Ei natt langs veien

Foto: Nina Alnes Haslie

Huset var lite, av gammelt tre, leire og stein. Det var et hjem, et stoppested, et holdepunkt. Vi var helt nord i Nicaragua, ikke langt fra grensa mot Honduras. Og rett forbi det rant den panamerikanske hovedåren, mye rettere og bredere enn sine omgivelser. Den betyr muligheter og flyt for noen, stillestående liv i veikanten for andre.

Det bodde fire stykker i huset, bestemor, mor, far og Fabri på sju år. Han fylte sju år nettopp denne kvelden, og vi hadde spist tacos. Hjemmelagete maistortillas med litt kjøtt og kål. Far Fausto syklet hver dag over grensa til Honduras for å jobbe med jorda han leide og dyrket der. Flere gjorde som han, krysset grensen. Den eneste landegrensen de mest sannsynlig skulle krysse. Det var ikke jord å oppdrive på denne siden, hele området var en vernet nasjonalpark. Sykkelturen tok omtrent en time hver vei, og maisen, bønnene, grønnsakene og kornet han kom hjem med redda familien gjennom vinteren. I tillegg jobbet han som guide for turister i nasjonalparken. Min venn og jeg hadde kommet for å oppleve parken. Som trosset veien og grensa; den var grønn på begge sider.

Vi to gjestene hang i smale hengekøyer under halvtaket på forsiden, ti meter fra Den panamerikanske hovedveien, som er verdens lengste motorvei, nesten 48 000 kilometer sammenhengende, gjennom 14 land, bare avbrutt av en regnskog i midten. Den knytter Alaska og Argentina sammen. Og langs denne veien bor det folk, på hver sine sider av mer eller mindre synlige landegrenser.

Veien var opplyst av fullmånen, vi lå i skyggen, og det var natt. Jeg skulle sove. Men forbi oss fløt det svære lastebiler. Med jevne mellomrom blåste de forbi, som lysende, harde, anonyme insekter. Nordover.  Sørover. Flest sørover. Lastet med varer. Plastikkstoler, kjøtt, korn, klær. Ting. De fløt gjennom land, forbi oss, som lå stille. Vi gynget bare svakt i vinden, som også var på vei sørover. Jeg følte meg liten. Utrygg. Klamret meg fast i den svaiende, svevende senga. Ville bli på stedet, natta gjennom, og ikke dras med i dette suget sørover. Jeg ville ligge stille, være stille, sove i fred. På dette stedet. Jeg fikk ikke sove.

Elven vi svømte i dagen etter kom fra Honduras. Bevegelse. Konstant. Over grenser. Grenser som egentlig ikke finnes? Men som er svært synlige og begrensende for noen.

Av Nina Alnes Haslie