Monday, September 21, 2009

Blikk og bevegelse. Om MENN og kvinner.




Machismo. Mucho macho. Machomenn. Vi bruker disse ordene, men hva ligger bak dem? Det handler om blikk og bevegelse, om definisjonsmakt og avmakt. Hvem er den aktive, den seende, hvem blir sett på og hvem kan bevege seg fritt? Det er snakk om machismo. Om måten menn i Latin-Amerika ser på, tenker om og behandler kvinner på. Et fantastisk komplekst tema. Vi snakker om mange millioner mennesker. Man kan vanskelig si noe generelt sant om alle disse mennene. Annet enn at utøvd machismo er et problem for kanskje like mange millioner kvinner i denne regionen. Og ikke bare her. ”Vær forsiktig, machismo dreper,” står det på plakaten over. Men hva skjer før det kommer så langt? Hvilke mange små, hverdagslige handlinger konstituerer menns makt over oss? Hva betyr machismo på bakken?
Jeg har foreløpig bare empiri og erfaring fra to land i denne regionen, Cuba og Nicaragua. Cuba var ille. Nicaragua er foreløpig bedre. I begge land har jeg utført løpetesten. Den er ikke spesielt vitenskapelig, men sier noe om forholdet mellom hunkjønn og hankjønn på disse to stedene, Trinidad de Cuba og León, Nica. Mellom meg og mennene jeg møtte og møter der. I begge land hadde jeg på omtrent det samme antrekket, løpetights til midt på leggen, treningstopp og t-skjorte. På Cuba løp jeg mellom seks og sju om morgenen på grusveier rundt en mindre by, i Nicaragua løper jeg på stranda rundt ni på morgenen, når det er lavvann. På begge steder er det mange menn. På Cuba ville jeg i løpet av tre kvarter få slibrige kommentarer og røntgenblikk slengt etter meg og over meg minst hvert femte minutt, og på visse strekninger hver femte meter. Jeg løp to til tre ganger i uka, og minst én gang i uka møtte jeg også en eller flere blottere. Mennene så, stirret, kledde av meg med blikket, og jeg kunne ikke annet enn å løpe mellom dem, forbi dem, fra dem. Jeg var fanget. Som deres underholdningsobjekt. Hver gang jeg prøvde å stoppe og svare ble jeg hånet, ledd av, ikke forstått. Kommentarene ble bare verre. Deres selvbilde og machoego vokste, fordi jeg viste dem oppmerksomhet. Deres kjønnslige verdensbilde ble bekreftet: Menn ser, kvinner ser ned. Det var ikke hver uke jeg orket å løpe.
I Nicaragua blir jeg også glant på, men flere ser vekk, framover, på andre ting. Og kommentarene er ikke så vulgære, så direkte, så krenkende. Noen heier bare. Her løper jeg også mellom tre kvarter og en time, rundt to ganger i uka, og jeg har nå på en måned bare sett én blotter, og på noen løpeturer har jeg ikke fått en eneste kommentar. Hva betyr dette? Mine løpetester er små møter mellom meg og noen menn. De holder ikke som basis for noen teori om generell diskriminering. Men de sier noe om forholdet mellom menns blikk og lyst og kvinners kropper. Da jeg bodde i Oslo løp jeg ofte langs Akerselva. Der var jeg usynlig, på en god og trygg måte. Jeg var en løper, ikke en jente. Machismo begynner med og holdes ved like gjennom ideen om at kvinner først og fremst er et kjønn som menn har disposisjonsrett over. Hver dag. Når som helst.
Men dette er ikke bare et latinamerikansk fenomen. Jeg har også bodd i lengre perioder i både Spania og Italia, og ble nesten daglig behandlet på samme måte der. Som et kjønn. Som noe man kunne gjøre omtrent hva man ville med. I Sør-Italia løste jeg det ved å aldri bevege meg rundt uten en av mine tre vertsbrødre. På Cuba ble jeg adoptert av et salsaorkester på 16 mann, slik at jeg til enhver tid hadde anstand. Så lenge jeg ble sett på som deres eiendom ble jeg i hvert fall ikke plaget av andre. Og det er ikke dumt å ha 16 dansepartnere. Men av og til har jenter lyst til å danse alene. Eller gå alene til skolen. Eller bare være i fred. Hva da?

Av Nina Alnes Haslie

1 comment:

Maria Philippa said...

Herlig beskrivelse av noe mange blonde nordmenn opplever på tur i Latinamerika! Lykke til med semesteret! Beste hilsen fra Buenos Aires