Saturday, September 3, 2011

Lagvise historier, lagvise virkeligheter


Foto: Nina Alnes Haslie

Fortid, nåtid og samtid fløt sammen i de rommene jeg besøkte i går. Til sammen utgjorde de et museum, i en bygning av gulmalt sement som inneholdt noen få mennesker og mange pappfigurer, tegninger, skrevne tekster og veggmalerier. For ikke å glemme spøkelser og historier. Det var museet for myter og legender. En bygning som tidligere var et fengsel, under Nicaraguas siste og lengste diktaturperiode, avsluttet i 1979. Da forlot den siste Somoza landet.

Det tidligere fengselet ble bygget i et symbolsk tungt ladet år, 1921. Nicaragua ble kolonisert av Spania i 1521 (sier noen historier), og hundre år senere, i 1621, ble det oppført en kirke på plassen like nedenfor der museet ligger i dag. Ruinene står fremdels, av det som var en av Leóns første og største katolske bastioner. Somozas fengsel fikk slik en trippeltung, symbolsk betydning, ved at det assosieres både med de spanske kolonisatorene og den mektige katolske kirken. Han tok tilbake dette årstallet, og stedets historie fikk et nytt, uhyggelig lag.

Presidentene Somoza holdt fanger av alle slag her, både studenter, voldtektsmenn, regimekritikere og vanlige kriminelle. Deres celler var små og trange, og de samme små rommene med de samme grå veggene er nå rammer for andre historier.

Vi måtte gjennom en port av jern for å komme inn. Den var låst med hengelås, og vakten låste den sakte opp. (Historier må passes godt på, så de ikke flyter ut, påvirkes eller endrer seg). Så begynte han å fortelle, i det første rommet. Der satt det en pappdame i midten, grunnleggerinnen av museet. Hun var spesielt interessert i lokalhistorie og folklore, og hadde penger. Ved siden av henne figurerte på den ene siden nasjonalpoeten Ruben Darío, og på den andre forfatteren av nasjonalsangen. Til stede i pappmasjeform var også en prest som hadde blitt kanonisert på grunn av sitt arbeid for vanskeligstilte barn, og helt til venstre, i svart, en av Leóns første herskere, en spanjol som ble halshugget av sitt overhode i Spania fordi han ble for grådig. Og han var ikke den siste som led den skjebnen. På veggene bak disse figurene hadde studenter malt enkle portretter av noen av fangene som satt her under diktaturet. De stirret på oss fra murveggen.

Det var mange som manglet, som ikke var representert. Men rammen for vårt besøk, og for landets bilde av seg selv, var satt. Et land av poeter, blod og mangfoldige historier.

I det neste rommet var det enda flere fargerike figurer av pappmasje. Disse skulle forestille forskjellige sagnfigurer, både mennesker og dyr, som fremdeles bringes til liv ved forskjellige religiøse - og andre - festivaler og høytider. Flere av de mest populære figurene har opprinnelse fra kolonitiden, og spiller på motsetninger mellom de som kom og de som allerede var her, mellom koloniherrene og urbefolkningen. De bygger på én virkelighet, som var, og lever videre i nye former.

De første vi ble presentert for var La gigantona og El cabezón, bokstavelig oversatt Den gigantiske damen og Storhode. Den høye damen med flott kjole og glitrende smykker skal forestille spanjolenes vakre señoras, og lille storhode er en representant fra en av urbefolkningsgruppene som holdt til her. Når disse to kommer ut i gatene i hele Nicaragua i desember hvert år danser El cabezón rundt La gigantona, tilsynelatende beundrende, mens han framfører subtilt spottende og samfunnskritiske dikt. Eller kommentarer til dagens politiske situasjon. Eller bare vulgariteter. Figurene speiler slik også dagens gatebilder og selvbilder.

I det samme rommet stirret El perro cadejo på oss fra et hjørne, en svart hund som varsler onde hendelser. Nåde den som blir stirret på av denne hunden, sa guiden. Og han fortalte lavt at den i det siste var blitt sett nede på stranda, med "gule øyne, tunge bein og mange arr". "Pass dere," sa han. "Den hunden er ikke bare et dyr". Ved siden av hunden stod det en vogn full av skjeletter, trukket av okser. Den varslet død, og hadde også blitt sett nede ved havet flere ganger de siste ukene.

På den samme stranden hvor jeg for noen måneder siden såvidt unnslapp ondsinnede dverger, i følge en venn som bor der.

Men det var da vi kom til rommet for skumle kvinner at det ble virkelig skummelt. Og samtidig. Om vi til nå mer eller mindre hadde klart å holde fortid og nåtid fra hverandre ble vi usikre i dette mørke rommet. Her var La taconuda, Damen i høyhælte sko, som i følge guiden vår fremdeles går rundt i byen og lurer menn til seg. Vakten sa at flere av hans venninner truet sine menn med denne damen, for å få dem til å holde seg hjemme.

Ved siden av La taconuda truet La chancha bruja, Griseheksa. Dette er en dame som kan forvandle seg til en stor, svart gris, og hun er ute etter utro menn. Guiden fortalte at flere menn i León går rundt med sennepsfrø i lommene, i tilfelle de skulle møte på grisen. Frøene skal visst drepe den sorte magien. Jeg spurte noen venner om dette senere, og alle flakket med blikket. "Det kan jo ikke skade å være føre var", var kommentaren jeg fikk. Og jeg lurte på om ikke disse to mystiske damene kanskje har helt jordiske, hverdagslige opprinnelser. Som sosiale skremsels- og kontrollmekanismer. Om de virker er en annen historie.

Og hele tiden stirret de tidligere fangene på oss fra de slitte murveggene, med sine svarte, delvis avflassete øyne.

Flere ganger under omvisningen ble vi usikre på om vakten snakket om fortiden eller nåtiden, om faktiske hendelser eller historier om historier, eller myter om historier, eller legender fra virkeligheten. Og når vi spurte fikk vi vage svar (ikke alle historier tåler dagens lys).

Det er mulig jeg har blandet sammen rommene og figurene nå. De fløt sammen, der i varmen. Og lever sitt eget liv. Latin-Amerika har sin egen litterære sjanger, kalt magisk realisme, der disse to sfærene er like virkelige. Verden omkring oss her er historier om historier, og det gir ikke mening å kalle noe overnaturlig - taket og himmelen er høyt nok til at også slike fenomener får sin naturlige plass. I egne, menneskeskapte rammer og historier.

Og ja, jeg har begynt å passe meg for denne hunden. Hvem vet?

Av Nina Alnes Haslie

No comments: