Friday, September 2, 2011

Nattmennene


Foto: Nina Alnes Haslie

Hvis jeg kommer meg opp og ut i gatene før sola står opp så rekker jeg dem, nattmennene. Butikker, banker og andre steder hvor det oppbevares saker av verdi holder seg med nattevakter, og disse nattmennene benker seg til på fortauet så snart det begynner å mørkne. De sitter stille der foran hovedørene, med rifla over knærne og øynene på vakt, helt til det lysner igjen. Jeg liker dem best i timen mellom natt og dag, når de nesten dupper av, med hodene mot veggen bak seg eller hengende over knærne. Da er de halvveis ute av denne verden, bare sårbare, myke og halvsovende kropper i krøllete uniformer, uten øyne, med hvilepuls og hender uten kraft. Og de lyses sakte opp, trer gradvis og motvillig fram fra veggene og stolene de hviler mot, figurene deres skilles langsomt ut fra gatelandskapet med soloppgangens stødige treghet og brutale uunngåelighet. De har vært en uløselig del av nattemørket og den sovende byen, nå kommer de sakte til seg selv igjen. Når jeg starter øverst i gata ser jeg dem ikke, de går i ett med de halvmørke omgivelsene, men innen jeg er kommet til byens utkant, mot vest, er jeg ikke alene lenger. Natten har løsnet vaktene fra det formløse mørket, men dagen er ikke helt klar til å ta dem i mot. De døser i et tomrom som merkelig umerkelig fargelegges i øst. Jeg har nettopp våknet, er nakent årvåken og oppmerksom, i helspenn på dagens startstrek, mens de lener seg tungt og søvnig mot nattens mållinje. Og der i gatene, tidlig tidlig, er vi kompatible, nattmenneskene og morgenfuglen. Vi er begge ute av verden, i timen mellom det forgangne og det ukjente nye, i rommet der lyset dirrer, lydene våkner og alle forbereder seg på noe de ikke kjenner. Det er der i halvmørket vi kan hvile, sammen, puste og la maskene ligge, for om litt er det for sent, når sola stiger og vi må beskytte oss mot dagens vesen og uvesen.

Av Nina Alnes Haslie

No comments: