Tuesday, June 22, 2010

Guds ufred i skogen


Foto: Nina Alnes Haslie



Det har skjedd flere ganger nå, her i Nicaragua, mens jeg har sittet ute i mørket på steder hvor man bare forventer å høre sirisser og froskekonserter. Eller stillhet. Jeg holdt på å kaste meg over tastaturet allerede etter den første gangen, men man bør jo bevege seg for å kunne forstå. Enkelthendelser og enkeltstemmer må settes i sammenheng før man kan vite og mene noe om dem. Så jeg skrev heller ikke noe den andre, tredje eller fjerde gangen det skjedde. Jeg ventet tålmodig på at det skulle bli stille. Det tok sin tid. Og mens jeg ventet tenkte jeg på et kapittel jeg nylig leste, igjen, med den passende tittelen "Invasjonen av sekter i Latin-Amerika" (I Er Latin-Amerika i ferd med å bli protestantisk? Om den evangeliske vekstens politikk, Stoll 1990. Bør ikke leses av mørkredde).

Og nå må jeg få lov til å lure, selv om jeg straks innrømmer at jeg på ingen måte kan være objektiv eller nøytral i denne saken. Religion er sensitivt. Men jeg lurer herved allikevel, høyt og her, for i går kveld skjedde det igjen. Jeg var på Ometepe, en øy midt ute i Nicaraguas største innsjø, og kanskje et av landets vakreste steder. Det var natt, jeg var midt i en skog (som de andre gangene) og vulkanen El Concepción sperret for alle signaler. Telefonen var død, nettet var nede og sirissene overdøvet tankene mine. Men noen hadde mikrofon og forsterker, og kuppet kvelden med høylytt hyling om herren! (Jeg skriver herren med liten bokstav, for det er så mange av dem, her). Jeg tror det var Jehova som ble hyllet i går, i fire - FIRE - støyende timer. Mannen med mikrofonen ledet bønn og sang, eller rop og messing, og det var rytmisk, intenst, suggererende og mørkt. For meg hørtes det hele truende ut. Og jeg er ikke mørkredd.

Å suggerere betyr å rive noen med seg, og det hørtes virkelig ut som om denne mannen hadde tatt tak i tilskuernes hår og prøvde å rive dem med seg. Med ord og lyd. Og skoler, mat, bibler, penger. Dios mío. Hva vet vel jeg. Suggesjon kan også bety en sterk påvirkning av en person, slik at det framkalles visse psykiske handlinger eller tilstander hos ham eller henne - uten personens vilje. Jeg skal ikke uttale meg om hva kveldens tilskuere ville eller ikke ville. Men jeg er ikke sikker på at det var enda en kirke de manglet, hvis de manglet noe. Og noen ville kanskje bare være i fred.

Jeg gikk forbi denne lille kirken senere på kvelden, da det var blitt stille, og jeg kan ikke skjønne annet enn at lydanlegget må ha vært større enn kirkebygget. Det er virkelig noe med størrelsen og lydnivået denne evangeliske bølgen raser fram med. Det som er riktig og nødvendig når vel fram uten forsterker? Da jeg så den lille kirken og den veldig vulkanen bak den tenkte jeg også på noe jeg leste nylig, i fantastiske Mørkets hjerte av Joseph Conrad (uten sammenligning forøvrig, må jeg skynde meg å si). Sjømannen Marlow er på vei nedover Afrikas østkyst, langs en landlinje som var "almost featureless, as if still in the making, with an aspect of monotonous grimness. The edge of a colossal jungle, so dark-green as to be almost black (...)" og de seiler forbi et lite krigsskip som skyter inn i jungelen:

In the empty immensity of earth, sky, and water, there she was, incomprehensible, firing into a continent. Pop, would go one of the six-inch guns; a small flame would dart and vanish, a little white smoke would disappear, a tiny projectile would give a feeble screech - and nothing happened. Nothing could happen.

Hva har de egentlig å skyte med, disse prestene, og hva skyter de på? Vulkanen og jungelen rundt den er uansett så mye større.

Før en av mine første turer ut av Nicaraguas byer ga min reisevenn meg et kryptisk tips: Han ba meg telle kirkene og husene vi kjørte forbi, og legge merke til hva de var bygget av. Jeg skjønte fort hva han tenkte på, for det var nesten like mange kirker som hus på de små stedene vi passerte langs veien. Og disse kirkene var også gjennomgående bygget av mer solide materialer enn husene. Det var murstein, sement og metall mot papp, rusten bølgeblikk og råtne planker. Ny maling og store ord mot slitt, sultent hverdagsliv. Det var utenlandsk kapital mot lokal mangel på sådan, nye forsterkere mot sirisser og ettertanke, og det var Gud mot hvermann. Hva skal man si?

Jeg har alltid problemer med brøleaper som hyler for høyt og for intenst om ting de ikke kan vite noe sikkert om. Det er fint at de bygger skoler også, men hva roper de sånn for? Hvis jeg kan få spørre. Skogen gir ingen svar.

Av Nina Alnes Haslie

No comments: