Kaos, forsøkt kontrollert

Foto: Nina Alnes Haslie

"Alt er ekstremt her, enten er det brennende varmt, eller så regner og blåser vi bort. Enten er vi hjelpeløst lidenskapelige, engasjerte og rasende, elskende eller hatende, eller bunnløst triste. Ingen mellomting! Vi vet visst ikke hva det er, her" - utbrøt ei venninne nylig.

I dette spennet lever mange av mine medmennesker, her midt i Amerika, uten fast verken følelsesmessig eller annen grunn under føttene. Og det er flere umulige kombinasjoner her også, flere nesten umenneskelige motsetningspar og sosiale krav: Sinne må dempes, forelskelse like så, tårer skjules, skuffelse og tap smiles vekk.

For viktigst av alt, midt i all lidenskapen, faenskapen og støyen skal man for enhver pris beholde roen, å være tranquilo. Dette ordet betyr bokstavelig sett rolig, men de sosiale betydningene er langt videre og viktigere, og spenner fra avbalansert, kontrollert, avslappa, kald og uten hast, til sympatisk, harmonisk, til å stole på, behagelig og klok. Noen å lene seg på, noen som ikke vil bryte sammen. Å ikke være tranquilo oppfattes som truende, lite solidarisk og av og til også farlig. For hvis én eller flere bryter sammen må andre gjøre jobben deres også, for å holde dette livet sammen. Hver gang jeg blir nervøs her, eller stressa, sliten og urolig, bør jeg gjemme dette for ikke å uroe mine venner. Jeg må smile. For det holder med ett blikk, én urolig håndbevegelse, så er de over meg: "Hei, ta det med ro, slapp av kjære deg! Det der er vel ikke noe å ta sånn på vei for?" Eller de trekker seg unna meg, for å beskytte seg selv. På slitne dager. Og dem er det noen av.

Slik har vi det da, i en del av verden hvor hverdagene er alt annet enn stabile og harmoniske, hvor været stadig truer med å feie deg ut av senga og vulkanene og politikerne rager truende i horisonten. Og det er kanskje ikke så rart, dette at balanse og ro - om enn påtatt - er så viktig, for hvis man mister roen, her, hva har man igjen da?

Og hvor i dette landskapet plasserer man seg egentlig hvis man et øyeblikk eller to virker likegyldig og apatisk? Er det i midten, eller heller det mot bunnløst trist? Jeg tror likegyldighet bare er som en beskyttende hånd over øynene et kort, hellig øyeblikk. Et mentalt hvilested, en liten stund, før man må ut i hverdagskampen igjen. Det er en måte å beskytte seg på, kan man kanskje si, mot farene ved å ha for høye forhåpninger. Og det er ingen permanent tilstand, ingen kritikkverdig tiltaksløshet, men en midlertidig, menneskelig pustepause. Et sted i midten, der det er stille. I stormens øye. Eller under et bord.

I dette daglige arbeidet for å holde folk på beina og i gang kommer også alle de små ordene, som hadet godt da, mi amor, vær forsiktig, pass på deg selv og husk å le litt! Sammen med de små berøringene, med varme hender, på armer, kinn og spente rygger. Ikke fall sammen, vi er flere og vi trenger deg, du er aldri alene, her.

På godt og vondt.

Av Nina Alnes Haslie