Friday, June 11, 2010

Om migranter og andre mennesker



På bildet: Sentralamerikanske migranter prøver å komme seg
 på et godstog fra Mexico til Texas. De færreste klarer det. 
Foto: José Luis Rocha


"Hvis din Gud er jøde, bilen din japansk, pizzaen din italiensk, bensinen du bruker er fra Venezuela, kaffen din meksikansk, sminken din fra London, skjorta di fra Indonesia, skoene dine fra Brasil, TV'n din fra Korea, mobilen fra Sverige, klokka fra Sveits, tromma afrikansk, tallene du bruker er arabiske og bokstavene latinske - hvordan våger du å si at naboen din er en fremmed?"

Man kunne fortsatt å spørre: "Hvordan kan du si ekle utlending, du som er norsk, jobber i Nicaragua nå og har bodd halve verden rundt tidligere?" Jeg sier ikke det. Aldri. Men jeg har hørt mange som sier det, og da jeg traff dem var heller ikke de i sitt eget hjemland. De kalles imidlertid reisende, ikke migranter, og får derfor være i fred.

Det øverste var en invitasjon til en boklansering om migrasjon ved Det Sentralamerikanske Universitetetet (La UCA) i Managua, Nicaragua, i fjor høst. Spørsmålene henger fremdeles på dørene i etasjen der migrasjon stadig står på dagsorden. Ingen svarer. Nitlapan er et tverrfaglig institutt ved La UCA som spesialiserer seg på lokal og urban utvikling, og migrasjon er et av de store temaene. De har ikke tall på hvor mange nicaraguanere som befinner seg utenfor sitt eget land, men de vet at de er mange, og at de hovedsakelig befinner seg i Costa Rica eller i USA, eller på vei inn i eller ut av disse landene. I grenseland, usynlige, men menneskelige. En av utgivelsene til et beslektet institutt ved La UCA, det for Menneskerettigheter, heter passende nok "Å dø for å leve. Migrantenes vei".

Jeg var innom etasjen igjen i går, på kaffebesøk hos en nicaraguansk filosof som er brennende opptatt av temaet. Sist gang jeg møtte ham var i begynnelsen av desember i fjor, da han nettopp hadde vært i Mexico og tatt bildet over. Da var han opprørt og oppgitt. "De er så mange, og de er så desperate", sa han, om de mange nicaraguanerne som drar nordover eller sørover på jakt etter arbeid, etter et liv. "Det er livsfarlig! De må prøve å hoppe på toget enten når det er på vei inn eller når det setter fart ut av stasjonen, og mange dør i forsøket. De faller av toget, havner under det, eller blir skutt av vakter". Og de har ikke mange rettigheter. Nitlapan samarbeider imidlertid med flere organisasjoner om å drive grensestasjoner der migranter kan få juridisk hjelp, en seng og litt mat. De har stasjoner, eller vinduer, som de kaller det, på flere grensepunkter mellom Nicaragua og Costa Rica, og de er også engasjerte i lignende prosjekter på grensa mellom Mexico og USA. Migrantene har reist langt, og de er ofte møkkete, syke, slitne og sultne når de kommer fram til det ingenmannslandet som grenseoverganger er. Og de som ikke har noen papirer er de verst stilte.

I går stod en stor kampanje og en rekke aktiviteter på dagsorden, med det formål å informere både regjering og landsmenn om alle disse deres egne migranter. Deres medborgere, både kvinner, menn og barn, som av mange grunner er på vei, mot liv eller død.

Globalisering betyr at grenser blir borte, tenker man. Det er ikke sant. Grenser blir bare flyttet, eller det skapes nye, og uansett er det ikke alt som får flyte like lett over disse stengslene. Mat og andre varer fraktes mer eller mindre uhindret, men ofte bare én vei. Mennesker er mer problematiske å flytte på. Noen mennesker. Ingen spør meg om hvorfor i all verden jeg er her, i Nicaragua. Jeg har bodd her i snart et år nå, og jobber. Jeg klarer meg selv, har pass og bankkort, tjener penger, forstyrrer ingen og blir heller ikke forstyrret eller plaget. Jeg er europeisk. Nicaraguanerne som kommer seg inn i Costa Rica eller USA vil også jobbe, tjene penger og klare seg selv. Og mange vil i tillegg hjelpe sine kjære ved å sende penger hjem. Men de er sjelden velkomne. De hører ikke hjemme der, og kommer fra feil sted. Hvor kan de få skape seg et hjem da, egentlig?

Av Nina Alnes Haslie

Nedenfor kan du lese om Arizonas immigrasjonslov - en av verdens strengeste -  som møter de av mine nåværende landsmenn som kommer seg over grensen:

http://edition.cnn.com/2010/POLITICS/04/23/immigration.faq/index.html

No comments: