Saturday, October 30, 2010

Kaffehøsten er i gang


Foto: El Nuevo Diario 26.10.2010

Nicaraguas svarte gull er modent og klar for innhøsting, og militæret er på plass i nord for å sikre verdiene, som El Nuevo Diario skrev 26. oktober. Kaffe er en av landets hovedeksportvarer til Europa, i tillegg til reker og hummerhaler, etanol og peanøtter, og det er store verdier både i form av pengetransporter, kaffebønner, kveg og mennesker som flyttes i nord i disse vintermånedene. I Jinotega-regionen alene produseres over 50 prosent av Nicaraguas kaffebønner, og den samlete produksjonen i år forventes å komme opp i 100 000 tonn kaffe, eller 2 milloner quintales (centner/hundredweights), en historisk måleenhet som tilsvarer rundt 50 kilo. Dette er en økning fra i fjor, og regjeringen har derfor satt inn ekstra politi- og militærstyrker for å sikre arbeiderne mot ran og overfall. Det har vært daglige artikler i landets to største aviser de siste dagene om "Sikkerhetsplanen for innhøstingen av kaffe 2010-2011 i Las Segovias", som en av de andre store kaffesonene i nord heter.

I tillegg vil kaffebøndene i år få utfordringer med å få fraktet ut varene, da vinteren har vært ekstra hard og veiene i store deler av landet har regnet helt eller delvis bort. Så det er kanskje på sin plass at kaffen herfra koster når den kommer fram til europeiske kaffebarer, som nicaraguanske San Antonio som i fjor oppnådde niendeplass nasjonalt i prestisjefylte Cup of Excellence, eller Castañuela, en kaffe fra regionen Nueva Segovia som fikk 17. plass i årets nasjonale konkurranse. Kan kjøpes hos Kaffebrenneriet til 89 kroner per 250 gram, og bør drikkes med andakt og i godt selskap. 

Av Nina Alnes Haslie

Kildelinker:

http://impreso.elnuevodiario.com.ni/2010/10/26/economia/134679
http://www.laprensa.com.ni/2010/10/10/nacionales/40168
http://www.kaffebrenneriet.no/kaffeutvalg/bonne/castanuela/

Wednesday, October 13, 2010

Rasens dag

Gårsdagens nettpassord på kaffestedet mitt var "den nicaraguanske rasen". Jeg stussa over dette, men skjønte sammenhengen like etter da et av telefonselskapets stadige quiz tikket inn på telefonen, for spørsmålet var: "Når ankom Columbus Amerika?"

Colombus, eller Cristóbal Colón som han heter heromkring, kom til denne verdensdelen første gang 12. oktober 1492, og denne dagen er nå en nasjonal festdag i de aller fleste amerikanske land. En av historiene forteller at den sjøfarende først ankom nåværende Den Dominikanske Republikk, som han kalte La Española. Og dette landets mest kjente sanger, Jean Luis Guerra, synger nå om dagen at denne datoen ikke bør feires, men huskes. For hvorfor feire tapt selvstendighet og nedslakting av urbefolkningen vår, spør han. Og det er det flere som lurer på. Denne dagen har vært feiret uoffisielt i hele Amerika siden slutten av 1700-tallet, offisielt siden begynnelsen av 1900-tallet, og ble i går markert i hele Amerika med forskjellige navn; som Columbusdagen flere steder i USA, Oppdagelsesdagen på Bahamas, Amerikas dag i Uruguay, Rasens dag (Día de la Raza) i mange andre latinamerikanske land, og "Spanskhetens" dag (Día de la Hispanidad) i Spania. Venezuelas Hugo Chávez har derimot omdøpt dagen til Urbefolkningenes motstandsdag, og viser med det til en av hovedkritikkene mot denne feiringen de siste årene; at man hyller Columbus og Europas kolonisering av Latin-Amerika, og den stedvise utryddingen av urbefolkningene. Ved å vende festens fokus fra Columbus til amerikas urbefolkninger kaster Chávez blikket tilbake mot øst; Amerika blir den aktive, seende, kjempende, og Europas historievinkling utfordret. Denne feiringens kritikere sier videre at man ved å feire 12. oktober hyller voldelig kolonisering, eurosentrisme, ekstern påvirkning, ekstern definisjonsmakt, avmakt og avhengighet. En virkelighet som i dag utfordres på mange plan og av mange både små og store aktører, men hvor hudfarge fremdeles spiller en stor rolle.

Vi satt og hang i hver vår gyngestol, i en pause mellom forelesninger. Han fra León, med et indiansk-arabisk-ubestemmelig utseende, jeg hvit og solbrent. Vi var stille, slitne. Så smalt det utenfor, i skolegården på den andre siden av gata fyrte noen av fyrverkeri. Jeg skvatt, som vanlig, og sølte kaffe over avisen jeg leste. - Dios mio, hva er det de feirer nå da? spurte jeg. - Rasens dag, mumla han, uberørt.  - De feirer at vår rase ble forbedret av det spanske blodet, de hyller blandingen. - Så det vil da si at du er rasemessig bedre enn meg, siden jeg bare er europeisk og ikke blandet? sa jeg. - Ja, noe sånt, chelita, men du slår meg uansett, for hvit slår alltid svart, her.

Av Nina Alnes Haslie

Saturday, October 2, 2010

Kaos, forsøkt kontrollert


Foto: Nina Alnes Haslie


"Alt er ekstremt her, enten er det brennende varmt, eller så regner og blåser vi bort. Enten er vi hjelpeløst lidenskapelige, engasjerte og rasende, elskende eller hatende, eller bunnløst triste. Ingen mellomting! Vi vet visst ikke hva det er, her" - utbrøt ei venninne nylig.

I dette spennet lever mange av mine medmennesker, her midt i Amerika, uten fast verken følelsesmessig eller annen grunn under føttene. Og det er flere umulige kombinasjoner her også, flere nesten umenneskelige motsetningspar og sosiale krav: Sinne må dempes, forelskelse like så, tårer skjules, skuffelse og tap smiles vekk.

For viktigst av alt, midt i all lidenskapen, faenskapen og støyen skal man for enhver pris beholde roen, å være tranquilo. Dette ordet betyr bokstavelig sett rolig, men de sosiale betydningene er langt videre og viktigere, og spenner fra avbalansert, kontrollert, avslappa, kald og uten hast, til sympatisk, harmonisk, til å stole på, behagelig og klok. Noen å lene seg på, noen som ikke vil bryte sammen. Å ikke være tranquilo oppfattes som truende, lite solidarisk og av og til også farlig. For hvis én eller flere bryter sammen må andre gjøre jobben deres også, for å holde dette livet sammen. Hver gang jeg blir nervøs her, eller stressa, sliten og urolig, bør jeg gjemme dette for ikke å uroe mine venner. Jeg må smile. For det holder med ett blikk, én urolig håndbevegelse, så er de over meg: "Hei, ta det med ro, slapp av kjære deg! Det der er vel ikke noe å ta sånn på vei for?" Eller de trekker seg unna meg, for å beskytte seg selv. På slitne dager. Og dem er det noen av.

Slik har vi det da, i en del av verden hvor hverdagene er alt annet enn stabile og harmoniske, hvor været stadig truer med å feie deg ut av senga og vulkanene og politikerne rager truende i horisonten. Og det er kanskje ikke så rart, dette at balanse og ro - om enn påtatt - er så viktig, for hvis man mister roen, her, hva har man igjen da?

Og hvor i dette landskapet plasserer man seg egentlig hvis man et øyeblikk eller to virker likegyldig og apatisk? Er det i midten, eller heller det mot bunnløst trist? Jeg tror likegyldighet bare er som en beskyttende hånd over øynene et kort, hellig øyeblikk. Et mentalt hvilested, en liten stund, før man må ut i hverdagskampen igjen. Det er en måte å beskytte seg på, kan man kanskje si, mot farene ved å ha for høye forhåpninger. Og det er ingen permanent tilstand, ingen kritikkverdig tiltaksløshet, men en midlertidig, menneskelig pustepause. Et sted i midten, der det er stille. I stormens øye. Eller under et bord.

I dette daglige arbeidet for å holde folk på beina og i gang kommer også alle de små ordene, som hadet godt da, mi amor, vær forsiktig, pass på deg selv og husk å le litt! Sammen med de små berøringene, med varme hender, på armer, kinn og spente rygger. Ikke fall sammen, vi er flere og vi trenger deg, du er aldri alene, her.

På godt og vondt.

Av Nina Alnes Haslie

Sunday, September 12, 2010

Presidentene som ville stoppe tiden


Foto: Nina Alnes Haslie

Fidel var på cubansk TV igjen for ikke lenge siden. Han så sliten ut. Tordentaleren var trøtt, men lillebroren har jo tatt over. Grå i håret, som resten av hans regjering. I Nicaragua suser president Ortega stødig mot ulovlig gjenvalg neste år, og Venezuelas Chávez biter seg også fast. Ortega er for tiden å se på svære, røde og glorete plakater langs alle større veier i Nicaragua, med hånden hevet og løfter om en strålende kristen (katolsk), sosialistisk og solidarisk framtid. Ord han nok plukket på Cuba, da han var der som ung. Minus kristen. Mens Fidel snart er et fossil fra en cubansk framtidsdrøm som stoppet opp, og som unge cubanere nå daglig flykter fra, i små båter. Hai ingen hindring, for framtiden finnes kanskje i Miami. Det er det mange nicaraguanere som også tror, og Little Havana skal visstnok nå på folkemunne ha skiftet navn til Little Managua. Eldre cubanere fortrenges av unge og håpefulle fra sør. Björn Afzelius sang en gang vakkert om Cubas vakreste dame, La Habana, om kommunismens fortreffelighet og det cubanske folkets seier. Det er godt han ikke kan se byen i dag, da hadde han også blitt trist.

Jag går längs Malecònpromenaden och känner mig rörd och stolt
Och stärk inför kommunismens idè som enade Kubas folk
Att resa sig mot förtryckarna och sen slänga de ut I sjön
Jag tänker på hur vi har det därhemma

Der hjemme har vi i det minste frie valg, og fra Havana ser mange unge mot vest. For hvem skal slenge de sosialistiske presidentene på sjøen? Og hva er det med disse mennene som gjør at de tror de kan stanse tiden, med seg selv i et statisk sentrum? Hvordan ser deres verdenskart ut? Og hvor henter de sine overbevisninger fra? Enevelde, tanketomhet og frysing av tid fikk uhyggelige konsekvenser i Orwell's 1984. Og mange er redde for at valget i Nicaragua neste år kan bli starten på slutten. Enden på framtida, fortidas triumf, stillstandens seier. 2011 kan bli Nicaraguas 1984. For "Intelligensen dør" var en overskrift i en av Nicaraguas største dagsaviser for ikke lenge siden. Artikkelen beklaget med sterke ord tilstanden på Universitetet i León, hvor rektor er partimann og intelligente, frie diskusjoner får trangere og trangere kår. "Vi har ikke tradisjon for intelligent diskusjon her på Cuba", sa en venn av meg der, for ikke lenge siden. Etter en nå over 50 år lang revolusjon hvor utdannelse til folket var et av de viktigste slagordene. 

Det er altså mange triste paralleller å trekke her om dagen, og hver gang man forsøker å løfte blikket for å søke overblikk, framtidshåp og tankerom stanger det i en rød plakat. Stopp!

(Jeg vil av).

Av Nina Alnes Haslie

Tuesday, June 22, 2010

Guds ufred i skogen


Foto: Nina Alnes Haslie



Det har skjedd flere ganger nå, her i Nicaragua, mens jeg har sittet ute i mørket på steder hvor man bare forventer å høre sirisser og froskekonserter. Eller stillhet. Jeg holdt på å kaste meg over tastaturet allerede etter den første gangen, men man bør jo bevege seg for å kunne forstå. Enkelthendelser og enkeltstemmer må settes i sammenheng før man kan vite og mene noe om dem. Så jeg skrev heller ikke noe den andre, tredje eller fjerde gangen det skjedde. Jeg ventet tålmodig på at det skulle bli stille. Det tok sin tid. Og mens jeg ventet tenkte jeg på et kapittel jeg nylig leste, igjen, med den passende tittelen "Invasjonen av sekter i Latin-Amerika" (I Er Latin-Amerika i ferd med å bli protestantisk? Om den evangeliske vekstens politikk, Stoll 1990. Bør ikke leses av mørkredde).

Og nå må jeg få lov til å lure, selv om jeg straks innrømmer at jeg på ingen måte kan være objektiv eller nøytral i denne saken. Religion er sensitivt. Men jeg lurer herved allikevel, høyt og her, for i går kveld skjedde det igjen. Jeg var på Ometepe, en øy midt ute i Nicaraguas største innsjø, og kanskje et av landets vakreste steder. Det var natt, jeg var midt i en skog (som de andre gangene) og vulkanen El Concepción sperret for alle signaler. Telefonen var død, nettet var nede og sirissene overdøvet tankene mine. Men noen hadde mikrofon og forsterker, og kuppet kvelden med høylytt hyling om herren! (Jeg skriver herren med liten bokstav, for det er så mange av dem, her). Jeg tror det var Jehova som ble hyllet i går, i fire - FIRE - støyende timer. Mannen med mikrofonen ledet bønn og sang, eller rop og messing, og det var rytmisk, intenst, suggererende og mørkt. For meg hørtes det hele truende ut. Og jeg er ikke mørkredd.

Å suggerere betyr å rive noen med seg, og det hørtes virkelig ut som om denne mannen hadde tatt tak i tilskuernes hår og prøvde å rive dem med seg. Med ord og lyd. Og skoler, mat, bibler, penger. Dios mío. Hva vet vel jeg. Suggesjon kan også bety en sterk påvirkning av en person, slik at det framkalles visse psykiske handlinger eller tilstander hos ham eller henne - uten personens vilje. Jeg skal ikke uttale meg om hva kveldens tilskuere ville eller ikke ville. Men jeg er ikke sikker på at det var enda en kirke de manglet, hvis de manglet noe. Og noen ville kanskje bare være i fred.

Jeg gikk forbi denne lille kirken senere på kvelden, da det var blitt stille, og jeg kan ikke skjønne annet enn at lydanlegget må ha vært større enn kirkebygget. Det er virkelig noe med størrelsen og lydnivået denne evangeliske bølgen raser fram med. Det som er riktig og nødvendig når vel fram uten forsterker? Da jeg så den lille kirken og den veldig vulkanen bak den tenkte jeg også på noe jeg leste nylig, i fantastiske Mørkets hjerte av Joseph Conrad (uten sammenligning forøvrig, må jeg skynde meg å si). Sjømannen Marlow er på vei nedover Afrikas østkyst, langs en landlinje som var "almost featureless, as if still in the making, with an aspect of monotonous grimness. The edge of a colossal jungle, so dark-green as to be almost black (...)" og de seiler forbi et lite krigsskip som skyter inn i jungelen:

In the empty immensity of earth, sky, and water, there she was, incomprehensible, firing into a continent. Pop, would go one of the six-inch guns; a small flame would dart and vanish, a little white smoke would disappear, a tiny projectile would give a feeble screech - and nothing happened. Nothing could happen.

Hva har de egentlig å skyte med, disse prestene, og hva skyter de på? Vulkanen og jungelen rundt den er uansett så mye større.

Før en av mine første turer ut av Nicaraguas byer ga min reisevenn meg et kryptisk tips: Han ba meg telle kirkene og husene vi kjørte forbi, og legge merke til hva de var bygget av. Jeg skjønte fort hva han tenkte på, for det var nesten like mange kirker som hus på de små stedene vi passerte langs veien. Og disse kirkene var også gjennomgående bygget av mer solide materialer enn husene. Det var murstein, sement og metall mot papp, rusten bølgeblikk og råtne planker. Ny maling og store ord mot slitt, sultent hverdagsliv. Det var utenlandsk kapital mot lokal mangel på sådan, nye forsterkere mot sirisser og ettertanke, og det var Gud mot hvermann. Hva skal man si?

Jeg har alltid problemer med brøleaper som hyler for høyt og for intenst om ting de ikke kan vite noe sikkert om. Det er fint at de bygger skoler også, men hva roper de sånn for? Hvis jeg kan få spørre. Skogen gir ingen svar.

Av Nina Alnes Haslie

Friday, June 11, 2010

Om migranter og andre mennesker



På bildet: Sentralamerikanske migranter prøver å komme seg
 på et godstog fra Mexico til Texas. De færreste klarer det. 
Foto: José Luis Rocha


"Hvis din Gud er jøde, bilen din japansk, pizzaen din italiensk, bensinen du bruker er fra Venezuela, kaffen din meksikansk, sminken din fra London, skjorta di fra Indonesia, skoene dine fra Brasil, TV'n din fra Korea, mobilen fra Sverige, klokka fra Sveits, tromma afrikansk, tallene du bruker er arabiske og bokstavene latinske - hvordan våger du å si at naboen din er en fremmed?"

Man kunne fortsatt å spørre: "Hvordan kan du si ekle utlending, du som er norsk, jobber i Nicaragua nå og har bodd halve verden rundt tidligere?" Jeg sier ikke det. Aldri. Men jeg har hørt mange som sier det, og da jeg traff dem var heller ikke de i sitt eget hjemland. De kalles imidlertid reisende, ikke migranter, og får derfor være i fred.

Det øverste var en invitasjon til en boklansering om migrasjon ved Det Sentralamerikanske Universitetetet (La UCA) i Managua, Nicaragua, i fjor høst. Spørsmålene henger fremdeles på dørene i etasjen der migrasjon stadig står på dagsorden. Ingen svarer. Nitlapan er et tverrfaglig institutt ved La UCA som spesialiserer seg på lokal og urban utvikling, og migrasjon er et av de store temaene. De har ikke tall på hvor mange nicaraguanere som befinner seg utenfor sitt eget land, men de vet at de er mange, og at de hovedsakelig befinner seg i Costa Rica eller i USA, eller på vei inn i eller ut av disse landene. I grenseland, usynlige, men menneskelige. En av utgivelsene til et beslektet institutt ved La UCA, det for Menneskerettigheter, heter passende nok "Å dø for å leve. Migrantenes vei".

Jeg var innom etasjen igjen i går, på kaffebesøk hos en nicaraguansk filosof som er brennende opptatt av temaet. Sist gang jeg møtte ham var i begynnelsen av desember i fjor, da han nettopp hadde vært i Mexico og tatt bildet over. Da var han opprørt og oppgitt. "De er så mange, og de er så desperate", sa han, om de mange nicaraguanerne som drar nordover eller sørover på jakt etter arbeid, etter et liv. "Det er livsfarlig! De må prøve å hoppe på toget enten når det er på vei inn eller når det setter fart ut av stasjonen, og mange dør i forsøket. De faller av toget, havner under det, eller blir skutt av vakter". Og de har ikke mange rettigheter. Nitlapan samarbeider imidlertid med flere organisasjoner om å drive grensestasjoner der migranter kan få juridisk hjelp, en seng og litt mat. De har stasjoner, eller vinduer, som de kaller det, på flere grensepunkter mellom Nicaragua og Costa Rica, og de er også engasjerte i lignende prosjekter på grensa mellom Mexico og USA. Migrantene har reist langt, og de er ofte møkkete, syke, slitne og sultne når de kommer fram til det ingenmannslandet som grenseoverganger er. Og de som ikke har noen papirer er de verst stilte.

I går stod en stor kampanje og en rekke aktiviteter på dagsorden, med det formål å informere både regjering og landsmenn om alle disse deres egne migranter. Deres medborgere, både kvinner, menn og barn, som av mange grunner er på vei, mot liv eller død.

Globalisering betyr at grenser blir borte, tenker man. Det er ikke sant. Grenser blir bare flyttet, eller det skapes nye, og uansett er det ikke alt som får flyte like lett over disse stengslene. Mat og andre varer fraktes mer eller mindre uhindret, men ofte bare én vei. Mennesker er mer problematiske å flytte på. Noen mennesker. Ingen spør meg om hvorfor i all verden jeg er her, i Nicaragua. Jeg har bodd her i snart et år nå, og jobber. Jeg klarer meg selv, har pass og bankkort, tjener penger, forstyrrer ingen og blir heller ikke forstyrret eller plaget. Jeg er europeisk. Nicaraguanerne som kommer seg inn i Costa Rica eller USA vil også jobbe, tjene penger og klare seg selv. Og mange vil i tillegg hjelpe sine kjære ved å sende penger hjem. Men de er sjelden velkomne. De hører ikke hjemme der, og kommer fra feil sted. Hvor kan de få skape seg et hjem da, egentlig?

Av Nina Alnes Haslie

Nedenfor kan du lese om Arizonas immigrasjonslov - en av verdens strengeste -  som møter de av mine nåværende landsmenn som kommer seg over grensen:

http://edition.cnn.com/2010/POLITICS/04/23/immigration.faq/index.html

Saturday, June 5, 2010

Hvitt fiske, svarte penger


    Foto: Nina Alnes Haslie

"Sentral-Amerika og Karibien står i fare for å bli en narkoregion" stod det i den spanske avisen El País i begynnelsen av denne uka. Disse landområdene ligger strategisk til mellom avsendere Venezuela og Colombia og mottakere Mexico og USA, og det har vært opprør og drap både på Jamaica og i Honduras, Guatemala og El Salvador i det siste. På mellomstasjonene, hvor noen få tjener seg rike og mange andre får livene sine ødelagt. Uante menger kokain fraktes nordover både langs både Atlanterhavs- og Stillehavskysten, og en del av dette hvite lasset kommer aldri helt fram, verken til brukere eller til media. Det strander i paradis og lignende steder. I naturreservatet like utenfor León sies det at det av og til gjemmes hjelpebåter til narkotrafikanter. På Little Corn Island, en liten sandflekk i havet utenfor Nicaraguas østkyst, er det flere fiskere som nå bruker båtene sine til å fiske opp den kokainen andre må la gå over bord som følge av kontroller. Om de så bare gjør et par skikkelige fangster i løpet av et år er det mer lønnsomt enn krabbe og hummer. Det er også et spøkelseshotell på øya, bak hvis fasade mange svarte sedler gjøres hvite, og eieren av dette hotellet bor i det største huset, bak det høyeste piggtrådgjerdet. Paradis og piggtråd, hvitt og svart. Hva som finnes og foregår mellom disse ytterkantene på alle disse små stedene er det få som tør eller vil legge seg borti.

Av Nina Alnes Haslie

http://www.elpais.com/articulo/internacional/Centroamerica/Caribe/peligran/convertirse/narco-region/elpepuint/20100531elpepuint_1/Tes

Sunday, May 30, 2010

Spansk i verden

Vi satt trøtte, tett og like over vannkanten på vei fra El Rama midt i Nicaragua til Bluefields, hovedstaden på østkysten. Elva gikk rolig, turen tok under to timer og underveis sang både Scorpions, Bryan Adams, Roxette og flere andre på et språk som ikke er deres, men som er så stort at man bør lære seg det. Spansk er morsmålet til flere enn 400 millioner mennesker, hovedsakelig i Spania, Latin Amerika og USA, og denne befolkningen vokser raskt. Flere kilder hevder at spansk nå er verdens andre største språk, etter mandarin og før engelsk, målt etter antall morsmålsbrukere.

Høytalerne overdøvet lett motorduren, spansken ble hamret inn, og da vi kom fram til Bluefields gikk samtalene på spansk og en engelsk ingen engelskmann ville si var hans morsmål. Konklusjonen under den brutale solen denne morgenen var derfor at man bør venne seg til ny lyd!

Scorpions, Viento de cambio (Winds of change): http://www.youtube.com/watch?v=L7Ciygxbd7Y
Bryan Adams, Mira mis ojos (Look into my eyes): http://www.youtube.com/watch?v=S3Hrhi6BGwY
Roxette, No sé si es amor (It must have been love): http://www.youtube.com/watch?v=71sg31q6XFU

Av Nina Alnes Haslie

Tuesday, February 23, 2010

Ny rektor, gammel kurs?




Torsdag 18. februar ble Róger Guardián Vijil valgt til ny rektor ved Universitetet i León (UNAN-León), etter en turbulent, uregelmessig og ujevn valgkamp. I begynnelsen av februar i år protesterte studenter med bombekastere og harde ord mot de de mente var uregelmessigheter i valgprosessen, og Nicaraguas to største dagsaviser, El Nuevo Diario og La Prensa, er denne uken samstemte i sin bekymring for kursen den nye rektoren nå staker ut.

Guardián er regjeringspartiet FSLNs (Frente Sandinista de Liberación Nacional, eller Sandinistenes nasjonale frigjøringsfront) kandidat, og i midten på bildet over feirer han seieren med å offentlig erklære seg som orteguista, eller tilhenger av president Ortega. Han understreket videre at han er medlem av Sandinistfronten, og han takket sitt parti for at de har støttet ham. Men han stoppet ikke der. Han avsluttet med å erklære at han i sitt arbeid som rektor alltid vil huske og respektere programerklæringene og prinsippene til "dette fantastiske partiet som heter FSLN" (López, www.laprensa.com.ni, 22.02.2010).

Under hele valgkampen har Guardián åpent mottatt massiv støtte fra FSLN. Det har blant annet blitt arrangert store valgmøter under det svarte og røde partiflagget, og mange hevder at studentenes stemmer er blitt kjøpt. Guardiáns motkandidat Rodolfo Peña er også partimedlem, men med en programerklæring som innebar full akademisk frihet og politisk uavhengighet. I høst skjedde det flere ganger at Peña ble motarbeidet av sitt eget parti og Guardiáns tilhengere. El Nuevo Diario skriver da også at "ortegistmaskineriet" bak Guardián fikk suksess, og i La Prensas overskrift hevdes det at orteguismen tar plass i ledelsen ved UNAN.

På Cuba kaller man tilhengere av tidligere president Fidel Castro for fidelister, og det er nå ikke fjernt, verken historisk, samtidsmessig eller geografisk, å trekke paralleller mellom disse to politiske personene. De er nettopp politiske personer og personligheter, med vekt på det siste. De gjør politikk personlig ved å knytte parti, partiprogram og egen person uløselig sammen, slik at alle angrep på partipolitikken blir et personlig angrep på presidenten. En president som sørger for å plassere sine tilhengere i sentrale posisjoner. I León ser dette nå ut til å bety at framtidige angrep på UNANs rektor også blir at angrep på FSLN og Ortega. Slik kan alle forsøk på saklige diskusjoner - og svært sannsynlig også framtidige legekarrierer - legges døde.

I nettutgavene til både La Prensa og El Nuevo Diario kommer det stadig flere kommentarer fra publikum, de fleste anonyme, og ordlyden er sterk. Ord som diktatur, juks og politisk spill går igjen, og de som kritiserer valgprosessen og den nye rektorens linje er i klart overtall. Så diskusjonen er foreløpig ikke død. Spørsmålet er bare hvor langt disse stemmene når. For det er også mange som med store ord forsvarer den nye rektoren, FSLN og Ortega - i samme åndedrag, i samme setning. Politikk og person skilles ikke.

Det fulle navnet til Universitetet i León er Det Nasjonale, Autonome Universitetet i Nicaragua, avdeling León. Det er mange som nå er redde for at det nasjonalpolitiske og det nasjonalpersonlige vil overstyre det autonome og uavhengige. Ansatte uttrykker sterk bekymring for at UNAN-León vil omgjøres til en bastion for sandinistene, at dyktige studenter som ikke respekterer partiets linje vil nektes adgang, og at selve universitetets ryggrad - den frie forskningen og den akademiske frihet - nå er alvorlig truet.

Utenfor byens sykehus og langs Nicaraguas grenseoverganger henger det allerede en lang rekke av svarte og røde partiflagg, og det kan nå bare være et tidsspørsmål før disse flaggene også vaier på universitetsplassene her i byen. Utdanningsinstitusjoner er sentrale steder å kontrollere og styre for en president og et parti som ønsker en stadig større kontroll over sin befolkning.



Av Nina Alnes Haslie


Nettkilder:


González, J. L. "Eligen rector de la UNAN-León". 22.02.2010.http://impreso.elnuevodiario.com.ni/2010/02/20/departamentales/119441


Hernández, E. L. "Violencia en la UNAN-León". 22.02.2010.http://archivo.laprensa.com.ni/archivo/2009/febrero/07/noticias/regionales/310513.shtml


Hernández, E. L. "UNAN-León cae en juego político". 22.02.2010.http://www.laprensa.com.ni/2010/01/18/departamentos/13442


López, E. "El orteguismo seimpone en la rectoría de la UNAN-León". 22.02.2010.http://www.laprensa.com.ni/2010/02/19/nacionales/16749/imprimir