Etnisitet i grenseland

”They are taking our culture away” sier Garifunafolket på østkysten av Honduras (Kirtsoglou og Theodossopoulos 2004). De er turistbransjene som iscenesetter og selger dette folkets tradisjonelle dans, og Garifunaene føler at de mister kontroll over reproduksjonen av egne tradisjoner. Turistbransjene selger ikke den ekte varen, klager de. Men er kultur noe som kan stjeles? Er det noe fysisk? Det er en vanlig tanke at kultur bor i ting (Berkaak og Frønes 2005), at den er materiell og dermed ødelegges hvis tingen går i stykker eller endres. Kultur kan også tenkes å bo i kulturelle uttrykk som dans, klær og kunst. De må se ut, utføres eller lages på en bestemt måte, hvis ikke flytter kulturen ut. Bare tenk på vår bunadsdebatt; stoffet må ha en spesiell farge og være av en bestemt type, kjøpt på Husfliden og helst brodert og montert av bestemor. Hvis ikke er den ikke ekte. (En global sidekommentar her er at Husfliden nå ansetter syersker fra Kina. Får vi da kinesiske bunader?)

I min masteroppgave viser jeg at i Verdensarvbyen Trinidad de Cuba er det materielle underordnet menneskers forventninger, blikk og tolkninger. Kulturen bor ikke i husvegger, bilder eller kjoler, men blir til i menneskers møter med tingene. Det er menneskene som gjør kulturen, med hjelp av forskjellige ting, og ikke omvendt. Det er i møtene det skjer.

Etnisitet beskrives også ofte som en innebygd egenskap. Noe man er født med. Barth hevder derimot at etnisitet først blir relevant og spilles ut i møtet med andre, med fremmede som ikke er del av gruppen (1969). Etnisitet blir slik en faktor som spilles ut når man ønsker å skille seg ut, markere seg, gjøre egen identitet tydelig. Den er relativ og situasjonell. Man kan velge å spille på sin etniske bakgrunn, eller ikke. Men man kan ikke alltid velge hvordan forestillingen tolkes.

Jeg hadde vært i León en uke da jeg ble invitert med på åpningen av en barneskole som i følge min lokale venn lå i en barrio hvor det bodde flere med bakgrunn fra østkysten, der Nicaraguas resterende urfolksgrupper holder til. En canadisk bistandsorganisasjon som delvis var støttet og drevet av forskjellige canadiske urbefolkningsgrupper hadde bidratt med penger og arbeidskraft, og nå hadde fem unge representanter fra denne organisasjon kommet til León. Det var satt opp en scene foran det halvferdige skolebygget, og foran den provisoriske plattformen satt jeg og et femtitalls nicaraguanske skolebarn på harde stoler. Ingen av dem så ut til å ha blod fra østkysten.

Forestillingen startet med at rektor takket de canadiske ungdommene for hjelpen. Så introduserte hun to små nicajenter som med hennes ord skulle framføre ”en tradisjonell nicaraguansk dans”. Jentene hadde på seg fargerike, vide kjoler, og mens de danset satt deres skolekamerater uoppmerksomme og snakket seg i mellom. De to jentene spilte ut sin tradisjon, men den ble ikke mottatt av publikum. Det var kanskje ikke deres tradisjon? Bare de fem canadiske ungdommene fulgte med. Visste de hva de så på? Etter dansen var det deres tur. De snakket engelsk, og ble oversatt til spansk. Alle fem hadde indianske trekk, og en av dem, en jente kledd i selskinnskåpe og skinnstøvler, sa at hun alltid hadde drømt om å få dele sin indianske bakgrunn med andre amerikanske urfolksgrupper. Nicabarna skjønte ikke hva hun sa, lo litt, og da denne drømmen ble oversatt til spansk så de ikke mye klokere ut. Så begynte jenta å danse og synge, rundt i ring med en øks i hånda. Nicabarna fulgte spente med. Jeg lurer på hva de så. Hadde de hørt om is, seler og igloer? Så leste en av de andre besøkende, en gutt kledd i frynsete skinnklær og baseballcap, opp et lokalt eventyr om arktiske dyr. Han ble oversatt til spansk, men publikum så ut til å miste interessen ganske fort. De snakket seg i mellom, spørrende. Probablemente lost in translation. De var ikke med på scenen, på leken, de deltok ikke i iscenesettelsen av denne (for dem) fjerne etniske identiteten. Og svetten så ut til å renne under skinnsklærne.

Etter forestillingen skiftet de fem besøkende til vanlige klær, og ble sittende for seg selv. De snakket ikke spansk. Jeg spurte jenta med øksa om hun var fornøyd med forestillingen. Hun strålte og sa at det betydde mye for henne å få dele sin historie med andre urfolk. Jeg ble sittende og lure på hva som egentlig ble delt denne ettermiddagen. Og om etnisiske roller kanskje er noe som gjør seg bedre på en scene enn i hverdagen.

Av Nina Alnes Haslie

Kilder:

Barth, F. 1969. Ethnic groups and boundaries; the social organization of culture difference. London: Little, Brown Book Company.

Berkaak, O. A. og Frønes, I. 2005. Tegn, tekst og samfunn. Oslo: Abstrakt forlag.

Kirtsoglou, E. og Theodossopoulos, D. 2004. ””They are taking our culture away”. Tourism and culture commodification in the Garifuna Community of Roatan”. I: Critique of Anthropology, Vol. 24 (2). S. 135-157.