Friday, September 25, 2009

Bønner og Corn Flakes

Under et middagsbesøk i Matagalpa hos Doña Fidelina og Don Ernesto snakket vi om spisevanene deres i USA mens de bodde der. - Det finnes ikke bedre bønner enn de nicaraguanske, mente Fidelina. Det var vanskelig å få tak i gode bønner i Michigan, men likevel spiste familien bønner to eller tre ganger om dagen under oppholdet. For å få tak i meksikanske bønner, (-Ikke like gode som de nicaraguanske, men det beste en kunne få tak i USA, i følge Doña Fidelina) måtte de reise til Detroit som er cirka en time biltur unna, og det prøvde de å gjøre en gang i uka. Fidelina fortalte videre at matvanane endret seg da de kom tilbake til Matagalpa -Nå spiser vi Corn Flakes til frokost, der spiste vi Gallo Pinto.

Det at familien til Fidelina fortsatte med å spise bønner selv om de bodde i USA er ikke uvanlig blant immigranter. Fidelina og Ernesto bodde i USA i 13 år. De levde i en by der de var de eneste latinos. Det eneste stedet hvor de kunne snakke spansk, og spise bønner, var hjemme hos familien. Fidelina forteller at eksiltilværelsen gjorde familien mer sammensveiset. Det å holde på tradisjoner og å bevisst forsette å leve livet som det ble levd i Nicaragua ble viktig for foreldrene (deres barn var 13, 11 og 9 da de forlot Nicaragua). Det var viktig at barna våre ikke skulle glemme hvor de kommer fra, sier Fidelina.

Denne historien er lik mange andre migrantbeskrivelser. I møte med det nye og forskjellige blir det gamle og kjente tillagt mer verdi, det som gjør en spesiell og unik (om det er aldri så hverdagslig) blir lagt merke til og gjort viktig, først og fremst av immigrantene selv, men også blant deres nye naboer.

Det jeg syntes var mest originalt var at familien begynte å trappe ned på bønnespisingen etter at de kom tilbake til landet som flyter over av bønner. Betydningen av bønner og betydningen av Corn Flakes er forskjellig i de to landene. Cornflakes er en like vanlig frokost i USA som Gallo Pinto er i Nicaragua. Utenlansdsoppholdet hadde gjort Fidelina mer bevisst på sitt eget og familiens forbruk. Hun hadde opparbeidet seg en type distanse som gjorde det mulig for henne å bruke matvaner som sosiale tegn. Det at familien fortsatte med nicaraguanske spisevaner i USA var med på å gjøre deres tilhørighet synlig, og når de gjorde motsatte av majoriteten også i Nicaragua gjorde de deres eksiltiværelse og sin utilpasshet synlig.

Selv om de hadde kommet tilbake var det umulig å fortsette å leve sitt liv som om de aldri hadde vært borte.

For det første har Fidelina med familie en annen erfaring; de har opplevd livet i USA, på godt og vondt. For det andre er de samtidig fremmedgjort fra sine nåværende naboer ved at de har gått glipp av begivenhetsrike år i Matagalpa (år med borgerkrig, handelsblokkade og økonomiske-vanskeligheter). De tilbakevendte immigrantene oppdaget plutselig at tiden i Nicaragua ikke hadde stått stille; det som engang var kjent, kjært og forutsigbart ble nå opplevd som fremmedartet.

De tilbakevendte har tilknytning til to land og to kulturer. I følge ordtaket blir du hva du spiser, og Fidelinas endring i frokostvaner kan være et eksempel på at det å vise sin tokulturighet i Matagalpa blir gjort mer eller mindre på samme måte som de viste sin nicaraguanskhet i USA. Eksempelet kan fortelle noe om forholdet mellom tilknytning og geografi. ”Hjemme” for Fidelina er ikke dagens Matagalpa, ”hjemme” var Matagalpa før borgerkrigen.

Av Olav Eggebø


No comments: