Monday, October 26, 2009

Globale bevegelser, lokal vekst




Det er ikke alle som reiser bort på ferie, noen reiser hjem. Ofte. Og bidrar til utvikling av hjemstedene sine med penger og hjemlengsel opparbeidet i utlendighet. Men er de turister? Forskere mener at denne typen turisme representerer en svært viktig og hittil undervurdert form for lokal utvikling (Orozco 2005).

Hvis vi forstår globalisering som en stadig raskere og mer effektiv flyt av varer, mennesker og tjenester over og mellom landegrenser og verdensdeler kan man trygt si at turisme er et globalt fenomen. I følge World Tourist Organization ble det totalt registrert 500 millioner internasjonale turistankomster fra januar til juni i år, verden rundt (www.unwto.org, 14.10.2009). Turisme er også den raskest voksende økonomiske aktiviteten i mange utviklingsland, og flere steder hovedaktiviteten. Sentral-Amerika var på nitti-tallet en av de raskest voksende turistregionene i verden (Robinson 2001: 545).

Vi tenker gjerne på turisme som internasjonale avreiser og ankomster, hvor mennesker, helst folk med penger, reiser fra et sted som ikke er hjemstedet deres, til et annet sted. Et drømmested, et nytt sted, et eksotisk, annerledes sted. Verdens turister reiser ofte fra et kjent sted til et ukjent sted, fra et rikere land til et fattigere. Og man har en idé om at en bidrar til utvikling på de stedene man kommer til, med pengene man legger igjen.

Dette er ikke nødvendigvis alltid sant, og denne turistflyten er ikke jevn. Det store flertallet av turister strømmer fra nord til sør, mens store deler av inntektene flyter rett nordover igjen (Robinson 2001: 545), gjennom for eksempel utenlandseide turistfasiliteter, eksternt kontrollerte reiseselskaper og import av varer. Denne balansen kan være i ferd med å snu (Robinson 2001: 545, 555), men turisme er fremdeles ingen enkel vei ut av fattigdom. Eller sikker. Svært mange av arbeidsplassene forskjellige reiselivsnæringer skaper krever begrenset eller ingen utdannelse, er dårlig betalte og svært arbeidsintensive. Og de er ofte en del av det uformelle arbeidsmarkedet, hvor arbeiderne har begrenset eller ingen sosial sikkerhet. I tillegg får gjerne disse mange lite balanserte møtene mellom fremmede mennesker og steder ofte mindre heldige sosiokulturelle konsekvenser (se blant andre Ness 2005, Smith 1985, Smith og Brent 2001).

Det er imidlertid ikke alle turistmøter som har like negative følger, og noen av disse møtene finner sted daglig i Latin-Amerika, mellom emigranter og deres familier. Transportsektoren, og da spesielt flyselskaper, har opplevd en voldsom vekst parallellt med emigrantstrømmen fra sør til nord. De frakter familiemedlemmene sørover og hjemover igjen, og mange av dem reiser hjem flere ganger i året (Orozco 2005). Og de legger igjen mye penger. I tillegg engasjerer mange seg i veldedig arbeid og prosjekter som bidrar til utvikling av lokalsamfunnene. Andre sektorer som tjener godt på denne menneskestrømmen er teleselskaper og handelsnæringer. Emigranter ringer ofte hjem og de kjøper flere varer hjemmefra gjennom såkalt nostalgisk handel, ved at de importerer lokale varer fra sine hjemsteder. Som for eksempel eksilnicas som spiser gallo pinto til frokost i USA.

Disse aktivitetene er resultater av våre bevegelser over grenser og mellom land. Og vi registrerer her to nesten motstridende tendenser: Vi får stadig større muligheter til å bevege oss globalt, men vi forblir lokale, og vår hjemlengsel bidrar til at hjemstedene våre - forstått som de stedene vi kommer fra - vokser. Vi er stedlige, vi kommer fra et sted, og vi reiser tilbake dit. Er vi da lokale eller globale, egentlig? Eller utfyller de to størrelsene hverandre? Hvor er vi, når vi sitter i et fremmed land og spiser mat hjemmefra, tilbringer mange timer i uken med kjente stemmer på øret og bare drømmer om neste tur hjem? Våre arbeidsplasser, muligheter og omgivelser blir mer globale og grenseløse, men det kan virke som om denne globale verdenen er for abstrakt til å være levelig. Vi er heller glokale biter av et stort bilde - og alltid bare en flyreise eller en telefon hjemmefra.

Av Nina Alnes Haslie



Kilder:


Ness, S. A. 1995. “Tourism-terrorism: The landscaping of consumption and the darker side of place”. I: American Ethnologist. A Journal of the American Anthropological Association. Vol. 32, No. 1. Side 118-140.


Orozco, M. 2005. "Transnationalism and development, trends and opportunities in Latin America". I: Maimbo, S. M. og Ratha, D. (Red.). Remittances: Development impact and future prospects. Washington DC: Verdensbanken.
(Tilgjengelig på nett:http://www.thedialogue.org/PublicationFiles/Part%206-Orozco.pdf)


Robinson, W. I. ”Transnational processes, development studies and changing social hierarchies in the world system: a Central American case study”. I: Third World Quarterly. 22 (4). 2001: 529-563.


Smith, V. L. 1989. Host and Guests. The Anthropology of Tourism. Pennsylvania: The University of Pennsylvania Press.


Smith, V. L. & M. Brent. (Red.) 2001. Hosts and Guests Revisited: Tourism Issues of the 21st Century. New York: Cognizant Communication Corporation.


Nettsider:



UNWTO. 14.10.2009. UNWTO World tourism barometer. Interim update september 2009.
http://unwto.org/facts/eng/pdf/barometer/UNWTO_Barom09_update_sept_en.pd

Saturday, October 24, 2009

"Kjærester som dreper"


Foto: La Prensa


I Stockholm torsdag denne uken vant Dora Luz Primero, en ung journalist i La Prensa, andreplass i Lorenzo Natalis konkurranse for journalister som jobber med Menneskerettigheter, demokrati og utvikling. Konkurransen organiseres hvert år av Europakommisjonen, og Primero deltok i klassen for Menneskerettigheter med reportasjen "Kjærester som dreper". Hennes tekst handler om "den økende volden mot kvinner i et land dominert av machisme". "Med et enkelt språk, fritt for adjektiver" skildrer hun alvoret i en type vold som vokser "beskyttet av samfunnet".

Hun forteller blant annet historien til Susana, 25 år, hvis kjæreste kuttet av henne hendene "på grunn av sjalusi", og om Brenda på 24 som ble drept med av glassbit av sin kjæreste da hun forsøkte å ende forholdet. Og om Luz Marina, 42 år, hvis mann kastet tåregass i øynene på henne og drepte henne med flere knivstikk. Motiv ikke oppgitt. I 2009 har det vært registrert 12 slike tilfeller, hvor kvinner blir drept av nære mannlige bekjentskaper. Det er kjærestene som dreper. Og mørketallene er store.

Stockholm er langt fra Managua. Men også i Sveriges naboland Norge var det en bølge av lignende saker i avisene før jeg dro i sommer. Om kvinner som blir drept av menn de kjenner godt. Eller familietragedier, som det kalles. Også i Europa "sover noen kvinner med fienden", som Romero sier det. Forskjellene er mange mellom her og der. En av dem er at kvinnene her ikke bare av og til sover med fienden, men også med stor sannsynlighet møter ham på politistasjonen, på sykehuset, i rettsapparatet. Machisme finnes ikke bare mellom personer, men også på institusjonelt nivå.

Journalisten uttrykker glede over at det finnes mennesker som visste å reflektere over og forstå artikkelen hennes. Jeg håper mange unge gutter her leste den. Jeg håper at mange lærere klippet den ut og kopierte den for bruk i undervisning. Og jeg vet at mange jenter her har lest den, og blitt sinte. Det er håp.

Av Nina Alnes Haslie

Kilder:

http://www.laprensa.com.ni/archivo/2009/octubre/23/noticias/nacionales/356203.shtml

http://www.premionatali2009.eu/content/es/prize/presentation/index.htm

Thursday, October 22, 2009

Viva Daniel, viva diktaturet?




"Borgerorganisasjoner ber om aksjon mot diktaturet" stod det på forsiden av La Prensa i går, en av Nicaraguas største dagsaviser. "Slaget mot Grunnloven" er overskriften på redaktørens leder, i en avis som ofte og gjerne kritiserer dagens president. Det går fram at en gruppe på seks høyesterettsdommere fra president Daniel Ortegas parti mandag denne uken endret Grunnloven ved å utforme en kjennelse som skal gi Ortega mulighet til nok et gjenvalg. Nå står striden om gyldigheten av denne nye loven. Man kan imidlertid med rette frykte at Ortega vil vinne denne kampen, også, siden han allerede har sørget for å plassere sine kandidater i de rette posisjonene, også i rettsapparatet (Orozco 2006).

"Dette er forløperen til gjeninnføringen av diktaturet (...)" advarer en Irving Dávila, også på førstesiden av La Prensa i går. Høyesteretts visepresident, Rafael Solís, hevder imidlertid at kjennelsen er fullstendig lovlig, og ber opposisjonen forberede seg på valget i 2011, der "kommandanten (Ortega)" vil stille. Som i Honduras i sommer registrerer vi her flere versjoner av det som har skjedd, i samme artikkel, i samme avis, og det er ikke sikkert bildet noen gang vil bli klart. Men basert på valgfusket i 2008, der Ortega sikret sine kandidater seier i lokalvalgene med svært tvilsomme metoder, er det grunn til bekymring på demokratiets vegne.

I dag er overskriftene like alarmerende og indignerte. La Prensa erklærer "Total samling mot Ortegas diktatur", og El Nuevo Diario rapporterer om en "Nasjonal motstandsblokk" mot "det ortegistiske gjenvalg", bestående av politiske partier, det sivile samfunn og handelsorganisasjoner. Motstanden mot Ortegas manøver virker overveldende, men nå gjenstår det å se hvilken gjennomslagskraft de har. Opposisjonen i Nicaragua har historisk sett hatt tendenser til å være både fragmentert og preget av indre stridigheter (Vilas 1992).

Også andre kjente stemmer kan leses i dag. Giaconda Belli, en av Nicaraguas mest kjente forfattere og samfunnskritikere, skriver under overskriften "Er vi alle sauer?" at avgjørelsen disse "danielistdommerne" (hennes ord) tok denne mandagen klokken fem er sluttføringen av ødeleggelsen av staten og dens makt. Hun sammenligner videre Ortega med solkongen Ludvig XIV, men skriver at han etter hennes mening er hakket verre, siden han "ikke bare tenker at han er staten, men også mener at han er folket", og at han på bakgrunn av dette rettferdiggjør alle sine handlinger som riktige og nødvendige.

Belli er bekymret og bruker sterke ord. Og det er ikke bare i Nicaragua man er bekymret for diktatoriske tendenser. I Honduras ble president Manuel Zelaya i juni i år kastet fra makten etter å ha foreslått en lignende lovendring som den Ortega nå angivelig står bak her i Nicaragua. Høyesterett stod bak kuppet i Honduras, støttet av de militære styrkene, og Zelaya er fremdeles ikke gjeninnsatt. I Venezuela er Chávez også på god vei mot mulighet for evig gjenvalg, og opposisjonen har ikke mye spillerom i hans bolivarianske republikk. Det skal imidlertid gjentas at opposisjonen i Venezuala og Nicaragua verken er samlet eller spesielt sterk. Den har historisk sett vært splittet og preget av til dels store indre uenigheter. Noe de respektive presidentene nå kan utnytte.

Både Chávez og Ortega har gode kontakter med sitt forbilde Fidel Castro. Han satt i 50 år, nå etterfulgt av lillebror Raúl. Ønsker Latin-Amerika seg tilbake til diktaturenes tid? Det er vanskelig å tro, og forskjellige meningsmålinger viser da også at demokratiet får stadig flere støttespillere i denne regionen (Latinobarómetro 2008). Allikevel fremmes altså disse ønskene om evig enevelde. Da gjenstår det å diskutere blant annet hva som menes med demokrati her, hvor mange stemmer disse spørreundersøkelsene representerer, hvem demokratiet vil lønne seg for - på kort og lang sikt - og hvem som har definisjonsmakten.

Redaktøren i La Prensa avsluttet sin leder i går med å si at "Ortega og FSLN nå sperrer veien om lovlige valg for å oppnå demokrati i Nicaragua. Men historien kan man ikke stoppe, og friheten og demokratiet må man uansett kjempe for med alle midler". Det kan virke som om Ortega nå tar saken i egen hånd og gjør nettopp dette. Kjemper med alle midler. Men jobber han for seg selv eller for folket?

På veien fra León til Managua i dag kjørte jeg forbi minst ti svære plakater av denne Daniel, glorete bilder hvor presidenten framstilles som en frelser, med undertittelen "Å jobbe for folket er som å jobbe for Gud". Spørsmålet er om ikke presidenten selv ønsker å ta Guds plass. Historien har vist at dette ikke går bra. Det gjenstår å se hvem som får det siste ordet nå. Mine medpassasjerer lo av plakatene, men som de sa: "Hva kan vi gjøre? Han er jo sjefen".

Av Nina Alnes Haslie

Kilder

Artikler:

Orozco, M. 2009. "Central America's Coming Crisis, Honduras is just the beginning".
http://www.foreignpolicy.com/articles/2009/07/06/central_americas_coming_crisis?ab

Orozco, M. 2006. "Of politics and democracy in Nicaragua in the XXIst century".
http://www.thedialogue.org/PublicationFiles/Politics%20and%20democracy%20in%20Nicaragua.pdf

Vilas, C. 1992. ”Family Affairs: Class, Lineage and Politics in Contemporary Nicaragua”. I: Journal of Latin American Studies 24: 306-341.

Aviser:
El Nuevo Diario. 22.10.2009. "Bloque nacional opositor".
La Prensa. 21.10.2009. "Organizaciones civiles llaman a enfrentar dictadura".
La Prensa. 22.10.2009. "Unidad total contra dictadura de Ortega".

Nettsider:


Belli, G. 21.10.2009. "Ovejas todos?"
http://www.elnuevodiario.com.ni/opinion/59934

Latinobarómetro. 2008. "Informe 2008".
http://www.latinobarometro.org/docs/INFORME_LATINOBAROMETRO_2008.pdf

Fra alkoholisert bråkmaker til nasjonalhelt


Verdens mest kjente nicaraguaner akkurat nå heter Vicente Padilla. Han er fra Chinandega og er pitcher for Los Angeles Dodgers. I løpet av 2009 har han blitt utskjelt i media for useriøs oppførsel, han har hatt svineinfluensa og han har fått sparken av sin forrige klubb, Texas Rangers. Likevel står han nå frem som en av de store stjernene i baseball og i løpet av den siste måneden har han vært en av hovedgrunnene til at Los Angeles Dodgers fortsatt har mulighet til å vinne det mest prestisjefylte trofeet i Baseball; The World Series.

Padilla har alltid hatt talent på baseballbanen, men har rota det til for seg selv utenfor. Ikke lenge etter at han ble hentet fra Nicaragua til USA og Major League fikk han rykte på seg for å være glad i alkohol. I starten lot det seg for så vidt greit å kombinere og Vicente var helt om dagen og helt om natta. Men ting forandret seg likevel etter noen år i USA. I 2002 hadde han en svært god sesong for Philidelphia og han ble tatt ut til seriens All Star lag, men unnlot å møte opp på banen da han ifølge rykter skulle ha drukket seg full i klubbhuset før kampen[1]. Etter denne episoden har det stort sett gått nedover med Padilla. Han har vært mye skadet og har oppført seg svært lite sportslig i tiden han har vært borte fra banen. Få av Padillas ugjerninger er offisielt bekreftet. Likevel skal han, i følge uoffisielle kilder, ha organisert hanekamper (som er en kriminell handling i USA), vært offentlig beruset utallige ganger og han skal ha vært med i en bilulykke der en av hans beste venner omkom. Alt dette i løpet av tiden i han var på lønningslista til Philadelphia[2]. Vicente Padilla ble sett på som uønsket i klubben i 2005 og gikk ufrivillig over til Texas Rangers.

Mange nicaraguanske sportskribenter har skrevet svært symbolladede kommentarer om Padillas karriere[3]. Han som kom fra enkle kår i Chinandega med et stort potesial havna i ulykka da han opplevde suksess ute i den store verden. På mange måter har han personliggjort det mange nicaraguanere mener er nicaraguansk ukultur; stort talent fra naturen side, men dårlig holdning og uprofesjonell oppførsel.

Karrieren til Padilla så ut til å være slutt i august da han fikk sparken fra Texas Rangers på grunn av hans "poor personal hygiene" og at han ble: ”regarded as a disruptive clubhouse presence[4]. Overraskelsen var derfor stor da storlaget Los Angeles Dodgers viste sin interesse og skrev kontrakt med den utskjelte nicaraguaneren. Padilla fikk en siste sjanse og denne gangen ser de ut som om rebellen har funnet tilbake til sitt gamle selv. Kasteren fra Chinandega har storspilt og har vært en av Los Angeles viktigste spillere på veien mot sluttspillet og i de første kampene i semifinalene.

Det er interessant å se hvordan nicaraguanske medier nå har endret tone. Journalister har gått fra å beskrive Padilla som den ukontrollerbare rebellen som tusler bort sitt talent på fyll og fanteri, til å hylle helten som storspiller på tross av sin uryddige bakgrunn[5]. Sportsjournalister har som nicaraguanerne flest lært nødvendigheten av å ikke dvele ved ens dramatiske fortid og har derfor kortet ned veien fra sorg til glede. Padillas historie har gått fra å symbolisere ukultur og misere til å symbolisere iboende talent og evne til å trosse motgang.