Monday, September 14, 2009

Om stater, sjeler og synkretisme





"José Arcadio Buendía, cuya desaforada imaginación iba siempre más lejos que el ingenio de la naturaleza, y aun más allá del milagro y la magia, pensó que era posible servirse de aquella invención inútil para desentrañar el oro de la tierra". 
(Márques 2007: 10).           


Religionsutøvelse kan også handle om fantasi, kreativitet og overlevelsesevne. Og en dose magi. For hva skjer når en streng og mørk katolsk kirke møter mennesker med de forskjelligste verdensbilder? En region hvor det allerede er flytende grenser mellom guder og mennesker? Og hvor sjel og kropp ikke er adskilt (Fischer og Hendrickson 2003), hvor ingenting er bare svart eller hvitt, hvor naturen lever og ånder og hvor alt det uforklarlige allerede har fått mangfoldige forklaringer. Jo, forhandlingene kan starte. Og resultatene har ingen kontroll over.
José Arcadio, en av hovedpersonene i Márquez’ fantastiske bok Tusen års ensomhet, har i følge sin forfatter en fantasi som går lenger enn naturen, miraklene og magien. Han får demonstrert en magnet, synes den virker helt unyttig, og tenker straks ut en alternativ måte å bruke den på. Jeg skal ikke hevde at religion er unyttig, men argumentere for at religion brukes og leves på mange alternative måter. Og at alternativene kan være vel så viktige og riktige som originalutkastet.

I Latin-Amerika var staten og kirken lenge knyttet tett sammen (Gill 1998). Og den katolske kirkes tidlige historie i Latin-Amerika er ikke hyggelig lesning. (Deres nyere historie er heller ikke bare lystig, men det får bli en annen diskusjon). En av feilantakelsene til denne mektige koalisjonen mellom politikk og religion var at sjelene til folk også kunne underordnes det nye verdensbildet på en enkel måte. Det er imidlertid ingen direkte linje mellom staten og individuelle sjeler. Statlig politikk legger føringer på folks liv, men det er også store spillerom for egne tolkninger, som Latin-Amerikas mange varianter av livssyn viser.
I den senere tid har også flere kirkesamfunn funnet veien til denne regionen (Stoll 1990), og målet er flere omvendte sjeler. Men det ligger i ordet omvende at man også nødvendigvis vender seg fra noe. Og noe av dette gamle blir med videre. Man skifter ikke verdensbilde fra en dag til en annen. Sola blir ikke til Jesus over natta. Men de kan kombineres, hvis man må, og hvis - for eksempel - noen truer med å drepe deg hvis du ikke ber til deres gud. Og her kommer synkretisme inn. Man kan si at det er en salig (eller magisk) blanding av forskjellige religioner, verdensbilder, trossamfunn, ånder og guder i denne regionen. Det er uklare grenser mellom de forskjellige måtene å tro på, og synkretisme betyr nettopp en blanding. En pragmatisk blanding mellom gammelt og nytt, mellom det nyttige og det magiske, mellom det praktiske og det nødvendige. Nye helgenbilder får gamle navn. Gamle symboler får nye betydninger. På Cuba limte de afrikanske slavearbeiderne bildene av sine egne guder bakpå bildene av de katolske helgenene, som spanjolene tvang dem til å tilbe. Fremdeles i dag har alle katolske helgener minst to navn. De fleste like verdifulle, for menneskene som bruker dem.  Avhengig av situasjonen. I Latin-Amerika er heller ikke Jomfru Maria bare Jomfru Maria. Hun rommer også mange andre betydninger. Noen gamle, noen nye. De fleste en kombinasjon.

Også i León gater finnes det forskjellige guder. På bussene står det at Jesus er vår Señor. Er han virkelig det, for alle? “Måtte Gud velsigne deg!” sa taxisjåføren da jeg hadde betalt. Kunne han like gjerne ha sagt ha en god dag? Hva betyd gud for ham? På den korte veien hadde vi passert to evangeliske menigheter, begge i ekstase etter lyden å dømme, og hver gang korset taxisjåføren seg og kysset hånden sin til slutt. “Gud betyr ingenting for meg!” Sier en annen venn til meg en dag. Men han korser seg hver gang han passerer en kirke. Hvem er hans gud? En tredje lokal venn foreslo for meg å gå til en brujero, en trollmann, hvis jeg ønsket “ting gjort”. Han hadde selv benyttet seg av deres kunster, og sverget på at det virket. “De kan for eksempel forbanne folk”. Er det religion? Den samme mannen har et helgenbilde rundt halsen.

Evangelister er blitt forsøkt kastet ut av Latinamerika ved flere anledninger. Det ser imidlertid ut som om de er her for å bli, men hvis jeg var dem ville jeg ikke vært for sikker på at jeg ikke preket for døve ører. Eller at magneten ikke ble brukt til helt andre ting enn den opprinnelig var ment for.

Av Nina Alnes Haslie

Kilder

Fischer, E. og Hendrickson, C. "Kaqchikel Hearts, Souls and Selves: Competing religions and worldviews". I: Tecpán Guatemala: A modern Maya town in global and local context. 2003: Kapittel 5. Boulder-New York: Westview Press

Gill, A. "A brief history of church-state relations in Latin America". I: Rendering unto Caecar: The catholic church and the state in Latin America. 1998: 17-40. Chicago: The University of Chicago Press.

Márquez, G. M. 2007 (1967). Cien años de soledad. Madrid: Real Academia Española

Stoll, D. "The invation of sects in Latin America". I: Is Latin America turning protestant? The politics of evangelical growth. 1990: 1-23. Berkelely-Los Angeles-London: University of California Press

No comments: