Saturday, November 21, 2009

Welcome to Miami, Bienvenvenido a Miami


En av de mest utbredte feilslutningene innenfor migrasjonsforskning er å operere med to klare og uensarta kategorier; immigrant og fastboende. Immigrantene er de som kommer nye til landet og som må forholde seg til en ny kultur, med nye lover, regler og folk. Fastboende er kulturbærerne, de som alltid har vært der, de som har bebodd stedet hvor immigrantene skal integreres eller assimileres inn.

I svært mange samfunnsfaglige beskrivelser av immigrasjon har en operert med disse to variablene og en har sett beskrivelser av immigranter som forholder seg til sine egne (altså folk med samme nasjonalitet og bakgrunn) og de andre (altså folka som alltid har bodd der). For eksempel hvordan en nicaraguaner integreres eller har problemer med å bli integrert i USA og det amerikanske samfunn.

I beste fall er en slik beskrivelse upresis. For det første er det vanskelig å generalisere det nicaraguanske på grunn av det er store forskjeller nicaraguanske immigranter imellom. Det er store ulikheter mellom dem som kom på 1980-tallet og ble betraktet som politiske flyktninger og de som kommer i 2009 uten papirer. Det er stor variasjon på dem som kom med utdanning og penger på bok, og de som kom uten å kunne lese og skrive, og i Miami som alle andre steder er det er forskjell på nicaraguanere fra østkysten og vestkysten

Hvis en så skal generalisere de fastboende har en enda større problemer. I USA, kanskje spesielt på steder som Miami, er det svært vanskelig å sette fingeren på hva som faktisk er amerikansk og hva som tilhører immigrantene. USA er og har alltid vært et land bestående av migranter. Noen kom før de andre, men alle bortsett fra
the native americans har en eller annen utenlandsk bakgrunn.

Om en ser på nicaraguanske immigranters hverdagsliv i Miami ser en at disse generaliserte kategoriene har lite for seg. Innflytta nicaraguanere jobber for cubanere, colombianere og jamaicanere, kollegaene deres er fra Honduras, Argentina og Haiti, og de spiser på mexicanske, peruanske og kinesiske restauranter. I store deler av Miami er det ”tradisjonelt amerikanske” (det hvite, engelsktalende og protestantiske) bortimot fraværende. Det er ikke på noen som helst måte mer naturlig for innflytta nicaraguanere å forholde seg til “amerikanere” mer enn til cubanere, argentinere eller kinesere, og omvendt. Miami er en hovedsakelig katolsk by hvor over 50% av innbyggerne er født utenfor USA og der til og med de kinesiske kelnerne må kunne spansk.

Fisher og Henrickson skriver i sin artikkel om mayaene at ”(…)by their very nature all cultures are hybrids, constantly changing to adapt to new circumstances". Dette faktum er lett å se i en by som Miami, hvor mer enn halvparten er født utenfor USA, men kulturene er heller ikke statiske i Elverum eller Esteli. Å operere med et for klart skille mellom migrant og fastboende gir et feilaktig bilde av et statisk samfunn.

Troen på brukbarheten av disse kategoriene innebærer en tro på at en immigrant må gå veien via det amerikanske før en kan forholde seg til resten av verden. I den virkelige verden er et klart skille mellom migrant og fastboende ikke mer enn en generalisert idealoppfatning som har få andre effekter enn at en bygger opp om det hvite, engelsktalende og protestantiske hegemoniet som finnes i USA. Selv idealistiske samfunnsvitere som ønsker å beskrive immigranters vanskelige integrering kan være med på å opprettholde dette bildet.

Det kan være fristende å betrakte verden med klare og entydige kategorier, men når ting er generaliserte og enkle ligger det stort sett en agenda bak.

Av Olav Eggebø

Sanjek, Roger: “Rethinking migration, ancient to future” Global Networks vol
3.no 3 2003.
Krohn-Hansen, Christian: “Dominikanere i New York og forståelsen av migrasjon”, Norsk Antropologisk Tidsskrift,16 (2-3): 75-84 2005
Fischer, Edward F og Hendrickson, Carol: ”Tecpán Guatemala; A Modern Maya Town in Global and Local Context” Westwiew Press 2003.

No comments: