The Latin American Hero

Europeiske og nordamerikanske helter er de som har vært med på å bygge opp noe. Heltene er de som har grunnlagt nasjoner, byer eller forretningsforetak. Winston Churchill, Charles de Gaulle, Einar Gerhardsen og Bill Gates er nasjonalsymboler og får gater og parker oppkalt etter seg. Det er de som bygde landet og de får kredibilitet og blir idolisert for akkurat dette. Latin-Amerikanske helter blir trukket frem dyrket for andre og totalt forskjellige grunner.

Latin-Amerikas historie og samfunnsstrukturer er preget av store forskjeller mellom de som har penger og makt og de som ikke har det. Få på toppen har makt over store folkemengder, og latinamerikanere flest er vant med å kjempe mot strømmen. Kamp og motstand blir brukt som metaforer på latinamerikanske liv. Frasen ”Mientras que estamos vivos, todavia podemos seguir luchando” (Så lenge vi lever, kan vi forsette å kjempe) blir hyppig brukt for å forklare ens livssituasjon. Og svært mange latinamerikanere har mer erfaring i å kjempe i mot enn å styre selv.

Flesteparten av de som har fått heltestatus; de som får gater, parker og flyplasser oppkalt etter seg har fått sin status ikke for hva de har bygd opp, men for den motstanden de har utøvd. Selv om en har presidenter og kolonister på pengesedler og på frimerker er det motstandshelter og martyrer som kler latinamerikanske tskjorter og husvegger.

”For å forstå de levende i Nicaragua viste det seg nødvendig å begynne med de døde”, skriver Salman Rushdie etter sitt besøk i Nicaragua, og viser til hvordan enkelte blir dyrket etter sin bortgang. Nicaraguas internasjonale flyplass er oppkalt etter opprøreren Sandino, de to største bussterminalene er oppkalt etter sandinist- og geriljamartyrene Israel Levittes og Roberto Huembes, og baseballigaen har fått sitt navn av German Pomares som også døde i kamp. Dette er opprørere, det er de som sa nei til overmakten, de som viste sin egen vilje og døde i kampen. Selv om det gikk dem ille i deres kamp blir deres integritet og deres personlige engasjement trukket frem og idolisert. Deres mot og deres evne til å trosse det etablerte blir misunt av mange som kjemper sin daglige kamp for å holde hodet over vannet.

Dette faktum at motstandshelter blir tillagt større moralsk verdi gjør at mange politikere heller vektlegger sin kamp mot overmakten enn sine egne personlige bragder. I valgkampen i 1990 fikk Violetta Chamorro mye gratis da hun bevisst fremstilte seg som sin manns (martyren Pedro Joaquin Chamorro) enke.

Selv mektige veteran-presidenter som Fidel Castro og Hugo Chavez klarer mesterstykket å plassere seg selv i offerrollen, og i mange tilfeller blir selv deres innerikspolitikk forklart og legitimert av deres kamp mot de store stygge politiske og økonomiske kreftene som truer deres lands frihet og integritet.

Dette var vist seg å være strategier som fungerer og som derfor fortsatt blir brukt. Så lenge latinamerikanske liv blir betraktet som en kamp mot overmakten vil den latinamerikanske helten fortsette å være rebell.

Rushdie, Salman: “Jaguarens smil: En reise i Nicaragua. Oslo: Aschehoug. 1987.

Av Roger Osorio og Olav Eggebø