivo/2009/febrero/07/noticias/regionales/310513.shtml

Hernández, E. L. "UNAN-León cae en juego político". 22.02.2010.http://www.laprensa.com.ni/2010/01/18/departamentos/13442

López, E. "El orteguismo seimpone en la rectoría de la UNAN-León". 22.02.2010.http://www.laprensa.com.ni/2010/02/19/nacionales/16749/imprimir

Transnasjonal moral

2009-12-04T14:08:00.000-08:00

Det å stikke frå ansvaret for barna sine er foruroligande vanleg for nicaraguanske menn, samtidig som dette blir sett på som det verste ei nicaraguansk mor kan gjera.

Det er likevel ein del mødre som reiser vekk, men i motsetning til nicaraguanske fedre og ektemenn er det svært få som forlèt sine plikter for godt.

Lillian kjem frå Nagarote som ligg mellom León og Managua. Ho budde der fram til for få år sidan saman med sin mann og sine fire barn. Hennar mann var ikkje av den mest ansvarlege typen. Han byrja å drikke meir og meir og rota det til for seg på jobb. Dette fikk store økonomiske følgjer for familien, og når Lillian fekk eit tilbod om jobb gjennom si syster i Miami reiste ho til USA.

”(…)Når min mann fekk sparken hadde eg ikkje anna utveg. Eg ville ikkje la mine barn gå svoltne. Det var mi plikt som mor som gjorde at eg reiste”, fortel Lillian.

Ho fekk hjelp av si syster med å komma seg til USA og i Miami byrja ho å jobba som hushjelp hos ein familie frå Venezuela. Ho fekk eit rom i huset der ho jobba og hadde 6 dagars arbeidsveke. Frå bortimot fyrste veka byrja Lilian å sende pengar heim til sin familie. Ho hadde svært lite fritid og brukte lite pengar i og med at hu budde og åt der ho jobba, så ein stor del av lønninga blei sendt til Nicaragua.

Heime i Nagarote fortsette hennar mann med fyll og fanteri, og Lillian byrja å sjå seg lei av at store deler av hennar heimsendte pengar gjekk til å forsørgja hennar manns alkoholisme. ”(…) når mi eldste dotter blei ferdig med vidaregåande bestemte me oss for at ungane skulle flytta vekk frå faren. Eg fekk hjelp frå bror min og han fant eit hus der dei kunne flytta inn. Nå bur dei for seg sjølve og me har minst mogleg med min mann å gjera”.

Det fyrste året i Miami sendte Lilian pengar til sin mann, etter utflyttinga byrja ho å senda pengane til dottera. Desse pengane går til leiga av huset og dei andre utgiftene hennar barn skulle ha.

”På papiret er me fortsett gifte og ein dag kjem me til å ordna skilsmissa formelt. Då blir det nok ein krangel med advokatar og eg veit at han kjem til å hevda at eg stakk av og lot familien i stikken. Derfor har eg forberedt meg” seier Lillian og trekk fram ei veske fylt opp med Western Union kvitteringar. ”Ei dame eg traff her i Miami fortalte meg kva som skjedde i hennar skilsmissesak og anbefala meg å ta vare på alle bevis på at eg har bidratt , så nå har eg svart på kvitt kvar ein dollar eg har sendt, så om han anklagar meg for å ha stukke av frå ansvaret skal eg visa både han og advokatane.”

Sjølv om Lillian reiste vekk frå Nicaragua reiste ho ikkje frå machismoen og dei moralske forpliktelsane som morsrolla inneber. Ho rømte ikkje landet for å unnslippe dei daglege problema ein opplever i det nicaraguanske samfunn, ho reiste for å gjera problema mindre for dei som blei igjen. Heile intensjonen med å reisa var å vera ei god mor og ho såg det slik at ho kunne gjera betre nytte for seg om ho reiste ut for å tena penger i USA.

Remesas som emigranter sender til venner og familie i heimlandet er sjeldan eller aldri einsretta bidrag. Slike transaksjonar bør heller sjåast på som en del av et resiprositetsforhold, i og med at de reflekterer emigrantanes forpliktelser overfor heimlig slekt, samtidig som dei sikrar ens rettigheter i ens heimlige strøk. Lillian fekk gjennom sin økonomiske stilling som familiens forsørgjar ein moglegheit til å komma seg ut av eit ufordelaktig forhold, men hennar fridom var ikkje større enn at ho såg seg nødt til å bevisa sine faktiske bidrag i tilfelle det blei stillt spørsmålsteikn ved hennar morsrolle.

Av Olav Eggebø

Welcome to Miami, Bienvenvenido a Miami

2009-11-21T20:45:00.000-08:00

En av de mest utbredte feilslutningene innenfor migrasjonsforskning er å operere med to klare og uensarta kategorier; immigrant og fastboende. Immigrantene er de som kommer nye til landet og som må forholde seg til en ny kultur, med nye lover, regler og folk. Fastboende er kulturbærerne, de som alltid har vært der, de som har bebodd stedet hvor immigrantene skal integreres eller assimileres inn.

I svært mange samfunnsfaglige beskrivelser av immigrasjon har en operert med disse to variablene og en har sett beskrivelser av immigranter som forholder seg til sine egne (altså folk med samme nasjonalitet og bakgrunn) og de andre (altså folka som alltid har bodd der). For eksempel hvordan en nicaraguaner integreres eller har problemer med å bli integrert i USA og det amerikanske samfunn.

I beste fall er en slik beskrivelse upresis. For det første er det vanskelig å generalisere det nicaraguanske på grunn av det er store forskjeller nicaraguanske immigranter imellom. Det er store ulikheter mellom dem som kom på 1980-tallet og ble betraktet som politiske flyktninger og de som kommer i 2009 uten papirer. Det er stor variasjon på dem som kom med utdanning og penger på bok, og de som kom uten å kunne lese og skrive, og i Miami som alle andre steder er det er forskjell på nicaraguanere fra østkysten og vestkysten

Hvis en så skal generalisere de fastboende har en enda større problemer. I USA, kanskje spesielt på steder som Miami, er det svært vanskelig å sette fingeren på hva som faktisk er amerikansk og hva som tilhører immigrantene. USA er og har alltid vært et land bestående av migranter. Noen kom før de andre, men alle bortsett fra the native americans har en eller annen utenlandsk bakgrunn.

Om en ser på nicaraguanske immigranters hverdagsliv i Miami ser en at disse generaliserte kategoriene har lite for seg. Innflytta nicaraguanere jobber for cubanere, colombianere og jamaicanere, kollegaene deres er fra Honduras, Argentina og Haiti, og de spiser på mexicanske, peruanske og kinesiske restauranter. I store deler av Miami er det ”tradisjonelt amerikanske” (det hvite, engelsktalende og protestantiske) bortimot fraværende. Det er ikke på noen som helst måte mer naturlig for innflytta nicaraguanere å forholde seg til “amerikanere” mer enn til cubanere, argentinere eller kinesere, og omvendt. Miami er en hovedsakelig katolsk by hvor over 50% av innbyggerne er født utenfor USA og der til og med de kinesiske kelnerne må kunne spansk.

Fisher og Henrickson skriver i sin artikkel om mayaene at ”(…)by their very nature all cultures are hybrids, constantly changing to adapt to new circumstances". Dette faktum er lett å se i en by som Miami, hvor mer enn halvparten er født utenfor USA, men kulturene er heller ikke statiske i Elverum eller Esteli. Å operere med et for klart skille mellom migrant og fastboende gir et feilaktig bilde av et statisk samfunn.

Troen på brukbarheten av disse kategoriene innebærer en tro på at en immigrant må gå veien via det amerikanske før en kan forholde seg til resten av verden. I den virkelige verden er et klart skille mellom migrant og fastboende ikke mer enn en generalisert idealoppfatning som har få andre effekter enn at en bygger opp om det hvite, engelsktalende og protestantiske hegemoniet som finnes i USA. Selv idealistiske samfunnsvitere som ønsker å beskrive immigranters vanskelige integrering kan være med på å opprettholde dette bildet.

Det kan være fristende å betrakte verden med klare og entydige kategorier, men når ting er generaliserte og enkle ligger det stort sett en agenda bak.

Av Olav Eggebø

Sanjek, Roger: “Rethinking migration, ancient to future” Global Networks vol 3.no 3 2003.
Krohn-Hansen, Christian: “Dominikanere i New York og forståelsen av migrasjon”, Norsk Antropologisk Tidsskrift,16 (2-3): 75-84 2005

Fischer, Edward F og Hendrickson, Carol: ”Tecpán Guatemala; A Modern Maya Town in Global and Local Context” Westwiew Press 2003.

Vikingos en León

2009-11-16T18:05:00.000-08:00

Voy a contar una historia

que no he inventado yo,
me la escribieron dos noruegas
de un grupo anterior,
me preguntan lo qué piensa
la gente con la invasión
del cachimbo de vikingo
en mi querido León.
Que si las nuevas son fiesteras
que si toman mucho ron
que si les dicen los piropos
más bonitos de León
como adiós chelita guapa
o adiós gringuita mi amor
yo quiero ser cuando bañes
tu taquito de jabón.
Cuando aquí se encuentran ellas
cómo cambia mi León
apenas la noche llega
empieza la procesión
desde La olla quemada
Oxígeno y Don señor
y Big foot y Vía vía
agarran terminación.
Cuando ya se marchan ellas
cómo cambia mi León
parece que a la ciudad
la arrasara algún ciclón,
andan chicos ambulantes
sin rumbo y sin dirección
dándole vueltas y vueltas
a la iglesia Recolección.

Av Roger Osorio

Transnasjonal trolldom

2009-11-05T04:00:00.000-08:00

Av ein eller annan grunn blir hekseri og trolldom eit tema i fleire og fleire samtalar eg har i Estelí . Det virker som om trollkvinner og menn blir brukt meir og meir for å holda kontroll på familie, venner og kanskje aller helst uvenner, men óg for å ta kontroll over andre kvardagslege forhold.

Eg snakka nettopp med ein bilmekanikar som sjølv hadde vorte utsett for svart magi. Etter at kjærasten hans gjekk ifrå han etter press frå hennar foreldre opplevde han fleire unormale hendingar. - Fleire gonger var det som om noko inntok kroppen min. Eg kjente at eg blei varm og det var som om blodtrykket steig og etterpå mista eg all energi, seier han. - Når slike tinge skjedde hadde eg ikkje anna å gjera enn å pusta djupt og tenka på at Gud eksisterer og etter ei stund gjekk det over.

-I perioden det stod på som verst var eg ikkje i stand til å stå opp og gå på jobb og eg gjekk knapt nok ut av huset. Ting blei ikkje betre før eg sjølv oppsøkte ein person. Eg veit ikkje kva ho gjer, men eg veit at det fungerer. Ho gav meg nokon planter eg skulle eta og nokon eg skulle vaska meg med. Eg føler meg allereie mykje betre og ifølge dama i Sebaco skal eg vera tilbake til mitt gamle liv den 15 november. Ho fortalde meg òg at plagene eg hadde blitt utsett for var eit resultat av trolldom som foreldra til ekskjærasten min hadde fått utført hjå ein trollmann her i Estelí

Det er med magi som med alt anna, ein må kikka rundt og finna ut kven som tilbyr den beste tenesta. Eg blei med onkelen min som hadde kjennskap til dette og han tok meg med til ei dame i Sebaco. Ho blir rekna for å vera den dyktigaste og det var kø utanfor huset hennar av andre som var i same ærend. Desse evnene hennar har gått i arv, mora hennar og bestemora hennar hadde dei same kunnskapane og ho blei sendt til universitetet for å studera botanikk. Så nå har ho enda sterkare krefter, fordi ho kombinerer nyare plantelære med tradisjonell kunnskap.

Mange anbefaler henne og eg har høyrd mange historier om ting ho har gjort.(…) Ein gong blei fekk ho eit oppdrag frå ei dame frå Estelí som hadde mannen sin i USA. Mannen hadde innleia eit forhold med ei anna dame i Los Angeles og trolldama blei spurt om ho kunne gjera noko slik at han kom tilbake til henne i Nicaragua.(…) Eg veit ikkje kva ho gjorde, men få dagar etterpå blei mannen deportert av immigrasjonsmyndigheitene i USA og nå lever dei begge i saman i Estelí .

Du veit kor langt det er til California, så det er imponerande kor langt evnene hennar rekker.

Sjølv om denne historia ved fyrste augekast høyrest til å vera bygga på overdrivingar og tilsynelatande galskap er historia til mekanikaren konsekvent og logisk oppbygd. Den einaste tingen som gjer at me reagerer og trur at typen er gal er at me er ueinige i prinsippet om dei tradisjonelle overnaturlege kreftene virker eller ikkje.

Denne tilbakevendinga av gamle tradisjonar og overnaturlege krefter er ikkje berre eit nicaraguansk fenomen. Det mest nærliggande eksemplet er å visa til at Snåsamannen var den best selde boka i Noreg i 2008. Slik tradisjonalisme blir av enkelte samfunnvitarar sett på som ein reaksjon på modernismen[1]. Samfunnet og kvardagslivet i dag blir bestemt av mange forhold som ligg utanfor eins påverknad. Kva som skjer i finansmarknaden i USA, kva som skjer hjå migrasjonsmyndigheitene i Costa Rica og kva som skjer på den internasjonale kaffimarknaden er alle ting som påverkar det nicaraguanske samfunnet. Nyare samfunnsendringar og tap av kontroll har gjort at mange av dei alminnelige måtane for å påverka kvardagen ikkje lenger fungerar. Og då det naturlege ikkje virkar i ein ny og uoversiktleg verden kan det vera nærliggande og henta hjelp i det gamle og det overnaturlege.

Av Olav Eggebø

[1] Friedman, Jonathan: ”Cultural Identity & Global process” London: Thousand Oaks 1994

Globale bevegelser, lokal vekst

2009-10-26T18:31:00.000-07:00

Det er ikke alle som reiser bort på ferie, noen reiser hjem. Ofte. Og bidrar til utvikling av hjemstedene sine med penger og hjemlengsel opparbeidet i utlendighet. Men er de turister? Forskere mener at denne typen turisme representerer en svært viktig og hittil undervurdert form for lokal utvikling (Orozco 2005).

Hvis vi forstår globalisering som en stadig raskere og mer effektiv flyt av varer, mennesker og tjenester over og mellom landegrenser og verdensdeler kan man trygt si at turisme er et globalt fenomen. I følge World Tourist Organization ble det totalt registrert 500 millioner internasjonale turistankomster fra januar til juni i år, verden rundt (www.unwto.org, 14.10.2009). Turisme er også den raskest voksende økonomiske aktiviteten i mange utviklingsland, og flere steder hovedaktiviteten. Sentral-Amerika var på nitti-tallet en av de raskest voksende turistregionene i verden (Robinson 2001: 545).

Vi tenker gjerne på turisme som internasjonale avreiser og ankomster, hvor mennesker, helst folk med penger, reiser fra et sted som ikke er hjemstedet deres, til et annet sted. Et drømmested, et nytt sted, et eksotisk, annerledes sted. Verdens turister reiser ofte fra et kjent sted til et ukjent sted, fra et rikere land til et fattigere. Og man har en idé om at en bidrar til utvikling på de stedene man kommer til, med pengene man legger igjen.

Dette er ikke nødvendigvis alltid sant, og denne turistflyten er ikke jevn. Det store flertallet av turister strømmer fra nord til sør, mens store deler av inntektene flyter rett nordover igjen (Robinson 2001: 545), gjennom for eksempel utenlandseide turistfasiliteter, eksternt kontrollerte reiseselskaper og import av varer. Denne balansen kan være i ferd med å snu (Robinson 2001: 545, 555), men turisme er fremdeles ingen enkel vei ut av fattigdom. Eller sikker. Svært mange av arbeidsplassene forskjellige reiselivsnæringer skaper krever begrenset eller ingen utdannelse, er dårlig betalte og svært arbeidsintensive. Og de er ofte en del av det uformelle arbeidsmarkedet, hvor arbeiderne har begrenset eller ingen sosial sikkerhet. I tillegg får gjerne disse mange lite balanserte møtene mellom fremmede mennesker og steder ofte mindre heldige sosiokulturelle konsekvenser (se blant andre Ness 2005, Smith 1985, Smith og Brent 2001).

Det er imidlertid ikke alle turistmøter som har like negative følger, og noen av disse møtene finner sted daglig i Latin-Amerika, mellom emigranter og deres familier. Transportsektoren, og da spesielt flyselskaper, har opplevd en voldsom vekst parallellt med emigrantstrømmen fra sør til nord. De frakter familiemedlemmene sørover og hjemover igjen, og mange av dem reiser hjem flere ganger i året (Orozco 2005). Og de legger igjen mye penger. I tillegg engasjerer mange seg i veldedig arbeid og prosjekter som bidrar til utvikling av lokalsamfunnene. Andre sektorer som tjener godt på denne menneskestrømmen er teleselskaper og handelsnæringer. Emigranter ringer ofte hjem og de kjøper flere varer hjemmefra gjennom såkalt nostalgisk handel, ved at de importerer lokale varer fra sine hjemsteder. Som for eksempel eksilnicas som spiser gallo pinto til frokost i USA.

Disse aktivitetene er resultater av våre bevegelser over grenser og mellom land. Og vi registrerer her to nesten motstridende tendenser: Vi får stadig større muligheter til å bevege oss globalt, men vi forblir lokale, og vår hjemlengsel bidrar til at hjemstedene våre - forstått som de stedene vi kommer fra - vokser. Vi er stedlige, vi kommer fra et sted, og vi reiser tilbake dit. Er vi da lokale eller globale, egentlig? Eller utfyller de to størrelsene hverandre? Hvor er vi, når vi sitter i et fremmed land og spiser mat hjemmefra, tilbringer mange timer i uken med kjente stemmer på øret og bare drømmer om neste tur hjem? Våre arbeidsplasser, muligheter og omgivelser blir mer globale og grenseløse, men det kan virke som om denne globale verdenen er for abstrakt til å være levelig. Vi er heller glokale biter av et stort bilde - og alltid bare en flyreise eller en telefon hjemmefra.

Av Nina Alnes Haslie

Kilder:

Ness, S. A. 1995. “Tourism-terrorism: The landscaping of consumption and the darker side of place”. I: American Ethnologist. A Journal of the American Anthropological Association. Vol. 32, No. 1. Side 118-140.

Orozco, M. 2005. "Transnationalism and development, trends and opportunities in Latin America". I: Maimbo, S. M. og Ratha, D. (Red.). Remittances: Development impact and future prospects. Washington DC: Verdensbanken.

(Tilgjengelig på nett:http://www.thedialogue.org/PublicationFiles/Part%206-Orozco.pdf)

Robinson, W. I. ”Transnational processes, development studies and changing social hierarchies in the world system: a Central American case study”. I: Third World Quarterly. 22 (4). 2001: 529-563.

Smith, V. L. 1989. Host and Guests. The Anthropology of Tourism. Pennsylvania: The University of Pennsylvania Press.

Smith, V. L. & M. Brent. (Red.) 2001. Hosts and Guests Revisited: Tourism Issues of the 21st Century. New York: Cognizant Communication Corporation.

Nettsider:

UNWTO. 14.10.2009. UNWTO World tourism barometer. Interim update september 2009.

http://unwto.org/facts/eng/pdf/barometer/UNWTO_Barom09_update_sept_en.pd

"Kjærester som dreper"

2009-10-24T12:02:00.000-07:00

Foto: La Prensa

I Stockholm torsdag denne uken vant Dora Luz Primero, en ung journalist i La Prensa, andreplass i Lorenzo Natalis konkurranse for journalister som jobber med Menneskerettigheter, demokrati og utvikling. Konkurransen organiseres hvert år av Europakommisjonen, og Primero deltok i klassen for Menneskerettigheter med reportasjen "Kjærester som dreper". Hennes tekst handler om "den økende volden mot kvinner i et land dominert av machisme". "Med et enkelt språk, fritt for adjektiver" skildrer hun alvoret i en type vold som vokser "beskyttet av samfunnet".

Hun forteller blant annet historien til Susana, 25 år, hvis kjæreste kuttet av henne hendene "på grunn av sjalusi", og om Brenda på 24 som ble drept med av glassbit av sin kjæreste da hun forsøkte å ende forholdet. Og om Luz Marina, 42 år, hvis mann kastet tåregass i øynene på henne og drepte henne med flere knivstikk. Motiv ikke oppgitt. I 2009 har det vært registrert 12 slike tilfeller, hvor kvinner blir drept av nære mannlige bekjentskaper. Det er kjærestene som dreper. Og mørketallene er store.

Stockholm er langt fra Managua. Men også i Sveriges naboland Norge var det en bølge av lignende saker i avisene før jeg dro i sommer. Om kvinner som blir drept av menn de kjenner godt. Eller familietragedier, som det kalles. Også i Europa "sover noen kvinner med fienden", som Romero sier det. Forskjellene er mange mellom her og der. En av dem er at kvinnene her ikke bare av og til sover med fienden, men også med stor sannsynlighet møter ham på politistasjonen, på sykehuset, i rettsapparatet. Machisme finnes ikke bare mellom personer, men også på institusjonelt nivå.

Journalisten uttrykker glede over at det finnes mennesker som visste å reflektere over og forstå artikkelen hennes. Jeg håper mange unge gutter her leste den. Jeg håper at mange lærere klippet den ut og kopierte den for bruk i undervisning. Og jeg vet at mange jenter her har lest den, og blitt sinte. Det er håp.

Av Nina Alnes Haslie

Kilder:

http://www.laprensa.com.ni/archivo/2009/octubre/23/noticias/nacionales/356203.shtml

http://www.premionatali2009.eu/content/es/prize/presentation/index.htm

Viva Daniel, viva diktaturet?

2009-10-22T14:22:00.000-07:00

"Borgerorganisasjoner ber om aksjon mot diktaturet" stod det på forsiden av La Prensa i går, en av Nicaraguas største dagsaviser. "Slaget mot Grunnloven" er overskriften på redaktørens leder, i en avis som ofte og gjerne kritiserer dagens president. Det går fram at en gruppe på seks høyesterettsdommere fra president Daniel Ortegas parti mandag denne uken endret Grunnloven ved å utforme en kjennelse som skal gi Ortega mulighet til nok et gjenvalg. Nå står striden om gyldigheten av denne nye loven. Man kan imidlertid med rette frykte at Ortega vil vinne denne kampen, også, siden han allerede har sørget for å plassere sine kandidater i de rette posisjonene, også i rettsapparatet (Orozco 2006).

"Dette er forløperen til gjeninnføringen av diktaturet (...)" advarer en Irving Dávila, også på førstesiden av La Prensa i går. Høyesteretts visepresident, Rafael Solís, hevder imidlertid at kjennelsen er fullstendig lovlig, og ber opposisjonen forberede seg på valget i 2011, der "kommandanten (Ortega)" vil stille. Som i Honduras i sommer registrerer vi her flere versjoner av det som har skjedd, i samme artikkel, i samme avis, og det er ikke sikkert bildet noen gang vil bli klart. Men basert på valgfusket i 2008, der Ortega sikret sine kandidater seier i lokalvalgene med svært tvilsomme metoder, er det grunn til bekymring på demokratiets vegne.

I dag er overskriftene like alarmerende og indignerte. La Prensa erklærer "Total samling mot Ortegas diktatur", og El Nuevo Diario rapporterer om en "Nasjonal motstandsblokk" mot "det ortegistiske gjenvalg", bestående av politiske partier, det sivile samfunn og handelsorganisasjoner. Motstanden mot Ortegas manøver virker overveldende, men nå gjenstår det å se hvilken gjennomslagskraft de har. Opposisjonen i Nicaragua har historisk sett hatt tendenser til å være både fragmentert og preget av indre stridigheter (Vilas 1992).

Også andre kjente stemmer kan leses i dag. Giaconda Belli, en av Nicaraguas mest kjente forfattere og samfunnskritikere, skriver under overskriften "Er vi alle sauer?" at avgjørelsen disse "danielistdommerne" (hennes ord) tok denne mandagen klokken fem er sluttføringen av ødeleggelsen av staten og dens makt. Hun sammenligner videre Ortega med solkongen Ludvig XIV, men skriver at han etter hennes mening er hakket verre, siden han "ikke bare tenker at han er staten, men også mener at han er folket", og at han på bakgrunn av dette rettferdiggjør alle sine handlinger som riktige og nødvendige.

Belli er bekymret og bruker sterke ord. Og det er ikke bare i Nicaragua man er bekymret for diktatoriske tendenser. I Honduras ble president Manuel Zelaya i juni i år kastet fra makten etter å ha foreslått en lignende lovendring som den Ortega nå angivelig står bak her i Nicaragua. Høyesterett stod bak kuppet i Honduras, støttet av de militære styrkene, og Zelaya er fremdeles ikke gjeninnsatt. I Venezuela er Chávez også på god vei mot mulighet for evig gjenvalg, og opposisjonen har ikke mye spillerom i hans bolivarianske republikk. Det skal imidlertid gjentas at opposisjonen i Venezuala og Nicaragua verken er samlet eller spesielt sterk. Den har historisk sett vært splittet og preget av til dels store indre uenigheter. Noe de respektive presidentene nå kan utnytte.

Både Chávez og Ortega har gode kontakter med sitt forbilde Fidel Castro. Han satt i 50 år, nå etterfulgt av lillebror Raúl. Ønsker Latin-Amerika seg tilbake til diktaturenes tid? Det er vanskelig å tro, og forskjellige meningsmålinger viser da også at demokratiet får stadig flere støttespillere i denne regionen (Latinobarómetro 2008). Allikevel fremmes altså disse ønskene om evig enevelde. Da gjenstår det å diskutere blant annet hva som menes med demokrati her, hvor mange stemmer disse spørreundersøkelsene representerer, hvem demokratiet vil lønne seg for - på kort og lang sikt - og hvem som har definisjonsmakten.

Redaktøren i La Prensa avsluttet sin leder i går med å si at "Ortega og FSLN nå sperrer veien om lovlige valg for å oppnå demokrati i Nicaragua. Men historien kan man ikke stoppe, og friheten og demokratiet må man uansett kjempe for med alle midler". Det kan virke som om Ortega nå tar saken i egen hånd og gjør nettopp dette. Kjemper med alle midler. Men jobber han for seg selv eller for folket?

På veien fra León til Managua i dag kjørte jeg forbi minst ti svære plakater av denne Daniel, glorete bilder hvor presidenten framstilles som en frelser, med undertittelen "Å jobbe for folket er som å jobbe for Gud". Spørsmålet er om ikke presidenten selv ønsker å ta Guds plass. Historien har vist at dette ikke går bra. Det gjenstår å se hvem som får det siste ordet nå. Mine medpassasjerer lo av plakatene, men som de sa: "Hva kan vi gjøre? Han er jo sjefen".

Av Nina Alnes Haslie

Kilder

Artikler:

Orozco, M. 2009. "Central America's Coming Crisis, Honduras is just the beginning".

http://www.foreignpolicy.com/articles/2009/07/06/central_americas_coming_crisis?ab

Orozco, M. 2006. "Of politics and democracy in Nicaragua in the XXIst century".

http://www.thedialogue.org/PublicationFiles/Politics%20and%20democracy%20in%20Nicaragua.pdf

Vilas, C. 1992. ”Family Affairs: Class, Lineage and Politics in Contemporary Nicaragua”. I: Journal of Latin American Studies 24: 306-341.

Aviser:

El Nuevo Diario. 22.10.2009. "Bloque nacional opositor".

La Prensa. 21.10.2009. "Organizaciones civiles llaman a enfrentar dictadura".

La Prensa. 22.10.2009. "Unidad total contra dictadura de Ortega".

Nettsider:

Belli, G. 21.10.2009. "Ovejas todos?"

http://www.elnuevodiario.com.ni/opinion/59934

Latinobarómetro. 2008. "Informe 2008".

http://www.latinobarometro.org/docs/INFORME_LATINOBAROMETRO_2008.pdf

Fra alkoholisert bråkmaker til nasjonalhelt

2009-10-22T09:49:00.000-07:00

Verdens mest kjente nicaraguaner akkurat nå heter Vicente Padilla. Han er fra Chinandega og er pitcher for Los Angeles Dodgers. I løpet av 2009 har han blitt utskjelt i media for useriøs oppførsel, han har hatt svineinfluensa og han har fått sparken av sin forrige klubb, Texas Rangers. Likevel står han nå frem som en av de store stjernene i baseball og i løpet av den siste måneden har han vært en av hovedgrunnene til at Los Angeles Dodgers fortsatt har mulighet til å vinne det mest prestisjefylte trofeet i Baseball; The World Series.

Padilla har alltid hatt talent på baseballbanen, men har rota det til for seg selv utenfor. Ikke lenge etter at han ble hentet fra Nicaragua til USA og Major League fikk han rykte på seg for å være glad i alkohol. I starten lot det seg for så vidt greit å kombinere og Vicente var helt om dagen og helt om natta. Men ting forandret seg likevel etter noen år i USA. I 2002 hadde han en svært god sesong for Philidelphia og han ble tatt ut til seriens All Star lag, men unnlot å møte opp på banen da han ifølge rykter skulle ha drukket seg full i klubbhuset før kampen[1]. Etter denne episoden har det stort sett gått nedover med Padilla. Han har vært mye skadet og har oppført seg svært lite sportslig i tiden han har vært borte fra banen. Få av Padillas ugjerninger er offisielt bekreftet. Likevel skal han, i følge uoffisielle kilder, ha organisert hanekamper (som er en kriminell handling i USA), vært offentlig beruset utallige ganger og han skal ha vært med i en bilulykke der en av hans beste venner omkom. Alt dette i løpet av tiden i han var på lønningslista til Philadelphia[2]. Vicente Padilla ble sett på som uønsket i klubben i 2005 og gikk ufrivillig over til Texas Rangers.

Mange nicaraguanske sportskribenter har skrevet svært symbolladede kommentarer om Padillas karriere[3]. Han som kom fra enkle kår i Chinandega med et stort potesial havna i ulykka da han opplevde suksess ute i den store verden. På mange måter har han personliggjort det mange nicaraguanere mener er nicaraguansk ukultur; stort talent fra naturen side, men dårlig holdning og uprofesjonell oppførsel.

Karrieren til Padilla så ut til å være slutt i august da han fikk sparken fra Texas Rangers på grunn av hans "poor personal hygiene" og at han ble: ”regarded as a disruptive clubhouse presence”[4]. Overraskelsen var derfor stor da storlaget Los Angeles Dodgers viste sin interesse og skrev kontrakt med den utskjelte nicaraguaneren. Padilla fikk en siste sjanse og denne gangen ser de ut som om rebellen har funnet tilbake til sitt gamle selv. Kasteren fra Chinandega har storspilt og har vært en av Los Angeles viktigste spillere på veien mot sluttspillet og i de første kampene i semifinalene.

Det er interessant å se hvordan nicaraguanske medier nå har endret tone. Journalister har gått fra å beskrive Padilla som den ukontrollerbare rebellen som tusler bort sitt talent på fyll og fanteri, til å hylle helten som storspiller på tross av sin uryddige bakgrunn[5]. Sportsjournalister har som nicaraguanerne flest lært nødvendigheten av å ikke dvele ved ens dramatiske fortid og har derfor kortet ned veien fra sorg til glede. Padillas historie har gått fra å symbolisere ukultur og misere til å symbolisere iboende talent og evne til å trosse motgang.

[1] http://www.absoluteastronomy.com/topics/Vicente_Padilla

[2] http://archivo.elnuevodiario.com.ni/2004/febrero/02-febrero-2004/nacional/nacional10.html

[3] http://archivo.elnuevodiario.com.ni/2004/febrero/02-febrero-2004/nacional/nacional10.html

[4] http://vivalavidro.wordpress.com/2009/10/20/vicente-padillas-resurgence-raises-serious-questions-is-swine-flu-baseballs-new-peformance-enhancing-drug/

[5] http://www.elnuevodiario.com.ni/deportes/59842

Det er dyrt å være fattig

2009-09-29T16:20:00.001-07:00

I El Nuevo Diario oktober i fjor var det en artikkel om fattigfolk i Managua som hadde fått hjemmene sine ødelagt av elva som steg i regntiden. Journalisten spurte dem hvorfor de hadde bygget hus så nær elva, de burde jo ha visst at vannet stiger hver oktober, og fikk svar at det var den eneste plassen de kunne bygge uten å måtte betale for tomta. Videre spurte journalisten de husløse om hva de nå skulle gjøre og fikk det oppsiktsvekkende svaret: Nå venter vi til vannet synker slik at vi kan bygge på nytt.

Fattigfolk i Managua og andre steder har ikke råd til å kjøpe seg tomt, de har ikke råd til å bygge seg et solid hus som tåler regntiden og de har i hvert fall ikke råd til å betale for forsikring. Sannsynligvis vil akkurat det samme skje igjen om en måned når vannstanden i elva stiger. De samme folkene vil på nytt se at huset deres vil bli tatt av elva og de vil på nytt bygge opp sine skur når elva er tilbake i vanlig vannstand.

Fattiges strategier for å overleve er sjelden lønnsomme på lang sikt. De fattiges onde sirkel er at en må ha økonomisk trygghet og forutsigbarhet for å kunne planlegge fremtiden slik at en får økonomisk trygghet og forutsigbarhet.

Folks mangel på kapital gjør at en hele veien må nøye seg med kortvarige løsninger, og dette bærer nicaraguanske småbutikker (pulperias) preg av. Bortimot alle varer kan selges til stykkpris. Folk kjøper sigaretter, karameller og egg enkeltvis, og det kjøpes porsjonspakker av smør, matolje og sjampo - selv om varene blir billigere av å kjøpe en hel pakke. Apoteker selger også enkelttabletter. Til og med antibiotika selges som enkeltpastiller enda det bare gjør vondt verre om en ikke fullfører hele behandlingen.

Det er alltid noen som tjener penger på en slik kapitalmangel.

Det finnes mange historier om storbønder som hadde en egen pulperia på haciendaen sin slik at landarbeiderne, som sjelden hadde penger eller tid til å reise til byen og kjøpe billige matvarer på markedet, måtte kjøpe sine varer til overpris i deres eneste nærbutikk. På denne måten klarte storbønder å få resirkulert store deler av lønningene de hadde betalt til sine arbeidere.

Denne strategien er fortsatt lønnsom, også blant bistandsaktører.

Bistandsdelen av ALBA; ALBA-CARUNA, som titulerer seg som: Esperanza para los pobres, amenaza para las élites(Håp for de fattige, trussel for eliten) ”tildeler” hus til trengende Nicaraguanere blant annet i Ciudad Sandino utenfor Managua. Disse bistandshusene må tilbakebetales med 80$ i måneden over 30 år. Det vil si 960$ i året og en samla pris på 28800$. På enkelte måter er dette et prisverdig tiltak som gjør det mulig for nedre middelklasse å få sitt eget tak over hodet, men når markedsverdien på disse husene i dag er cirka 13000$ ville det absolutt lønt seg å betalt tilsvarende hus i kontanter.

På grunn av lave lønninger og forholdsvis dyre møbler og husholdningsartikler er det også vanlig å kjøpe varer på avbetaling. Sparepenger er noe de færreste har tilgang til og de fleste betaler avdrag hver fjortende dag i halvannet eller to år når de kjøper ny komfyr eller kjøleskap. Det er vanlig å få utbetalt lønn hver andre uke og dette er noe butikkjeder som Curacáo og Gallo mas Gallo utnytter. Ved å la kundene betale kjøleskapet eller komfyren i 36 eller 52 avdrag får butikk-kjedene tilbakebetalt halvannen til to ganger utsalgsprisen.

Disse kortsiktige økonomiske strategiene kan sees på som et metonym for Nicaraguas plassering i verdensøkonomien. Kapitalmangel og avhengighet av utenlandske aktører har gjort at den nicaraguanske stat har hatt vanskeligheter med å satse på langsiktige politiske programmer som skaper trygghet og forutsibarhet for det nicaraguanske folk og en har vært nødt til å satse på kortsiktig overlevesstrategier. Både for fattigfolk i Managua og staten Nicaragua er det dyrt å være fattig.

Av Olav Eggebø

Lancaster,Roger: ”Coping with Less” I Life is Hard: Machismo, Danger, and the Intimacy of Power in Nicaragua. University of California Press.1992.

http://www.laprensa.com.ni/archivo/2009/junio/10/noticias/nacionales/332228.shtml

Bønner og Corn Flakes

2009-09-25T08:58:00.001-07:00

Under et middagsbesøk i Matagalpa hos Doña Fidelina og Don Ernesto snakket vi om spisevanene deres i USA mens de bodde der. - Det finnes ikke bedre bønner enn de nicaraguanske, mente Fidelina. Det var vanskelig å få tak i gode bønner i Michigan, men likevel spiste familien bønner to eller tre ganger om dagen under oppholdet. For å få tak i meksikanske bønner, (-Ikke like gode som de nicaraguanske, men det beste en kunne få tak i USA, i følge Doña Fidelina) måtte de reise til Detroit som er cirka en time biltur unna, og det prøvde de å gjøre en gang i uka. Fidelina fortalte videre at matvanane endret seg da de kom tilbake til Matagalpa -Nå spiser vi Corn Flakes til frokost, der spiste vi Gallo Pinto.

Det at familien til Fidelina fortsatte med å spise bønner selv om de bodde i USA er ikke uvanlig blant immigranter. Fidelina og Ernesto bodde i USA i 13 år. De levde i en by der de var de eneste latinos. Det eneste stedet hvor de kunne snakke spansk, og spise bønner, var hjemme hos familien. Fidelina forteller at eksiltilværelsen gjorde familien mer sammensveiset. Det å holde på tradisjoner og å bevisst forsette å leve livet som det ble levd i Nicaragua ble viktig for foreldrene (deres barn var 13, 11 og 9 da de forlot Nicaragua). Det var viktig at barna våre ikke skulle glemme hvor de kommer fra, sier Fidelina.

Denne historien er lik mange andre migrantbeskrivelser. I møte med det nye og forskjellige blir det gamle og kjente tillagt mer verdi, det som gjør en spesiell og unik (om det er aldri så hverdagslig) blir lagt merke til og gjort viktig, først og fremst av immigrantene selv, men også blant deres nye naboer.

Det jeg syntes var mest originalt var at familien begynte å trappe ned på bønnespisingen etter at de kom tilbake til landet som flyter over av bønner. Betydningen av bønner og betydningen av Corn Flakes er forskjellig i de to landene. Cornflakes er en like vanlig frokost i USA som Gallo Pinto er i Nicaragua. Utenlansdsoppholdet hadde gjort Fidelina mer bevisst på sitt eget og familiens forbruk. Hun hadde opparbeidet seg en type distanse som gjorde det mulig for henne å bruke matvaner som sosiale tegn. Det at familien fortsatte med nicaraguanske spisevaner i USA var med på å gjøre deres tilhørighet synlig, og når de gjorde motsatte av majoriteten også i Nicaragua gjorde de deres eksiltiværelse og sin utilpasshet synlig.

Selv om de hadde kommet tilbake var det umulig å fortsette å leve sitt liv som om de aldri hadde vært borte.

For det første har Fidelina med familie en annen erfaring; de har opplevd livet i USA, på godt og vondt. For det andre er de samtidig fremmedgjort fra sine nåværende naboer ved at de har gått glipp av begivenhetsrike år i Matagalpa (år med borgerkrig, handelsblokkade og økonomiske-vanskeligheter). De tilbakevendte immigrantene oppdaget plutselig at tiden i Nicaragua ikke hadde stått stille; det som engang var kjent, kjært og forutsigbart ble nå opplevd som fremmedartet.

De tilbakevendte har tilknytning til to land og to kulturer. I følge ordtaket blir du hva du spiser, og Fidelinas endring i frokostvaner kan være et eksempel på at det å vise sin tokulturighet i Matagalpa blir gjort mer eller mindre på samme måte som de viste sin nicaraguanskhet i USA. Eksempelet kan fortelle noe om forholdet mellom tilknytning og geografi. ”Hjemme” for Fidelina er ikke dagens Matagalpa, ”hjemme” var Matagalpa før borgerkrigen.

Av Olav Eggebø

Etnisitet i grenseland

2009-09-23T21:54:00.001-07:00

”They are taking our culture away” sier Garifunafolket på østkysten av Honduras (Kirtsoglou og Theodossopoulos 2004). De er turistbransjene som iscenesetter og selger dette folkets tradisjonelle dans, og Garifunaene føler at de mister kontroll over reproduksjonen av egne tradisjoner. Turistbransjene selger ikke den ekte varen, klager de. Men er kultur noe som kan stjeles? Er det noe fysisk? Det er en vanlig tanke at kultur bor i ting (Berkaak og Frønes 2005), at den er materiell og dermed ødelegges hvis tingen går i stykker eller endres. Kultur kan også tenkes å bo i kulturelle uttrykk som dans, klær og kunst. De må se ut, utføres eller lages på en bestemt måte, hvis ikke flytter kulturen ut. Bare tenk på vår bunadsdebatt; stoffet må ha en spesiell farge og være av en bestemt type, kjøpt på Husfliden og helst brodert og montert av bestemor. Hvis ikke er den ikke ekte. (En global sidekommentar her er at Husfliden nå ansetter syersker fra Kina. Får vi da kinesiske bunader?)

I min masteroppgave viser jeg at i Verdensarvbyen Trinidad de Cuba er det materielle underordnet menneskers forventninger, blikk og tolkninger. Kulturen bor ikke i husvegger, bilder eller kjoler, men blir til i menneskers møter med tingene. Det er menneskene som gjør kulturen, med hjelp av forskjellige ting, og ikke omvendt. Det er i møtene det skjer.

Etnisitet beskrives også ofte som en innebygd egenskap. Noe man er født med. Barth hevder derimot at etnisitet først blir relevant og spilles ut i møtet med andre, med fremmede som ikke er del av gruppen (1969). Etnisitet blir slik en faktor som spilles ut når man ønsker å skille seg ut, markere seg, gjøre egen identitet tydelig. Den er relativ og situasjonell. Man kan velge å spille på sin etniske bakgrunn, eller ikke. Men man kan ikke alltid velge hvordan forestillingen tolkes.

Jeg hadde vært i León en uke da jeg ble invitert med på åpningen av en barneskole som i følge min lokale venn lå i en barrio hvor det bodde flere med bakgrunn fra østkysten, der Nicaraguas resterende urfolksgrupper holder til. En canadisk bistandsorganisasjon som delvis var støttet og drevet av forskjellige canadiske urbefolkningsgrupper hadde bidratt med penger og arbeidskraft, og nå hadde fem unge representanter fra denne organisasjon kommet til León. Det var satt opp en scene foran det halvferdige skolebygget, og foran den provisoriske plattformen satt jeg og et femtitalls nicaraguanske skolebarn på harde stoler. Ingen av dem så ut til å ha blod fra østkysten.

Forestillingen startet med at rektor takket de canadiske ungdommene for hjelpen. Så introduserte hun to små nicajenter som med hennes ord skulle framføre ”en tradisjonell nicaraguansk dans”. Jentene hadde på seg fargerike, vide kjoler, og mens de danset satt deres skolekamerater uoppmerksomme og snakket seg i mellom. De to jentene spilte ut sin tradisjon, men den ble ikke mottatt av publikum. Det var kanskje ikke deres tradisjon? Bare de fem canadiske ungdommene fulgte med. Visste de hva de så på? Etter dansen var det deres tur. De snakket engelsk, og ble oversatt til spansk. Alle fem hadde indianske trekk, og en av dem, en jente kledd i selskinnskåpe og skinnstøvler, sa at hun alltid hadde drømt om å få dele sin indianske bakgrunn med andre amerikanske urfolksgrupper. Nicabarna skjønte ikke hva hun sa, lo litt, og da denne drømmen ble oversatt til spansk så de ikke mye klokere ut. Så begynte jenta å danse og synge, rundt i ring med en øks i hånda. Nicabarna fulgte spente med. Jeg lurer på hva de så. Hadde de hørt om is, seler og igloer? Så leste en av de andre besøkende, en gutt kledd i frynsete skinnklær og baseballcap, opp et lokalt eventyr om arktiske dyr. Han ble oversatt til spansk, men publikum så ut til å miste interessen ganske fort. De snakket seg i mellom, spørrende. Probablemente lost in translation. De var ikke med på scenen, på leken, de deltok ikke i iscenesettelsen av denne (for dem) fjerne etniske identiteten. Og svetten så ut til å renne under skinnsklærne.

Etter forestillingen skiftet de fem besøkende til vanlige klær, og ble sittende for seg selv. De snakket ikke spansk. Jeg spurte jenta med øksa om hun var fornøyd med forestillingen. Hun strålte og sa at det betydde mye for henne å få dele sin historie med andre urfolk. Jeg ble sittende og lure på hva som egentlig ble delt denne ettermiddagen. Og om etnisiske roller kanskje er noe som gjør seg bedre på en scene enn i hverdagen.

Av Nina Alnes Haslie

Kilder:

Barth, F. 1969. Ethnic groups and boundaries; the social organization of culture difference. London: Little, Brown Book Company.

Berkaak, O. A. og Frønes, I. 2005. Tegn, tekst og samfunn. Oslo: Abstrakt forlag.

Kirtsoglou, E. og Theodossopoulos, D. 2004. ””They are taking our culture away”. Tourism and culture commodification in the Garifuna Community of Roatan”. I: Critique of Anthropology, Vol. 24 (2). S. 135-157.

Blikk og bevegelse. Om MENN og kvinner.

2009-09-21T12:40:00.001-07:00

Machismo. Mucho macho. Machomenn. Vi bruker disse ordene, men hva ligger bak dem? Det handler om blikk og bevegelse, om definisjonsmakt og avmakt. Hvem er den aktive, den seende, hvem blir sett på og hvem kan bevege seg fritt? Det er snakk om machismo. Om måten menn i Latin-Amerika ser på, tenker om og behandler kvinner på. Et fantastisk komplekst tema. Vi snakker om mange millioner mennesker. Man kan vanskelig si noe generelt sant om alle disse mennene. Annet enn at utøvd machismo er et problem for kanskje like mange millioner kvinner i denne regionen. Og ikke bare her. ”Vær forsiktig, machismo dreper,” står det på plakaten over. Men hva skjer før det kommer så langt? Hvilke mange små, hverdagslige handlinger konstituerer menns makt over oss? Hva betyr machismo på bakken?

Jeg har foreløpig bare empiri og erfaring fra to land i denne regionen, Cuba og Nicaragua. Cuba var ille. Nicaragua er foreløpig bedre. I begge land har jeg utført løpetesten. Den er ikke spesielt vitenskapelig, men sier noe om forholdet mellom hunkjønn og hankjønn på disse to stedene, Trinidad de Cuba og León, Nica. Mellom meg og mennene jeg møtte og møter der. I begge land hadde jeg på omtrent det samme antrekket, løpetights til midt på leggen, treningstopp og t-skjorte. På Cuba løp jeg mellom seks og sju om morgenen på grusveier rundt en mindre by, i Nicaragua løper jeg på stranda rundt ni på morgenen, når det er lavvann. På begge steder er det mange menn. På Cuba ville jeg i løpet av tre kvarter få slibrige kommentarer og røntgenblikk slengt etter meg og over meg minst hvert femte minutt, og på visse strekninger hver femte meter. Jeg løp to til tre ganger i uka, og minst én gang i uka møtte jeg også en eller flere blottere. Mennene så, stirret, kledde av meg med blikket, og jeg kunne ikke annet enn å løpe mellom dem, forbi dem, fra dem. Jeg var fanget. Som deres underholdningsobjekt. Hver gang jeg prøvde å stoppe og svare ble jeg hånet, ledd av, ikke forstått. Kommentarene ble bare verre. Deres selvbilde og machoego vokste, fordi jeg viste dem oppmerksomhet. Deres kjønnslige verdensbilde ble bekreftet: Menn ser, kvinner ser ned. Det var ikke hver uke jeg orket å løpe.

I Nicaragua blir jeg også glant på, men flere ser vekk, framover, på andre ting. Og kommentarene er ikke så vulgære, så direkte, så krenkende. Noen heier bare. Her løper jeg også mellom tre kvarter og en time, rundt to ganger i uka, og jeg har nå på en måned bare sett én blotter, og på noen løpeturer har jeg ikke fått en eneste kommentar. Hva betyr dette? Mine løpetester er små møter mellom meg og noen menn. De holder ikke som basis for noen teori om generell diskriminering. Men de sier noe om forholdet mellom menns blikk og lyst og kvinners kropper. Da jeg bodde i Oslo løp jeg ofte langs Akerselva. Der var jeg usynlig, på en god og trygg måte. Jeg var en løper, ikke en jente. Machismo begynner med og holdes ved like gjennom ideen om at kvinner først og fremst er et kjønn som menn har disposisjonsrett over. Hver dag. Når som helst.

Men dette er ikke bare et latinamerikansk fenomen. Jeg har også bodd i lengre perioder i både Spania og Italia, og ble nesten daglig behandlet på samme måte der. Som et kjønn. Som noe man kunne gjøre omtrent hva man ville med. I Sør-Italia løste jeg det ved å aldri bevege meg rundt uten en av mine tre vertsbrødre. På Cuba ble jeg adoptert av et salsaorkester på 16 mann, slik at jeg til enhver tid hadde anstand. Så lenge jeg ble sett på som deres eiendom ble jeg i hvert fall ikke plaget av andre. Og det er ikke dumt å ha 16 dansepartnere. Men av og til har jenter lyst til å danse alene. Eller gå alene til skolen. Eller bare være i fred. Hva da?

Av Nina Alnes Haslie

Om stater, sjeler og synkretisme

2009-09-14T12:36:00.000-07:00

"José Arcadio Buendía, cuya desaforada imaginación iba siempre más lejos que el ingenio de la naturaleza, y aun más allá del milagro y la magia, pensó que era posible servirse de aquella invención inútil para desentrañar el oro de la tierra".

(Márques 2007: 10).

Religionsutøvelse kan også handle om fantasi, kreativitet og overlevelsesevne. Og en dose magi. For hva skjer når en streng og mørk katolsk kirke møter mennesker med de forskjelligste verdensbilder? En region hvor det allerede er flytende grenser mellom guder og mennesker? Og hvor sjel og kropp ikke er adskilt (Fischer og Hendrickson 2003), hvor ingenting er bare svart eller hvitt, hvor naturen lever og ånder og hvor alt det uforklarlige allerede har fått mangfoldige forklaringer. Jo, forhandlingene kan starte. Og resultatene har ingen kontroll over.

José Arcadio, en av hovedpersonene i Márquez’ fantastiske bok Tusen års ensomhet, har i følge sin forfatter en fantasi som går lenger enn naturen, miraklene og magien. Han får demonstrert en magnet, synes den virker helt unyttig, og tenker straks ut en alternativ måte å bruke den på. Jeg skal ikke hevde at religion er unyttig, men argumentere for at religion brukes og leves på mange alternative måter. Og at alternativene kan være vel så viktige og riktige som originalutkastet.

I Latin-Amerika var staten og kirken lenge knyttet tett sammen (Gill 1998). Og den katolske kirkes tidlige historie i Latin-Amerika er ikke hyggelig lesning. (Deres nyere historie er heller ikke bare lystig, men det får bli en annen diskusjon). En av feilantakelsene til denne mektige koalisjonen mellom politikk og religion var at sjelene til folk også kunne underordnes det nye verdensbildet på en enkel måte. Det er imidlertid ingen direkte linje mellom staten og individuelle sjeler. Statlig politikk legger føringer på folks liv, men det er også store spillerom for egne tolkninger, som Latin-Amerikas mange varianter av livssyn viser.

I den senere tid har også flere kirkesamfunn funnet veien til denne regionen (Stoll 1990), og målet er flere omvendte sjeler. Men det ligger i ordet omvende at man også nødvendigvis vender seg fra noe. Og noe av dette gamle blir med videre. Man skifter ikke verdensbilde fra en dag til en annen. Sola blir ikke til Jesus over natta. Men de kan kombineres, hvis man må, og hvis - for eksempel - noen truer med å drepe deg hvis du ikke ber til deres gud. Og her kommer synkretisme inn. Man kan si at det er en salig (eller magisk) blanding av forskjellige religioner, verdensbilder, trossamfunn, ånder og guder i denne regionen. Det er uklare grenser mellom de forskjellige måtene å tro på, og synkretisme betyr nettopp en blanding. En pragmatisk blanding mellom gammelt og nytt, mellom det nyttige og det magiske, mellom det praktiske og det nødvendige. Nye helgenbilder får gamle navn. Gamle symboler får nye betydninger. På Cuba limte de afrikanske slavearbeiderne bildene av sine egne guder bakpå bildene av de katolske helgenene, som spanjolene tvang dem til å tilbe. Fremdeles i dag har alle katolske helgener minst to navn. De fleste like verdifulle, for menneskene som bruker dem. Avhengig av situasjonen. I Latin-Amerika er heller ikke Jomfru Maria bare Jomfru Maria. Hun rommer også mange andre betydninger. Noen gamle, noen nye. De fleste en kombinasjon.

Også i León gater finnes det forskjellige guder. På bussene står det at Jesus er vår Señor. Er han virkelig det, for alle? “Måtte Gud velsigne deg!” sa taxisjåføren da jeg hadde betalt. Kunne han like gjerne ha sagt ha en god dag? Hva betyd gud for ham? På den korte veien hadde vi passert to evangeliske menigheter, begge i ekstase etter lyden å dømme, og hver gang korset taxisjåføren seg og kysset hånden sin til slutt. “Gud betyr ingenting for meg!” Sier en annen venn til meg en dag. Men han korser seg hver gang han passerer en kirke. Hvem er hans gud? En tredje lokal venn foreslo for meg å gå til en brujero, en trollmann, hvis jeg ønsket “ting gjort”. Han hadde selv benyttet seg av deres kunster, og sverget på at det virket. “De kan for eksempel forbanne folk”. Er det religion? Den samme mannen har et helgenbilde rundt halsen.

Evangelister er blitt forsøkt kastet ut av Latinamerika ved flere anledninger. Det ser imidlertid ut som om de er her for å bli, men hvis jeg var dem ville jeg ikke vært for sikker på at jeg ikke preket for døve ører. Eller at magneten ikke ble brukt til helt andre ting enn den opprinnelig var ment for.

Av Nina Alnes Haslie

Kilder

Fischer, E. og Hendrickson, C. "Kaqchikel Hearts, Souls and Selves: Competing religions and worldviews". I: Tecpán Guatemala: A modern Maya town in global and local context. 2003: Kapittel 5. Boulder-New York: Westview Press

Gill, A. "A brief history of church-state relations in Latin America". I: Rendering unto Caecar: The catholic church and the state in Latin America. 1998: 17-40. Chicago: The University of Chicago Press.

Márquez, G. M. 2007 (1967). Cien años de soledad. Madrid: Real Academia Española

Stoll, D. "The invation of sects in Latin America". I: Is Latin America turning protestant? The politics of evangelical growth. 1990: 1-23. Berkelely-Los Angeles-London: University of California Press

Kaffeproduksjon og kaffehierarki

2009-09-10T07:12:00.000-07:00

Nicaragua har mange byer hvor dyrking og foredling av kaffe er den viktigste inntekstkilden. Felles for slike byer som Matagalpa, Jinotega og Esteli er at de alle ligger oppe i fjellene hvor klimaet er noe kjøligere. Dette er relativt nye byer, i betydningen at de ikke er klassiske koloniale sentra, og alle vokste frem etter 1850 da kaffeproduksjonen starta i Mellom-Amerika. Kaffen dyrkes i fjellsidene rundt byene og selges til lokale grossister i byen. I byen blir også kaffen tørket og pakket slik at den er klar for eksport, og det er her bøndene kjøper sine jordbruksredskaper.

Som i de aller fleste andre kafferegioner har kaffebyer i Nicaragua et klart definert økonomisk hierarki, med store økonomiske, politiske og sosiale forskjeller innad i samfunnet. Det er store forskjeller mellom landeier og leilending, ikke bare økonomisk, men like mye sosialt og politisk. En har sett denne hierarkiseringen mer eller mindre fra byenes grunnleggelse, rundt 1850.

Hvis en ser på kaffeproduksjonens historie kan en se hvordan mønstre i samfunnsstrukturen ble dannet.

Da den nicaraguanske stat på midten av 1800-tallet plutselig så verdien av egne eksportinntekter, ble forholdene lagt til rette for kaffeproduksjon. Jordeeiendommer som opprinnelig tilhørte indianske communidades ble delt ut av de liberale regjeringene til dem som ønsket å starte med eksportproduksjon av kaffe. Nybyggerne fikk omtrent like mye jord, og det kom interesserte både fra de større sentraene i regioner som León, Granada og Managua, i tillegg til europeiske immigranter som flytta over Atlanteren for å søke lykken.

I teorien lå forholdene til rette for et egalitært samfunn, da eiendommene som ble delt ut var mer eller mindre like store, og kaffeproduksjonen er en enkel form for jordbruk der en trenger lite materiell for å starte produksjonen og det tar kort tid fra en planter sin første busk til en kan begynne å høste avlingene. Likevel så en at det dannet seg store økonomiske forskjeller bønder imellom.

Denne regionen er usikker på mange måter, og det er mange usikre variabler som påvirker jordbruket. Klimaet, med orkaner, tropiske stormer og tørkeperioder, den politiske situasjon, med militærkupp, revolusjoner og invasjoner samt ustabile priser i verdenshandelen var alle faktorer som gjorde det vanskelig å bedrive eksportjordbruk uten et økonomisk eller sosialt sikkerhetsnett. Folk hadde forskjellige måter å takle denne usikkerheten på og det ble store forskjeller mellom dem som klarte å tilpasse seg og dem som ikke klarte det.

Det dannet seg også mønstre i tilpasningsformene. Det som startet som likeverdige relasjoner mellom likeverdige aktører ble over tid til patronage. Tidligere likestilte nabobønder fikk et ujevnt forhold ved at den ene parten hadde en tendens til oftest å trenge hjelp i den gaveøkonomien hvor alle hjelper alle, mens den andre måtte yte hjelp. Et dårlig år med dårlig avling eller dårlige priser gjorde at de som ikke klarte seg til neste høst måtte låne penger, selge eller pantsette jord hos de som hadde bedre økonomisk margin. En slik materiell gjeld som en ikke klarer å tilbakebetale fører ofte til at den skyldige part er nødt til å tilbakebetale med sosial underordning, og det skulle ikke mange dårlige år til før naboer som tidligere hadde samme status ble til mektig storbonde og ydmyk leilending.

Charlip, Julie A:"At Their Own Risk. Coffee Farmers and Debt in Nicaragua, 1870-1930, Duke University Press, 1998.

Paige, Jeffery M: ”Coffee and Power, Revolution and the Rise of Democracy in Central America”. Harvard University Press, 1997.

The Latin American Hero

2009-09-07T17:52:00.000-07:00

Europeiske og nordamerikanske helter er de som har vært med på å bygge opp noe. Heltene er de som har grunnlagt nasjoner, byer eller forretningsforetak. Winston Churchill, Charles de Gaulle, Einar Gerhardsen og Bill Gates er nasjonalsymboler og får gater og parker oppkalt etter seg. Det er de som bygde landet og de får kredibilitet og blir idolisert for akkurat dette. Latin-Amerikanske helter blir trukket frem dyrket for andre og totalt forskjellige grunner.

Latin-Amerikas historie og samfunnsstrukturer er preget av store forskjeller mellom de som har penger og makt og de som ikke har det. Få på toppen har makt over store folkemengder, og latinamerikanere flest er vant med å kjempe mot strømmen. Kamp og motstand blir brukt som metaforer på latinamerikanske liv. Frasen ”Mientras que estamos vivos, todavia podemos seguir luchando” (Så lenge vi lever, kan vi forsette å kjempe) blir hyppig brukt for å forklare ens livssituasjon. Og svært mange latinamerikanere har mer erfaring i å kjempe i mot enn å styre selv.

Flesteparten av de som har fått heltestatus; de som får gater, parker og flyplasser oppkalt etter seg har fått sin status ikke for hva de har bygd opp, men for den motstanden de har utøvd. Selv om en har presidenter og kolonister på pengesedler og på frimerker er det motstandshelter og martyrer som kler latinamerikanske tskjorter og husvegger.

”For å forstå de levende i Nicaragua viste det seg nødvendig å begynne med de døde”, skriver Salman Rushdie etter sitt besøk i Nicaragua, og viser til hvordan enkelte blir dyrket etter sin bortgang. Nicaraguas internasjonale flyplass er oppkalt etter opprøreren Sandino, de to største bussterminalene er oppkalt etter sandinist- og geriljamartyrene Israel Levittes og Roberto Huembes, og baseballigaen har fått sitt navn av German Pomares som også døde i kamp. Dette er opprørere, det er de som sa nei til overmakten, de som viste sin egen vilje og døde i kampen. Selv om det gikk dem ille i deres kamp blir deres integritet og deres personlige engasjement trukket frem og idolisert. Deres mot og deres evne til å trosse det etablerte blir misunt av mange som kjemper sin daglige kamp for å holde hodet over vannet.

Dette faktum at motstandshelter blir tillagt større moralsk verdi gjør at mange politikere heller vektlegger sin kamp mot overmakten enn sine egne personlige bragder. I valgkampen i 1990 fikk Violetta Chamorro mye gratis da hun bevisst fremstilte seg som sin manns (martyren Pedro Joaquin Chamorro) enke.

Selv mektige veteran-presidenter som Fidel Castro og Hugo Chavez klarer mesterstykket å plassere seg selv i offerrollen, og i mange tilfeller blir selv deres innerikspolitikk forklart og legitimert av deres kamp mot de store stygge politiske og økonomiske kreftene som truer deres lands frihet og integritet.

Dette var vist seg å være strategier som fungerer og som derfor fortsatt blir brukt. Så lenge latinamerikanske liv blir betraktet som en kamp mot overmakten vil den latinamerikanske helten fortsette å være rebell.

Rushdie, Salman: “Jaguarens smil: En reise i Nicaragua. Oslo: Aschehoug. 1987.

Av Roger Osorio og Olav Eggebø

Stat mot kirke

2009-05-08T10:28:00.000-07:00

I forrige uke ble en e-post fra en av Daniel Orgegas nærmeste rådgivere Orlando Núñez publisert i media. E-posten var sendt fra et av kontorene til Consejo de Comunicación y Ciudadanía som er styrt av Rosario Murillo, Ortegas kone, stabsjef og kommunikasjonsrågiver. Tittelen på e-posten var Relación entre la Iglesia y el Frente Sandinista. Dokumentet viser til en angivelig samtale mellom Núñez og Gregorio Raya, sognepresten fra Juigalpa. I denne samtalen skal Raya blandt annet ha uttalt at Vatikanet ser på Den Nicaraguanske kirke som en av de mest korrupte, at biskopene tar tusenvis av dollar fra donasjoner for å arrangere overdådige fester, og at prester og biskoper har damer og barn åpenlyst.

Etter teksten ble offentliggjort nekter alle for å ha noe med den å gjøre. Raya nekter for å sagt noe som helst til Núñez, Núñez nekter for å ha skrevet teksten og Rosario Murillo nekter for å kjenne til teskten. Forvirringen var total og for å prøve å glatte over denne pinlige situasjonen hadde Murillo en pressekonferanse der hun forklarte at deres datasystem har blitt hacket og at teksten sannsynligvis er blitt skrevet av en hacker. Svært få i kirken tror på denne forklaringen, de aller fleste tror at dette er en bestilt “drittpakke” som regjeringen ville bruke for svekke kirkens moralske stilling i Nicaragua.

Etter valget i fjor har kirken blitt en sterkere og sterkere kritiker av Orgegas politikk. Enkelte biskoper som Granadas Bernard Hombach og Estelis Abelardo Mata har vært svært frittalende de siste måneder og biskopenes uttalelser har på mange måter store gjennomslagskraft enn uttalelsene til opposisjonspolitikere som Montealegre og Jarquin.

På lørdag 9 mai er det planlagt et forsoningsmøte mellom Ortega og landets biskoper, og på dette møtet bør opprinnelsen til denne e-posten forklares. Ortega har vist at han evner å utmanøvrere kritiske opposisjonspolitikere, det spørs om han klarer å utmanøvrere kritiske biskoper på samme måte.

http://impreso.elnuevodiario.com.ni/2009/05/06/nacionales/100957

http://www.elpais.com/articulo/internacional/Guerra/abierta/Daniel/Ortega/Iglesia/catolica/elpepuint/20090507elpepuint_1/Tes

Beisbol

2009-04-29T10:02:00.000-07:00

På samme måte som det spilles cricket i landene der engelskmennene har vært kolonister spiller en baseball hvor USA har vært involvert.

Nicaraguanere lærte å spille baseball av amerikanske soldater og United Fruit Companys ansatte for cirka hundre år siden, og dette forløpet har en sett i de fleste baseballspillende land. I USA er baseball en sport i nedgang og flere og flere unge velger andre idretter enn baseball. Likevel er den globale interessen for sporten økende, da spesielt i Latin-Amerika og i Øst-Asia. I dag er tidligere bananrepublikker som Cuba, Puerto Rico, Dominikanske republikk, Venezuela, Panama og Nicaragua de ledende baseballnasjoner sammen med Japan og Sør-Korea. Og flere og flere av de største stjernene i Major League (ML) kommer fra disse landene.

Nicaragua har i dag tre spillere i den gjeveste ligaen. Vicente Padilla fra Chinandega spiller for Texas Rangers, Everth Cabrera fra Nandaime spiller for San Diego Padres og Devern Hanchack fra Pearl Lagoon spiller for Boston RedSox.

Historien til Devern Hansack var en ordentlig askeladdenhistorie. Hansack vokste opp i avsidesliggende Pearl Lagoon. Han fisket hummer på dagen og spilte baseball på kvelden til han ble oppdaget av USAske talentspeidere og fikk kontrakt med Boston Redsoxs. En kan uten å overdrive kalle det et karrieresprang; fra hummerfiske i Pearl Lagoon til en av de aller største sportsklubbene i verden. Hansack har likevel ikke glemt hvor han kommer fra, og han reiser tilbake til Costa Atlantica i ferier for å hjelpe familien med hummerfiske. Hansacks første tid i Boston var strålende og alle spådde ham en lysende fremtid, men det har ikke gått som håpet. Han har vært plaget med skader og benketilværelse og det kan være at han reiser tilbake til hummerfisket i Karibia om ikke så alt for lenge.

Hvis USA fortsetter å utvide baseballinteressen i landene hvor de har utplassert militære styrker går baseballen en lysende fremtid i møte. I dag har USA utplassert 500 000 militært personell i 700 baser i over 150 land. Hvis historien gjentar seg vil Irak og Afghanistan være baseballnasjoner om 10 år.

Hvis du vil ha en moralsk president i Latin-Amerika, velg en prest.

2009-04-27T14:47:00.000-07:00

Martha Lagos og flere med henne har vist er det bare en institusjon i Latin-Amerika som folk flest har tiltro til, nemlig den Katolske kirken. Dette faktum påvirket valget i Paraguay i fjor da folket valgte den romersk katolske biskopen Fernando Lugo til president med god margin.

Lugo er frigjøringsteolog og ble kalt de fattiges biskop. Han trakk frem sin ærlighet som en av grunnene for å stemme på ham i valget, og i november 2008 ble han den første venstreradikale president i Paraguay. Siden Lugo ikke er gift, gav han jobben som førstedame til hans eldre søster Mercedes Lugo, men nå viser det seg at Lugo har hatt flere og mer intime damebekjentskaper enn hva det passer seg for en prest.

13 april kom den første farskapssaken - Lugo innrømmet at han var far til 26 år gamle Viviana Carrillos barn, og at han gjorde henne med barn mens han var katolsk biskop. Barnet ble født i mai 2007, paven opphevde ikke Lugos sølibatløfte før juli 2008.

Uka etter kom en ny dame, Benigna Leguizamón med en ny farskapssak. Hun hevder at Lugo er far til et av barna henns. Barnet ble født i 2002, og Lugo skal han ha blitt kjent med Leguizamón gjennom sin jobb som biskop. Lugo har ikke innrømmet dette farskapet og nå krever Leguizamóns advokater at presidenten må bli DNA testet.

Siste sak, som har gjort Lugos fremtid som den moralske kandidaten mer eller mindre umulig, kom rett før helga da en ny dame hevder at Lugo er far til hennes 16 måneder gamle sønn. Presidenten har verken bekreftet eller avkreftet dette farskapet, men denne gutten er i hvert fall blitt oppkalt etter avdøde Pave Johannes Paul II, noe som passer seg for en biskopsønn.

Disse farskapsakene gjør at det er lett å være komiker i Paraguay for tiden.

En paraguyansk radio har laget Lugos velkomstmelding :Takk for at du har ringt presidentens sentralbord; For å snakke med resepsjonen trykk 1, for å registrere en farskapssak mot presidenten, trykk 2.

Presidentens bravader viser også igjen på klesmoten. En kan nå kjøpe tskjorter med både påskriftene No soy hijo de Lugo og Reconoceme papá Lugo.

En sang med tekstlinjen: Lugo tiene corazón, pero no usó el condón er den mest spilte på paraguyanske radioer den siste uken. Denne tekstlinjen viser til et paradoksalt faktum: Selv om biskopen bredrev hor både her og der, overholdt han ihvertfall pavens forbud mot prevensjoner.

Latin-Amerikas åpne armer?

2009-04-21T08:24:00.001-07:00

The Summit of the Americas er nå over og det var skuffende lite action. De aller meste gikk sivilisert for seg og til og med Chavez oppførte seg fint.

På forrige Summit var det Chavez som var den store stjerna og det var han som stakk av med all oppmerksomhet, men denne gangen var det Obama som var i rampelyset. På lørdag viste en meningsmåling fra Ibero–barometro at Obama var den best likte lederen på hele det amerikanske kontinent, og det var kanskje denne populariteten som fikk populisten Chavez til å tone ned sin vanlige anti-USAske retorikk.

Den enkelthendelsen som fikk mest oppmerksomhet på dette toppmøtet var Chavez` gave til President Obama: Eduardo Galenos bok fra 1971 “Latin-Amerikas åpne årer”. Denne boka var svært populær blant venstreradikale fra hele verden på 1970- og 1980- tallet, og har hatt stor innflytelse på latinamerikansk historiesyn. Galeanos historie forteller hvordan Latin-Amerika har blitt utnyttet de siste 500 år, først av spanjoler og portugisere deretter av nordamerikanere og andre kapitalister. Hovedargumetet til Galeano er at VI er fattige på grunn av at DE er rike og omvendt, for å bruke Galeanos metaforer er blodårene åpnet og Latin-Amerikas blod er blitt tappet. Denne typen historiesyn ble også omfavnet av latinamerianske høyrevridde ledere på 1980-tallet, siden det forklarte at fattigdom ikke hadde noe med interne problemer og korrupsjon å gjøre; den var forårsaket av global kapitalisme.

Denne måten å se verden på har tapt sin popularitet i siste tiår og “Latin-Amerikas åpne årer” har blitt latterliggjort blandt annet gjennom boka “Guide to the Perfect Latin American Idiot”. Populariteten fikk likevel en boost i løpet av helga. På fredag var “Latin-Amerikas åpne årer” amazon.com sitt 54 295 mest populære verk. På mandag, to dager etter Chavez` gaveoverrekkelse er boka den nest mest bestilte på samme nettside.

Bokgaven var en gammeldags, men likevel relativ subtil måte å bedrive USA-kritikk på. En som ikke var like subtil var Daniel Ortega som på fredag kom med en 50 minutt lang tirade der han anklaget Washington for bortimot alle Latin-Amerikas problemer de siste 200år. Ortega fikk ikke den responsen han nok hadde håpet på og det ble tydelig hvor majoriteten av de oppmøtte lederne hadde sin sympati. Det er åpenbart at Obama representerer en annen type USAsk politikk enn hans forgjengere og denne endringen gjør det verre for venstreradikale å få gjenklang for sine tradisjonelle argumenter. Det gode gamle slaveriargumentet, for eksempel, fungerte mye bedre mot Bush enn mot Obama. I sin egen tale svarte Obama : “Jeg tror, som tidligere talerne har sagt, at vi bør lære av historien, men vi må ikke være bundet av den.(…) Jeg kom ikke hit for å debattere fortiden. Jeg kom for å beskjeftige meg med fremtiden”.

Obama fikk positiv tilbakemeldinger fra de fleste amerikanske presidenter og han blir omtalt som en god lytter som ikke går hodeløst inn i debatter om de gamle uenigheter som blandt annet Ortega brakte til bords. På tross av all denne siviliserte oppførselen og den respektfulle lyttingen har det skjedd lite nytt på dette toppmøtet. Svært få nye ting har blitt bestemt og det endelige dokumentet som de oppmøtte presidentene stilte seg bak var en svært generell og intetsigende tekst med formuleringer som: “vi lover alle å arbeide for å bekjempe fattigdommen”og “vi skal kjempe mot organisert kriminalitet”.

Obama er flink til å si de rette tingene og å snakke folk etter munnen, det han ennå ikke har vist er slagferdighet og handlekraft. Det at amerikanske presidenter kan snakke sammen uten å gå i strupen på hverandre er fint og flott, men enighet og harmoni har liten verdi i seg selv om ikke denne enigheten blir brukt for å gjøre beslutninger som betyr noe for folk.

http://news.bbc.co.uk/2/hi/americas/8007472.stm

http://www.amazon.com/Open-Veins-Latin-America-Centuries/dp/0853459916

http://www.amazon.com/Guide-Perfect-Latin-American-Idiot/dp/156833236X

Rasisme i Nicaragua

2009-04-20T15:16:00.000-07:00

Rasisme i Nicaragua er ikke et offisielt anerkjent problem, og rasisme blir ofte underkommunisert som faktor for forskjellsbehandling. Imidlertid har det i vår vært en større debatt i nicaraguanske aviser der kommentatorer har mant til større engasjement om utfordringene i forhold til rasistiske praksiser. SAIH, den norske bistandsorganisasjonen finansiert av studenter, har prosjekt i på Atlanterhavskysten av Nicaragua, og skriver her om bakgrunnen for den første etterforskningen av rasediskriminering i Nicaraguas historie:

http://www.saih.no/Artikler/6965.html

Informasjon om SAIHs prosjekt i Nicaragua : http://www.saih.no/Bistand/Nicaragua/SAIH_i_Nicaragua/index.html

Nicaragua fristed for korrupte bråkmakere?

2009-04-17T08:35:00.000-07:00

Thailand's eksstatsminister Thaksin Shinawatra har vært i vinden i det siste. Etter han ble kastet ut av statsministerpalasset i 2006 på grunn av massive korrupsjonsanklager har han reist mer eller mindre hvileløst rundt i verden. Han hadde et opphold i England hvor han kjøpte og drev Manchester City fotball klubb i over ett år. Mens han var i England søkte han om politisk asyl, noe han ikke fikk innvilget. Han solgte da fotballklubben til en arabisk sheik og flyttet videre.

I februar 2009 var han på besøk i Nicaragua og hadde et besøk hos Daniel Ortega. Dette besøket medførte stor ståhei i nicaraguanske medier. Ortega ble kritisert for å omgås korrupte eks-statsledere offentlig, men saken ble fort glemt og "vennskapet" ble ikke omtalt før nå på onsdag.

Thaksin er hovedmannen bak opprøret i Thailand den siste uken . Hans uttalelser og hans tilhengere har vært hovedårsaken til de voldelige opptøyene som har ført til flere drepte. Den nåværende thailandske regjering ønsker å påtale Thaksin for dette, men Thaksin er forsatt i eksil og utenfor rekkevidde for thailandsk påtalemakt. Det eneste som thailandske myndigheter kunne gjøre var å kalle tilbake Thaksins rettigheter som statsborger og de gikk offentlig ut og annullerte hans thailandske pass nå på tirsdag.

Dagen etter Thaksins thailandske pass ble annullert uttalte nicaraguanske myndigheter at Thaksin har fått et diplomatisk pass fra Nicaragua. Thailands korrupte ekspresident er nå offisielt spesialambassadør for Nicaragua, og kuppmakerens nye jobb er å skaffe Nicaragua nye utenlandske investeringer.

Hvis Thaksin ikke er i stand til på skaffe utenlandske investeringer er jeg ganske sikker på at omtalen denne saken har fått kan skaffe Nicaragua flere korrupte eksilpolitikere.

http://english.aljazeera.net/news/asia-pacific/2009/04/200941644555101354.html

http://www.laprensa.com.ni/archivo/2009/abril/17/noticias/editorial/

Summit of the Americas

2009-04-14T09:29:00.000-07:00

17-19 april vil 34 amerikanske statsoverhoder møtes i Port of Spain i Trinidad og Tobago. Dette møtet er organisert av Organization of American States (OAS) og vil være det femte av sitt slag. På den offisielle agendaen finnes det 6 punkter: Velstand, energi, miljø, sikkerhet, demokratisk styresett og veien videre for amerikansk samarbeid.

Mange har uttalt seg optimistisk om dette toppmøtet og i forkant av møtet er det en generell positiv tone i de inviterte presidentenes uttalelser. En av hovedgrunnene til denne optimismen er forventningene til Barack Obama som den samlende og forsonende leder av “den frie verden”. Obamas administrasjon har allerede vist en vilje til et sterkere og mer harmonisk interamerikansk-samarbeid og dette møtet bli Obamas første virkelige mulighet for å sette samarbeidedsønskene ut i livet.

Den økonomiske krisen vil legge sterke føringer for diskusjonene i Trinidad og Tobago. Selv om krisen har hatt negative konsekvenser for alle amerikanske land blir den på en bisarr måte sett på som en mulighet mer enn som et problem. Møtet vil bli en slags samling i bånn, og alle lands ledere er interesert i en generell økonomisk vekst. Det er en tilsynelatende gjennomgående vilje for å styrke de interamerianske relasjonene, og det blir uttalt at veien fremover bør være interameriansk samarbeid heller enn interamerikansk konkurranse. Tidspunktet for møtet er fordelaktig og finanskrisen kan faktisk være med på å skape større harmoni mellom de amerikanske landene.

Den største stridsspørsmålet på dette møtet er, som på de tidligere interamerikanske toppmøtene, Cuba. Cuba er ikke medlem av OAS og er ikke invitert på dette møtet. Likevel vet alle involverte at hvis ikke det blir en større enighet om hvordan amerikanske land skal forholde seg til Cuba vil det ikke bli fred og fordragelighet i regionen. Obama er klar over dette og har prøvd på å forbedre forholdet mellom landene da han beluttet å lempe på reiserestriksjonene og pengeoverføringene fra USA til Cuba. Dette blir sett på som et skritt på veien, men det er fortsatt en lang vei å gå. Hvis Obama vil gjennomføre et toppmøte uten at folk som Chavez, Morales eller Ortega skal komme med sine lenge innøvde antiUSAske tirader, må han vise mer for å bevise at forholdet mellom USA og Cuba er på bedringens vei.

http://www.economist.com/world/americas/displaystory.cfm?story_id=13446630

http://www.miamiherald.com/news/americas/cuba/story/998681.html

CHANGE?

2009-04-04T09:58:00.000-07:00

Obama har vært flink til å love forandring. Mange har kritisert ham for å være flinkere til å snakke om forandring enn å faktisk gjennomføre den, men en har i løpet av de siste ukene sett flere bevis på at den nye administrasjonen ønsker å ha et annet type samarbeid med Latin-Amerika. Forrige administrasjon foretrakk i mange tilfeller befalinger fremfor samtale, og mye av det diplomatiske samarbeidet mellom USA og Latin-Amerikanske land innebar at USAske politikere fortalte de andre hvordan en skulle drive sin politikk.

I forrige uke var både visepresident Joe Biden og utenriksminister Hillary Clinton på besøk sør-for-grensen. I møte med Sentral-Amerikanske presidenter uttalte Biden:

"This administration is looking for a productive and respectful relationship, and we know that type of relationship initiates listening to each other. That is why we are here. I expect to listen to and learn from President Arias and the other leaders with whom I will meet tomorrow."

Nesten samtidig ble Hillary Clinton en av de aller første sittende USAske ministre som innrømmer at USA har hatt negativ innvirkning for sikkerhets situasjonen i Latin-Amerika. På spørsmålet - Er vi i USA medskyldige for den voldelige narkotraffikken? svarte Clinton:

“Our insatiable demand for illegal drugs fuels the drug trade(…)Our inability to prevent weapons from being illegally smuggled across the border to arm these criminals causes the deaths of police officers, soldiers and civilians.”

Positive intensjoner og innrømmelser har bortimot vært fraværenede i USAs utenrikspolitikk de siste 8 årene. Denne endringen i formen for det politiske samarbeidet er blitt veldig godt tatt imot i Latin-Amerikanske land og Obama er kanskje enda mer populær her enn nord-for-grensen.

Vi ser nå at ordene er forandret, det som gjenstår er å se om disse vakre ordene faktisk blir underbygget med handlinger.

http//www.nytimes.com/2009/03/26/world/americas/26mexico.html

http://edition.cnn.com/2009/POLITICS/03/30/biden.costa.rica/?iref=mpstoryview

http://www.economist.com/world/americas/displaystory.cfm?story_id=13415531

To venstresider

2009-04-03T08:06:00.000-07:00

Latin-Amerikansk politikk er tilsynelatende preget av en klar forskjell mellom høyre og venstre. Likevel vil en se at forskjellene ikke er så klare som de ser ut om man går tettere inn i den politiske virkelighet. (Alt er ikke enten Siga eller Alto.) Pakten mellom Ortega og Aleman er et eksempel som viser at”sosialistiske” og ”liberale” politikere har flere fellesinteresser enn hva de politiske programmene skulle tilsi.

En annen ting som kompliserer dette svart-hvitt bildet er at den Latin-Amerikanske venstresiden på ingen måte er en homogen politisk bevegelse. Denne artikkelen viser hvordan El Salvadors nyvalgte president har to politiske beilere, og at Lula og Chavez på tross av sine tilsynelatende likheter har to ganske så forskjellige agendaer.

http://www.foreignpolicy.com/story/cms.php?story_id=4780

Før det blir for mørkt...

2009-04-01T15:36:00.000-07:00

Denne teksten er lederartikkelen for denne månedens Envio. Dette er en grundig beskrivelse av Nicaraguas politiske situasjon og forfatterne er svært pessimistiske. Ikke bare blir regjeringen presentert som udemokratiske maktmisbrukere, opposisjonen blir også kritisert for deres manglende evne til å kommunisere med folket. Nicaragua er i følge forfatterne på vei mot mørket og ned i avgrunnen. Dette er anbefalt lesning for påskeferien som mange av dere vil tilbringe sammen med parasolldrinker under kokospalmer.

http://www.envio.org.ni/articulo/3949

Valg i El Salvador

2009-03-21T14:34:00.001-07:00

Som dere sikkert har fått med dere hadde El Salvador valg forrige uke og venstrepartiet FMLN vant sin aller første seier.

Dere som vil vite mer om dette valget kan gå inn på disse lenkene:

http://www.thedialogue.org/page.cfm?pageID=32&pubID=1874

http://www.economist.com/world/americas/displaystory.cfm?story_id=13331169

Begge disse lenkene har egne lydfiler.

Litteratur

2009-03-21T10:24:00.000-07:00

Artikler og bøker som ble direkte eller indirekte brukt i forelesninger i Latiamerikastudier:

Historie/historiesyn:

Bøker:

Tzvetan Todorov: Conquest of America : The Question of The Other (1984)

Zimmermann, Matilde: Sandinista: Carlos Fonseca and the Nicaraguan Revolution(2000).

Artikkel:

Anibal Quijano: Coloniality of Power, Eurocentrism, and Latin America (2000) Vedlegg

Politikk og sosiale institusjoner

Artikler:

Nitlápan-Envío team: Abuse as Usual Means Many Accounts to Settle

http://www.envio.org.ni/articulo/3935

Manuel Orozco: Of Politics and Democracy in Nicaragua in the XXIst Century

http://www.thedialogue.org/PublicationFiles/Politics%20and%20democracy%20in%20Nicaragua.pdf

Karen Kampwirth Abortion, Antifeminism, and the Return of Daniel Ortega: In Nicaragua, Leftist politics (vedlegg)

Johan Brox : Poeten, presten og tjuven i Nicaragua

http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=1390

Forelesning:

Fernando Escalante"The Weakness of the State in Latin America"

( 2005) http://chiasmos.uchicago.edu/events/escalante.shtml

Religion

Artikler

Andrés Perez Baltodano. The US god, Bush's God, Nicaragua's God: How Do They Differ?

http://www.envio.org.ni/articulo/2785

Henri Gooren: The Religious Marked in Nicaragua

(vedlegg)

Richard Leonardi: IN PRAISE OF THE VIRGIN  Nicaragua's Love for María

http://www.nicaraguaphoto.com/essays/update_nicaraguaDec2002.shtml

Økonomi

Bøker:

David Harvey: The Condition of Postmodernity(1985)

William Robinson: Transnational Conflicts: Central America, Social Change and Globalization(2002)

Migrasjon/Remesas

Artikler:

Jose Luis Rocha: Whose Money Is It Anyway?

http://www.envio.org.ni/articulo/3751

Tamar Jacoby: Immigration Nation

http://www.foreignaffairs.com/articles/62090/tamar-jacoby/immigration-nation?page=2

Nettsteder:

Envio: www.envio.org.ni

InterAmerican Dialouge: http://www.thedialogue.org/

Nicaraguaphoto: http://www.nicaraguaphoto.com/

Artiklene som er beskrevet som vedlegg ligger på fronter.

Sitering og kildehenvisning

2009-02-16T03:37:00.000-08:00

Hei folkens

Jeg skjønner det er endel som sliter med korrekt sitering og kildehenvisning. Det er ingen vei rundt dette, så det er bare å lære seg reglene. Noe står under skriving av hjemmeoppgave i studieguiden til kulturstudier.

I en akademisk tekst, eller en hjemmeeksamen, skal du legge frem en påstand. En påstand må underbygges med en rekke premisser. For at leseren skal være i stand til å sjekke premissene i resonnementet trenger de tilgange til kildene du bruker for å være i stand til å vurdere og evt. kritisere det som skrives. Derfor er det viktig at reglene for kildehenvisning og sitatbruk overholdes. En grunnregel er at det skal være enkelt for leseren å finne frem til stedene du har brukt andres arbeid. Man må aldri gjøre omskrivninger av andres arbeid for deretter å fremstille det som eget.

Unngå også å ha for lange sitater. Det vitner som oftest om umodenhet. Ta heller å skriv det om med egne ord og legg inn referanser. Det vil også gjøre det enklere å vise hvordan et resonnement støtter ditt eget.

Vær forsiktig med bruk av internettsider – spesielt Wikipedia. Wikipedia kan oppgi feil opplysninger, noe som går ut over personen som skriver oppgaven.

Internettreferanse:
I teksten skal elektroniske kilder refereres i teksten ved å oppgi navn på nettsted, dato for nedlasting og evt. navn på person som har uttalt

Eks.: ”Fødselspermisjon er et tilbud, ikke tvang.” (Manuela Ramin-Osmundsen , www.aftenposten.no, 13 november 2007). I referanselista skal du ha med dokumentets tittel, dato og URL-adresse.

Ikke bruk "ibid" eller "op. cit", men bruk hele referansen.

Lykke til, og kontakt meg hvis dere har noen spørsmål

Christian

Anbefalt artikkel av Olav

2008-11-17T05:42:00.000-08:00

Hei folkens, håper dere har hatt en fin Spansk eksamen. Nå mangler dere bare LAK eksamen:) Her er lenken til artikkelen som Olav anbefalte:

http://www.envio.org.ni/articulo/3751

C

Veldig god artikkel om Nicaragua og samtidspolitikk

2008-11-01T16:33:00.000-07:00

Olav viste meg denne veldig gode artikkelen. Den handler om Ortega, Murillo og dagens politiske bilde. Forfatteren har fokus på saken mot poeten, presten og revolusjonære Ernesto Cardenal. Absoludt å anbefale:

http://www.dagogtid.no/nyhet.cfm?nyhetid=1390

C

Matprisene minker

2008-10-30T16:22:00.000-07:00

Her er en kort artikkel om at matprisene i Nicaragua synker som følge av den synkende oljeprisene. Den sier noe om hvordan den globale økonomien henger sammen:

http://www.elnuevodiario.com.ni/economia/31035

Så kan dere øve dere på spansk mens dere lærer noe om den globale økonomien..

C

Intervju med Carlos Pellas Chamorro

2008-10-28T19:49:00.000-07:00

Fant et morsomt intervju med Carlos Pellas Chamorro, overhodet for Pellas familien og det multinasjonale selskapet. Som dere sikkert husker fra Vilas artikkelen er det Pellas familien som hadde San Antonio fabrikken (Flor de Cana). Intevjuet er på spansk, så her kan dere øve dere på spanske og lære noe om nicaraguansk historie:)

Han ser selvfølgelig veldig kritisk til Sandenistane - de konfiskerte hans fars fabrikk og en rekke andre foretninger som var Pellas

C

Definisjoner på importerstattende og eksportorientert industri

2008-10-28T17:59:00.000-07:00

Mange er sikkert ute etter en klargjøring av noen økonomiske begreper. Her er en ganske god avklaring av to begreper som vi har berørt uten at jeg har fått skapt noe klarhet i de - tar sikte på det imorgen når vi skal snakke om globaliseringsprosesser:

http://www.udviklingstal.dk/toformerforindu.htm

C

Gammelt intervju med Benedicte Bull i Ny Tid om stortingets utviklingsmelding

2008-10-28T17:28:00.001-07:00

Jeg fant denne gamle artikkelen i Ny Tid. Her kritiserer Benedicte Bull - som dere har på pensum - regjeringens utviklingsmelding. I denne meldinga så støtter den norske regjeringen opp om å oppmuntre til privatisering, deregulering og kutt i sosiale stønader - neoliberalsimens mantra. Hun påpeker at det er unyansert av norske politikere å spille den samme sangen som USA. Verdensbanken og IMF har i lang tid vært stråmenn for USAs neoliberalsitisk politikk, og norge bør være skeptisk til å satse så hardt på privat sektor i forhold til å skape utvikling.

Dette tankegodset er mye inspirert av økonomen Ferdinand de Soto, som tenker seg at avbyråkratisering av den offentlige sektoren vil gjøre det lettere for mindre og mellostore bedrifter å etablere seg. De regulering er altså et sentralt mål innen denne tankegangene - (her ser vi også linjer til Milton Freedman). Problemet, som Bull påpeker, er at påført deregulering kan føre til sosial uro. Reguleriing kan skape konkurranse (Feks i norge har vi konkurransetilsynet, som er en statlig institusjon), og regulere konkurranse. VIdere er slike reguleringer en viktig del av kompromissene som ulike aktører har kommet frem til.

Jeg likte dette intervjuet - hun er veldig i tråd med artikkelen dere har på pensum av Robinson (og sin egen selvfølgelig)

C

Artikkel om globalisering og neoliberalistiske reformer

2008-10-28T09:13:00.000-07:00

Hei folkens

Fant en artikkel på dansk som omhandler neoliberale økonomiske reformer i Bolivia og L-A. Den stiller seg kritisk til disse reforemene, og anvender noen sitater fra Josph Stiglitz, tidligere økonomisk sjef i Verdensbanken og vinner av nobelsprisen i økonomi - en type jeg synes vi skal lytte til. Stiglitz er selv veldig kritisk til både IMF og Verdensbanken.

Artikkelen avslutter med et håp om at den venstreorientere presidenten Hugo Chavez skal få ryddet opp i korrupsjonen i Venezuela, noe jeg stiller meg tvilende til.

Artikkelen minner ogå om at halvparten av de 100 største økonomiene i verdenen i dag ikke er nasjonsstater, men private selskaper. Dette skaper enorme utfordringer for mindre fattige nasjonastater som har mye mindre økonomisk makt enn de multinasjonale selskapene som driver foretninger i landene de lever i.

http://i.information.dk/136292

Christian

Silje Hilser

2008-10-27T17:01:00.001-07:00

Hei alle saman!

Håper livet i Leon er stålande fint!

Eit lite apropos her i frå kalde Oslo. I haust har vi jo snakka ein del om
minoritetar sine rettar i Nicaragua, mellom anna homofile. De huskar kanskje
at eg sa at homofili er forbode i Nicaragua. Vel, denne lova vart oppheva i
juni i år. Det har gått meg hus forbi fram til i dag, og det beklagar eg.
Les meir om saka her: http://www.saih.no/Artikler/6043.html. Dette betyr
sjølvsagt ikkje at homofile har fått det spesielt mykje betre, men det er
iallefall eit steg i rett retning.

Hels Leon,

Silje

Eksamen blir gitt 21 november kl 1400

2008-10-18T23:41:00.001-07:00

Eksamen blir gitt ut 21 november, og blir publisert på classfronter og sendt ut på mail. Jeg skal komme ut med mer informasjon etterhvert.

Christian

Rigos artikkel i El Nuevo Diario

2008-10-18T15:53:00.000-07:00

Hei folkens

Nedenfor finner dere lenken til artikkelen som Rigo har skrevet med en kompis. Ganske kritisk til dagens politiske regime:
http://www.elnuevodiario.com.ni/opinion/20342

Christian

Daniel Ortega med minst tillit på det amerikanske kontinente

2008-10-17T16:23:00.001-07:00

Som det går frem av en artikkel i El Nuevo Diario, så er Ortega en av presidentene i Amerika med minst tillit. Det som også går frem her, er at de institusjonene med mest tillit er media, etterfulgt av militæret, med kirken på en tredjeplass. Dette avviker noe fra UNDP rapporten på pensum, som baserer seg på en eldre undersøkelser. Det som stemmer helt overens med UNDP rapporten, er at de politiske partiene fremdeles har en bunnplass når det gjelder tillit.

Noe som også overrasket meg er at Høyesterett er så lave på tillitsskalaen, bare litt etter presidentinstitusjonen.

Dere finner artikkelen:
http://www.elnuevodiario.com.ni/politica/29766

Undersøkelsen:
Barómetro de las Américas 2008: Desafíos para la Democracia en América Latina

Hilsen Christian

Ernesto Cardenal salme 5

2008-10-14T15:04:00.000-07:00

Hei Alle sammen

Jeg prøvde å vise denne snutten med Ernesto Cardenal og hans berømte Psalme 5. Som jeg nevnte i forelesningene så er Ernesto Cardenal en av de store frigjøringsteologene. I kjølevannet av det Andre Vatikanets Konsil, etablerte flere Katolske prester det såkalte "Opcion por los pobres". Basemeningheter, eller såkalte Comunidades eclesiales de base (CEB), ble verktøyet som frigjøringsteologene brukte for å omsette sine progressive ideer til handling. Cardenal er en av de store kristne revolusjonære i Latin-Amerika, og han refererer til seg selv som prest, poet og revolusjonær.

I denne videosnutten, hvis dere greier å laste den ned, får dere innblikk i den virkelig fine poesien til Cardenal. Han bruker salmerammeverket for å formidle sine veldig kritiske meldinger om det nicaraguanske samfunnet. I dette diktet er det vel spesielt Somoza han tar for seg, og det undertrykkende regime han stod for.

Jeg anbefaler alle å ta en titt - det tar bare fem minutter

http://www.youtube.com/watch?v=U7BdZUwm47s

Hilsen Christian

Forelesning om etnistitet

2008-10-14T14:53:00.000-07:00

Noen punkter for morgendagen

Som dere har sett på planen så er det temaet for morgendagens forelesning Etnistitet. Det er tre forfattere dere skal lese: Lancaster, Schackt, og to kapitler i Hendricks og Fischer (3-4).

Noen av temaene som jeg vil gå mer konkret gjennom er tradisjonsoppfinning, etnistitet som en relasjon, og at etnisk identitet er kontekstavhengig. Mye av diskusjonen omkring etnisitet har sitt opphav i Fredrik Barth. Barth revolusjonerte i sin tid studiet av etnistet i sin bok ”Ethnic groups and bounderies” fra 1969. Her hevder han at etnisk identitet er noe som blir gjort relevant i relasjon til andre etniske grupper. Det er altså ikke slik at etnistet er en essens i mennesket, eller en objektiv størrelse. Det er en sosial konstruksjon (og her ser vi igjen dette ”sosialkonstruktivistiske argumentet” som jeg har plagd dere med). Som en sosial konstruksjon er det noe som kan endre seg over tid. Videre så er etnistet noe som er avhengig av kontekst – altså sammenhengen den etniske identiteten blir gjort relevant i.

Tradisjonsoppfinning (som Schackt snakker om) er som sådan et beslektet argument i etnistets diskusjonen, hvor ”oppfinningen” av bestemte tradisjoner står sentralt for å legitimere en bestemt etnisk identitet. Dette er noe vi kan diskuterer i forhold til Maya renessansen, eller revitaliseringen.

Er det noe dere lurer på, så er det bare å kontakte med på csorhaug@khm.uio.no

Hilsen Christian

Intervju med Octavio Paz på Youtube

2008-09-09T07:30:00.000-07:00

Her er et litt morsomt intevju med Octavio Paz:
http://www.youtube.com/watch?v=iLgGE8wyrhA
Hilsen Christian

Artikkel om Maquilladoraindustri

2008-08-25T05:35:00.000-07:00

I El Nuevo Diario fant jeg denne artikelen om maquilladora industrien. Det går tydeligvis ikke så bra med den formen for industri i Nicaragua. Det bringer også frem noen interessante problemstillinger: Vi kritiserer denne type industri på grunn av de dårlige arbeidsforholdene, fravær av rettigheter og lave lønninger. Men hva skjer når folk mister denne type jobber? Hvor skal de da få jobb. Vi kan ende opp med et senario hvor tiden for sammensettningsindustri blir savnet....

http://www.elnuevodiario.com.ni/economia/24990