Rasens dag

Gårsdagens nettpassord på kaffestedet mitt var "den nicaraguanske rasen". Jeg stussa over dette, men skjønte sammenhengen like etter da et av telefonselskapets stadige quiz tikket inn på telefonen, for spørsmålet var: "Når ankom Columbus Amerika?"

Colombus, eller Cristóbal Colón som han heter heromkring, kom til denne verdensdelen første gang 12. oktober 1492, og denne dagen er nå en nasjonal festdag i de aller fleste amerikanske land. En av historiene forteller at den sjøfarende først ankom nåværende Den Dominikanske Republikk, som han kalte La Española. Og dette landets mest kjente sanger, Jean Luis Guerra, synger nå om dagen at denne datoen ikke bør feires, men huskes. For hvorfor feire tapt selvstendighet og nedslakting av urbefolkningen vår, spør han. Og det er det flere som lurer på. Denne dagen har vært feiret uoffisielt i hele Amerika siden slutten av 1700-tallet, offisielt siden begynnelsen av 1900-tallet, og ble i går markert i hele Amerika med forskjellige navn; som Columbusdagen flere steder i USA, Oppdagelsesdagen på Bahamas, Amerikas dag i Uruguay, Rasens dag (Día de la Raza) i mange andre latinamerikanske land, og "Spanskhetens" dag (Día de la Hispanidad) i Spania. Venezuelas Hugo Chávez har derimot omdøpt dagen til Urbefolkningenes motstandsdag, og viser med det til en av hovedkritikkene mot denne feiringen de siste årene; at man hyller Columbus og Europas kolonisering av Latin-Amerika, og den stedvise utryddingen av urbefolkningene. Ved å vende festens fokus fra Columbus til amerikas urbefolkninger kaster Chávez blikket tilbake mot øst; Amerika blir den aktive, seende, kjempende, og Europas historievinkling utfordret. Denne feiringens kritikere sier videre at man ved å feire 12. oktober hyller voldelig kolonisering, eurosentrisme, ekstern påvirkning, ekstern definisjonsmakt, avmakt og avhengighet. En virkelighet som i dag utfordres på mange plan og av mange både små og store aktører, men hvor hudfarge fremdeles spiller en stor rolle.

Vi satt og hang i hver vår gyngestol, i en pause mellom forelesninger. Han fra León, med et indiansk-arabisk-ubestemmelig utseende, jeg hvit og solbrent. Vi var stille, slitne. Så smalt det utenfor, i skolegården på den andre siden av gata fyrte noen av fyrverkeri. Jeg skvatt, som vanlig, og sølte kaffe over avisen jeg leste. - Dios mio, hva er det de feirer nå da? spurte jeg. - Rasens dag, mumla han, uberørt.  - De feirer at vår rase ble forbedret av det spanske blodet, de hyller blandingen. - Så det vil da si at du er rasemessig bedre enn meg, siden jeg bare er europeisk og ikke blandet? sa jeg. - Ja, noe sånt, chelita, men du slår meg uansett, for hvit slår alltid svart, her.

Av Nina Alnes Haslie