Saturday, August 27, 2011

Rullende selskaper


Foto: Nina Alnes Haslie

Når de færreste har egen bil fraktes de rareste og de viktigste ting med taxi, og like etter soloppgang er for eksempel tidspunktet for ferske bakevarer. Da er brødet varmt og trenger skyss til markedene, så selgerskene har sine avtaler med forskjellige sjåførvenner som svinger innom og tar både varene og damene med seg. Bagasjerommet fylles opp av ferskt brød, og baksetet av trøtte, trinne markedsdamer på vei til jobb. Og hvis du er heldig skal dere samme vei.

Av og til kan du også få selskap i bilen av alt fra høner og griser til sveiseapparater, sementblandere, bord, sofaer, madrasser og overdådige kaker, og jeg hatt de mest fantastiske turer rundt i denne byen. Konseptet er fastpris og kollektive drosjer, og sjåførens jobb er å sy sammen folk, ruter og bestemmelsessteder så alle blir fornøyde og kommer seg fram og hjem. Du er sjelden alene i bilen, og regelen er at den som hopper inn først blir kjørt til sitt bestemmelsessted først - hvis det da ikke står et menneske på neste gatehjørne som også trenger skyss, og som bor bare en liten omvei unna der den første skal av. Da hender det at du blir kjørt en ekstra sving, fordi det passet seg slik. Og det hender også ofte at sjåføren bare kjører videre når han hører hvor du skal, fordi det ikke passer inn med ruta til de som allerede sitter i bilen. "Nei, vi skal ikke samme vei!" er svaret da. Hvis bilen stopper i det hele tatt, av og til peker bare sjåføren ut himmelretningen med hånden ut av vinduet, og hvis det ikke stemmer med hvor du skal rister du bare på hodet, eller sier nei med hånden. Og må vente på neste bil, som aldri er langt unna.

Et par timer etter soloppgang, når morgentrafikken virkelig er i gang, må du vite på hvilket hjørne du bør stå for å komme deg raskest mulig fram. Nesten alle bilene kjører østover da, fulle av arbeidsfolk, mot stasjonen og bussene til hovedstaden, så hvis du skal sørover må du stå på riktig hjørne av riktige enveiskjørte gate for å komme deg avgårde i ønsket retning, med færrest mulig omveier. Men av og til er omveiene den egentlige turen. Som da jeg ble kjørende rundt i en halvtime selv om turen hjem den dagen bare hadde tatt fem minutter, hadde vi kjørt rett fram. Sjåføren var en eldgammel mann, og han sang så vakkert. Og han hadde mye å fortelle. Så da ble jeg sittende der i forsetet og kjøre noen ekstra kvartaler, slik at damene i baksetet slapp å svinge innom min gate og jeg fikk pratet litt. Jeg fortalte ham også at vi i mitt land bare har private taxier, hvor man stort sett bare tar med en person eller ett selskap av gangen. "Stopper de ikke for å ta opp flere når det er ledig plass engang?" spurte han forbauset. Nei, sa jeg, folk vil fram raskt. "Det var da ikke noe hyggelig", svarte han stille. En annen gang ble jeg engasjert i et flyttelass. En ung familie skulle flytte, og jeg ble bedt om å hjelpe til med å stable tingene inn i bilen. Vi skulle jo samme vei! Og for ikke lenge siden havnet jeg i en diskusjon om religion med sjåføren og hans sidekamerat, og siden diskusjonen ikke var avsluttet da vi nærmet oss mitt hus ble jeg med en runde ekstra, til paret som satt ved siden av meg var trygt hjemme og sjåføren og jeg ble hjertelig enige om at vi var uenige. Taxisjåførene blir slik godt kjent med både byen og dens folk, og jeg har hørt om både elskere og elskerinner som på vei til sine utkårede er blitt avslørt av nysgjerrige sjåfører.

Svært ofte har sjåførene med seg en kamerat, kjæreste eller slektning i forsetet, som turselskap. Jeg kjenner en mann som bruker å kjøre rundt med moren sin en times tid hver dag, "fordi hun liker å kjøre bil og dessuten trenger å lufte seg litt!". Og jeg har en ung venn som ofte har kjæresten sin ved siden av seg, "fordi hun ikke stoler på meg" (noe hun nok gjør rett i, flere av mine sjåførvenner bruker bilene sine til svært så private besøk). Flere andre har med venner og venninner rett og slett "fordi det er kjedelig å snakke med seg selv". Så da blir det ofte selskapelig i bilen, det kan faktisk bli rene selskapene, hvis ordene og musikken får flyte. For ikke lenge siden datt jeg inn i et baksete hvor det allerede satt en liten familie på tre, og i forsetet huserte en eldre mann som tydeligvis var sjåførens venn. På radioen begynte Luis Enrique å synge "Yo no sé mañana" ("Jeg kjenner ikke morgendagen", landeplage nummer én), og før nærmeste kryss var det allsang. I dag ble jeg tilbudt en unge. Sjåføren mente jeg så svært ung ut, og lurte på om jeg hadde barn. Det har jeg jo ikke, måtte jeg innrømme, og passasjeren i forsetet tilbød meg straks en av sine. Han hadde åtte. Men damen som satt ved siden av meg med et spebarn på armen mente at det ikke hadde noen hast. "De er ganske slitsomme, bare vent litt til du" var hennes kontante beskjed. Og så adiooos, da jeg gikk av. Ha en god dag, lille hvite! Og her forrige dagen ble jeg nesten kasta ut av en bil fordi jeg på spørsmål om jeg likte presidenten svarte at jeg var usikker. Jeg burde visst bedre, for setetrekkene var svarte og røde, som er partiets farger. Men jeg ble kjørt helt fram, aller nådigst, fordi "du er turist, du forstår jo ikke hva som egentlig skjer her". Og det gjør jeg nok ikke.

Disse bilene blir altså små, mobile og personlige rom, i skranglete bevegelse gjennom støv og varme. De brukes både til private ærender og i jobbsammenheng, og kan i løpet av en dag og en natt være både skoletransport, sykebil, varebil, turbil og vanlig taxi, slik vi kjenner dem. Og de brukes også som hotellrom, hvis lidenskapen blir for stor og privatliv hjemme er en mangelvare. De er ofte dekorert i politiske farger, har alt fra kors og madonnafigurer til julepynt og familiebilder hengende i speilene, og sjåførene gjør slik bilene til utvidete stuer hvor praten kan flyte fritt mens de navigerer rundt hull, forbi hunder, barn, høner og syklister, stadig speidende etter vinkende armer, etter folk på samme vei.

Av Nina Alnes Haslie

No comments: