Kaffeproduksjon og kaffehierarki

Nicaragua har mange byer hvor dyrking og foredling av kaffe er den viktigste inntekstkilden. Felles for slike byer som Matagalpa, Jinotega og Esteli er at de alle ligger oppe i fjellene hvor klimaet er noe kjøligere. Dette er relativt nye byer, i betydningen at de ikke er klassiske koloniale sentra, og alle vokste frem etter 1850 da kaffeproduksjonen starta i Mellom-Amerika. Kaffen dyrkes i fjellsidene rundt byene og selges til lokale grossister i byen. I byen blir også kaffen tørket og pakket slik at den er klar for eksport, og det er her bøndene kjøper sine jordbruksredskaper.

Som i de aller fleste andre kafferegioner har kaffebyer i Nicaragua et klart definert økonomisk hierarki, med store økonomiske, politiske og sosiale forskjeller innad i samfunnet. Det er store forskjeller mellom landeier og leilending, ikke bare økonomisk, men like mye sosialt og politisk. En har sett denne hierarkiseringen mer eller mindre fra byenes grunnleggelse, rundt 1850.

Hvis en ser på kaffeproduksjonens historie kan en se hvordan mønstre i samfunnsstrukturen ble dannet.

Da den nicaraguanske stat på midten av 1800-tallet plutselig så verdien av egne eksportinntekter, ble forholdene lagt til rette for kaffeproduksjon. Jordeeiendommer som opprinnelig tilhørte indianske communidades ble delt ut av de liberale regjeringene til dem som ønsket å starte med eksportproduksjon av kaffe. Nybyggerne fikk omtrent like mye jord, og det kom interesserte både fra de større sentraene i regioner som León, Granada og Managua, i tillegg til europeiske immigranter som flytta over Atlanteren for å søke lykken.

I teorien lå forholdene til rette for et egalitært samfunn, da eiendommene som ble delt ut var mer eller mindre like store, og kaffeproduksjonen er en enkel form for jordbruk der en trenger lite materiell for å starte produksjonen og det tar kort tid fra en planter sin første busk til en kan begynne å høste avlingene. Likevel så en at det dannet seg store økonomiske forskjeller bønder imellom.

Denne regionen er usikker på mange måter, og det er mange usikre variabler som påvirker jordbruket. Klimaet, med orkaner, tropiske stormer og tørkeperioder, den politiske situasjon, med militærkupp, revolusjoner og invasjoner samt ustabile priser i verdenshandelen var alle faktorer som gjorde det vanskelig å bedrive eksportjordbruk uten et økonomisk eller sosialt sikkerhetsnett. Folk hadde forskjellige måter å takle denne usikkerheten på og det ble store forskjeller mellom dem som klarte å tilpasse seg og dem som ikke klarte det.

Det dannet seg også mønstre i tilpasningsformene. Det som startet som likeverdige relasjoner mellom likeverdige aktører ble over tid til patronage. Tidligere likestilte nabobønder fikk et ujevnt forhold ved at den ene parten hadde en tendens til oftest å trenge hjelp i den gaveøkonomien hvor alle hjelper alle, mens den andre måtte yte hjelp. Et dårlig år med dårlig avling eller dårlige priser gjorde at de som ikke klarte seg til neste høst måtte låne penger, selge eller pantsette jord hos de som hadde bedre økonomisk margin. En slik materiell gjeld som en ikke klarer å tilbakebetale fører ofte til at den skyldige part er nødt til å tilbakebetale med sosial underordning, og det skulle ikke mange dårlige år til før naboer som tidligere hadde samme status ble til mektig storbonde og ydmyk leilending.

Charlip, Julie A:"At Their Own Risk. Coffee Farmers and Debt in Nicaragua, 1870-1930, Duke University Press, 1998.

Paige, Jeffery M: ”Coffee and Power, Revolution and the Rise of Democracy in Central America”. Harvard University Press, 1997.